DEN ENESTE LYSKILDEN PÅ GÅRDSPLASSEN kommer fra kjøkkenvinduet i andre etasje. De to barna til huseieren står spent der oppe og ser på. En venn av familien klemte for to uker siden litt for hardt på gassen, slik at snøskuteren tok fart opp lasterampen og fløy over hele pick-up trucken, med henne hengende etter i stillingen de som driver med hopp på motoriserte kjøretøy gjerne kaller «superman». Før hun traff bakken foran trucken ga hun imidlertid slipp på styret, og knakk hofta i sammenstøtet.

CLUTCHEN I SNØSKUTERNE ER TRINNLØS. To kjegleformede hjul skaper en v, med drivbeltet liggende i bunnen av den. Ved at hjulene drives nærmere eller lengre fra hverandre flytter drivbeltet seg opp og ned langs den voksende eller krympende v-en, med samme effekt som når man kobler mellom tannhjul med ulik radius i en tradisjonell clutch, men uten å måtte gire mellom forskjellige tannhjul. På fjellet er dette praktisk fordi man kontrollerer, eller holder seg fast i, snøskuteren med begge hender (avhengig av ferdighetsnivå), mens man fordeler vekt ved å stå med begge beina på en av sidene av skuteren slik at en eventuell plassering av en girskifter ved foten (som på en motorsykkel) ikke hadde fungert. Den trinnløse clutchen gjør at man kan gjøre de ørsmå justeringene i akselerasjon og vektfordeling som får skuteren rett opp bakker man måtte brukt både en og to switchbacker på om man hadde vært på feller. Med 800 kubikk motor, og et karosseri som er laget i så lett metall at når det tar fyr brenner det helt opp, akselererer man fra 0-160 på få sekunder, kun ved å legge høyre håndflate lett mot gassen.

Men clutchen er også lunefull. Kraftoverføringen skjer ikke med en gang man gir gass, men først etter at clutchen har grepet om drivbeltet, en forsinkelse man kun blir vant til gjennom øvelse. Det er denne forsinkelsen som forårsaker hoftebruddene: Fordi det først ikke skjer noe, klemmer en ulært skuterfører gjerne for hardt på gassen, istedenfor å sakte pumpe den til beltet begynner å ta tak og drive skuteren fremover.