Bruno har en merkelig magefølelse sier han. Han spiste en merkelig sopp i morges, og nå føler han seg rar. Jeg derimot, jeg bare fryser mens jeg gjør alt jeg kan for å holde videostativet oppreist i vinden som gjør sitt ytterste for å blåse oss av ellet mens den sakte bryter oss ned ved å finslipe ansiktene våre med snøføyk som føles som tusen små kniver når de tre er. Det er litt ukomfortabelt. Likevel, det er dette vi kom for; over oss troner Cerro Fitz Roys massive granittvegger og vinden blåser ned på oss fra verdens tredje største innlandsis. Dette er Patagonia.

Ti dager tidligere møtte jeg Bruno i Barcelona. Jeg hadde jobbet på en biografisk kort film om han vinteren i forveien, så da han trengte en lmfotograf til en tur til Patagonia ringte han meg. En eventyrlysten gren av den andorranske alpinanlegg-giganten Grandvalira forsøkte å lansere Patagonia som en skidestinasjon, og ønsket at Bruno skulle spre ordet.

Bruno er en del av den privilegerte gruppen skikjørere som får den type forespørsler. Det følger med territoriet når man er et fransk skiikon. Rett før vi dro kom jeg i kontakt med den kanadiske fotografen Kari Medig, som tilfeldigvis skulle på en kajakk- og skiekspedisjon til tre vulkaner i Chile rett etter vår patagoniatur, så han ble med for å ta stillbilder.

Denne artikkelen er en del av Fri Flyts løsning for abonnenter. Les flere, ekslusive saker her.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KOST OG LOSJI: Til tross for sitt slitne eksteriør var innsiden av klatrehytta under Fitz Roy holdt varm og koselig av våre lokale venner, og gode mengder Argentinsk vin. Foto: Kari Medig 

Vi ankommer El Calafate, en gammel ullhandelsstasjon hvis rønnepregede arkitektoniske utrykk i klassisk utpost-stil blir brutt opp av rariteter som presidentens sommerhus og det fem stjerners hotellet vi blir innlosjert på. På vei fra flyplassen passerer vi gauchoer, som fortsatt gjør arbeidet sitt fra hesterygg i full cowboymundur, og vi blir fortalt at dette var så lang sør Butch Cassidy and The Sundance Kid kom i deres landflyktighet. Jeg hadde forventet inkaer og lamaer, men kan ikke klage på western- stemningen. Vi får snart nok erfare hvordan det søramerikanske er iboende i språket, maten og livsstilen uansett. 

JEG HADDE FORVENTET INKAER OG LAMAER, MEN KAN IKKE KLAGE På WESTERNSTEMNINGEN.

Grandvalira har satt opp det første skianlegget i området. En stolheis og en T-krok gir et flott utgangspunkt for turer rett ved byen. Utviklingen har tiltrukket seg den vanlige gjengen skibomser og sesongarbeidere, men her kommer de skandinaviske hordene i form av venezuelanere og cubanere. Og det merkes i velkomsten. Etter en rask introduksjon blir vi invitert hjem til våre lokale verter for asados, en lokal vedfyrt grill med lam grillet hele på spidd -i oppreist posisjon- og så mye biff vi klarer. Malbecvinen yter til vår slumrende indre latino våkner og vi ler og danser inn i natta.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SENSOMMERPUDDER: De beste puddersvingene er de du ikke forventer. Fitz Roy i bakgrunnen. Foto: Kari Medig

De siste tiårene har ullhandelen måtte trå tilbake for El Calafates alpine omgivelser. Kronjuvelen er Perito Moreno isbreens tårnende vegger av is. Selv etter en oppvekst omringet av isbreer i det kalde nord blir jeg satt ut av størrelsen. De 70 meter høye veggene skygger for selv de enorme fjellene i bakgrunnen når man kommer nært, og i en båt på innsjøen breen munner ut i kommer man veldig, veldig nært. Men vi er ikke her for sightseeing, og etter noen fine, men snøfattige turer i fjellene rundt El Calafate reiser vi dypere inn i Andes for å komme høyere og nærmere den mer nedbørsrike Chilenske siden.

El Chalten ble grunnlagt på 70 tallet som et fysisk krav på grensen mot Chile. I dag er det startpunktet for klatrere som higer etter de berømte granittårnene Cerro Torre og Fitz Roy, hvor de tilbringer sommermånedene i det som blir en yrende turistby for sesongen mens de venter på riktige værforhold. Vi blir møtt av Grandvaliras guide Merlin Lipschitz, som har drevet sitt lille firma fra El Chalten siden 1988. Bruno liker umiddelbart den vennlige, skjeggete mannen så godt at han bestemmer seg for at han skal bli den første patagonske ambassadøren for skimerket Bruno har grunnlagt; Black Crows.

De første dagene tilbringer vi i et område dominert av Cerro Vespignani, en 2000 meter høy topp med massive hengende isbreer, og til vår store glede: pudder. Vi kjører om kapp for å få første spor, og gjør endelig svinger i god snø. Det er ufattelig deilig, lettelsen over å endelig få noen gode bilder, men enda mer det å kjøre pudder i store fjell tidlig i september.

MALBECVINEN FLYTER TIL VÅR SLUMRENDE INDRE LATINO VÅKNER OG VI LER OG DANSER INN I NATTA. 

Området har alle typer terreng, fra isbrekjøring i Chamonix-stil til rolige åpne sider og bratte rygger av Alaska- typen. Men Kari er ute etter et bestemt bilde; Bruno på en fjellside i akkurat riktig vinkel til Fitz Roy sånn at han kan trekke sammen komposisjonen med en telelinse. Så etter vi har skutt alt vi kan og fått skikjøringen ut av systemet på Vespignani, bestemmer vi oss for å gjøre den fire timer lange innmarsjen til basecampen til Fitz Roy.

Det har vært mye snakk om vinden her i Patagonia, men ikke før slutten av turen til basecamp merker vi noe til den. Bare det å komme seg tørrskodd over en liten bekk blir en voldsom utfordring i vindkastene som river i oss og de store oppakningene våre. Heldigvis ligger basecamp i en treklynge, med tette busker omkring som gir le for vinden. En stor rovfugl, en Carancho, er i samme situasjon som oss. Etter et baksende første møte aksepterer han vår eiendommelige tilstedeværelse i treklyngen og betrakter oss rolig gjennom vinduet i den rudimentære klatrehytta som ikke har sett folk siden forrige sommer.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KARRIEREVALG: Artikkel- forfatteren lurer på hvorfor han ikke ble igjen på stranda i Barcelona sekunder før kamerastativet blir dratt i bakken av et vindkast. Foto: Kari Medig

Neste morgen på ellet i skyggen av Fitz Roy viser det seg at Brunos magefølelse ikke var et resultat av frokosten hans. Soppen han spiste var en brødsopp, siste utvei for de lokale innfødte i hungersnød (ironisk nok med tanke på mengden av bi og vin på reisen så langt). Han sier han har en rar magefølelse fordi han skal kjøre et av de vakreste fjellene han noensinne har sett, med pampasen som strekker seg ut under ham, et lappeteppe av farger med elver som sømmer, glitrende i en sol som ikke varmer. Han forteller hvordan hvert øyeblikk her for ham har vært som å tegne former i dugg på et vindu. Der og så borte igjen. Så også med vinden.

Kari får bildet sitt, og vi kjører snø skjermet fra vinden av rufsete couloirvegger i 1000 høydemeter ned fra Cerro Madsen til basecamp.

Ved hjemreisen har Bruno allerede planlagt en ekspedisjon dypere inn mot fjellene som stikker opp av innlandsisen bak Mount Fitz Roy. Jeg krysser fingrene for at jeg får være med tilbake hit, til verdens ende. 

Om Patagonia

STEDET

De små byene El Calafate og El Chalten ligger i Santa Cruz provinsen i Argentina, henholdsvis ved den sørlige banken av Argentino innsjøen og ved foten av Fitz Roy massivet i Andesfjellene.

SKIKJØRINGA

Det at turisme i området tradisjonelt har vært fokusert rundt Perito Moreno isbreen og klatring i El Chalten, og at skikjørere flest reiser til Bariloche 1000km lengre nord gir gode muligheter for å stavre deg opp de 1500 høydemetrene til toppene som ligger omkring 2000 moh. rundt El Chalten og El Calafate. Grusveier gir lett adgang til starten av de este turene, men er du ikke fremmed for litt anmarsj er mulighetene lengre inn i Andesfjellene så å si endeløse. 

KLIMA

Patagonia er kjent for sterk vind, men det blåser generelt mindre på vinteren. Vi hadde en uke med godt vær fulgt av noen dager med nedbør og sterk vind. Høyslettene mot øst er nedbørfattige, mens dess lengre man trenger inn i fjellene mot vest vil man få jevnt mere snø.

REISEN DIT

Fly fra Oslo til El Calafate koster omkring 10.000kr tur- retur. Er du av den komfortsøkende typen er Grandvalira per i dag eneste operatør som tilbyr pakkereiser i området med UIAGM guider, transport på bakken, kost og losji fra 50.000 kroner for åtte dager. Har du større eventyrlyst enn budsjett er leiebil (fra 4500kr pr. uke) og telt et godt alternativ. Det nnes også billige herberger i både El Calafate og El Chalten (dorm fra 100 kroner natten, private rom fra 110 kroner). 

ISMANNEN: Selv om han begynner å nærme seg ismannen Ötzi både i alder og tid tilbrakt på/i bre, klarer Bruno likevel å følge tempoet til guiden Merlin. Foto: Kari Medig