Det er tilgjengeligheten, uten behov for trasking og traversering, som er det luksuriøse med den heisbaserte frikjøringen i Engelberg. Her er fem klassikere.

Laub: Er en 1100 hm lang, brei nordvendt flanke. Et litt mer utfordrende run til skivenstre, Langwand, og litt roligere terreng skihøyre. Pass på stup på skihøyre side.
Steinberg: Starter på toppen av Klein Titlis og ender nede ved Trubsee. 1253 høydemeter med varierende terreng som starter over bre. Her kan det gå massive skred.
Sulz: Det finnes både en liten, medium og stor Sulz. Dette er den beste lekeplassen i anlegget, med mye variert og artig terreng. Her må du også vite hvor du er og ikke havne utfor feil skrent.
Steintäli: Er dalen til skivenstre med samme utgangspunkt som Sulz. Her er det og mye terreng og boltre seg i. Dersom det er en stund siden snøfall, kan det være lurt å ta på fellene og rusle opp til Wendelücke som er like fint som navnet sitt, for å få uspora kjøring ned til koselige Engstlensee.
Galtiberg: er et run på 2000 fallhøydemeter fra Titlis og helt ned til dalen. Dette er den mest alpine og krevende av klassikerne. De fleste sier at de vil anbefale guide eller en kjentperson, da det ikke er rom for å kjøre feil her. Men dette skal vist nok være en av de fineste og mektigste nedkjøringene i hele alpene.

#1. På vei. Mot hva?  Leilighet sagt opp, jobb sagt opp og ingen som helst forpliktelser de neste tre månedene. Det eneste jeg vet er at jeg har muligheten til å bruke mange måneder til fjells på ski. Venner har kjøpt seg hus, har jobb og fast inntekt. De har fått barn eller skal få. Noen stusser kanskje over hva jeg driver på med. Noe lurer på om jeg planlegger fremtiden. Jeg elsker kontraster. Men jeg kan kjenne på rotløsheten og ensomheten mellom de forskjellige stedene i livet. Det er bismaker til friheten. Vi er alle på vei mot noe. Jeg føler at jeg har det bra.