Det er vår.
Ting begynner å løsne.
Svingene i skogen sitter. Du detter ikke av railen midtveis lenger, men lander switch og lar hodet falle ironisk framover samtidig som du fører den ene hånda opp på ryggen og ser deg til siden. Skistøvlene gjør ikke vondt over vrista slik de gjorde i januar, og du merker en lett irritasjon over at toppheisen stenger halv fire. Hvorfor stenger den egentlig halv fire nå som det er lyst til langt utpå kvelden, egentlig?

Men det beste er sløsjen. Sløsjen som vi alle går å snakker om, den på grensa til litt klissvåte snøen som allikevel gir nok glid til å suse nedover bakkene. Bekymringsløst. Men hvorfor ser vi aldri noen bilder av skikkelig digg sløsj? Og hvor blir det av wikipedia-siden om sløsj? Hvorfor blir sløsjen bestandig neglisjert til fordel for de andre snøtypene? Vi har sett så mye pudder at hornhinnene er skeive av alle hashtags med #pow, #pudder og #powpow. For ikke å nevne #japow.

Men hvem skal snakke sløsjens sak? Hvem skal sitte i forhandlingsmøter slik at sløsjen får den oppmerksomheten som den fortjener? Hvem skal barrikadere seg i heishus som stenger før sløsjen er kjørt opp om våren? Hvem skal streike når sløsjen får ligge ubrukt i bakkene langt uti mai?

Vi trenger en 20-siders bildeserie fra heisbasert vårsløsj, nå. Kan noen sørge for å få tatt de bildene som trengs? Hvorfor finnes ikke bildene fra når skiene holder på å drukne i våt snø, mens sola steiker og jakkene for lengst er knyttet rundt de røde gjerdene nede ved t-kroken? Kan noen gjenskape følelsen av halvbreie ski som sklir gjennom sløsjen som kniver i varmt smør? Kjære Erna Solberg: Gi oss sløsj. Og forvent ikke at vi går til toppen av et fjell. Vi vil ikke gamble på føret. Vi vil ikke slite oss i hjel for skare. Det er sløsjen vi vil ha. Vi skriver det på papp og stifter arkene til pinner. Vi går i tog for sløsjen utenfor Stortinget. For den lett tilgjengelige sløsjen. Den finnes bare i Norge, deres Majestet. Den ligger jo så lenge, bare det er kaldt om nettene. Sløsjen ligger i dvale om natta og gjenoppstår dagen etter. Som Jesus, fru statsminister. Så gi meg ikke theres always next season, gi meg theres always tomorrows sløsj. Og gi oss sol. Vi vil ikke ha på oss genser heller, herr president. Vi vil kjøre i bare t-skjorta. Dette er en hymne til å ta t-kroken bare i t-skjorta. T-krok og t-skjorte. Og sløsj. Bare gi oss det!

Det er det vi vil ha nå. Vi er mette på løssnø og pudder. Vi er mette på de cordfløyelspreppede løypene. Manchestertyg, åk hem! Vi har fått nok av roser i kinnene og knitring fra de stive skalljakkene. Vi vil ikke lade batteriene på varmesålene, nå. Vi vil svette som finske verdensmestere i sauna. For etterpå skal vi uansett sette oss i bilene og sveive ned vinduet og feiebilene skal gjøre gatene klare for 17.mai. Og skisenteret: Hold heisen åpen så lenge det er snø. Så lenge det er sløsj. Ikke steng heisen før vi må åle oss gjennom søle, møkk, tomme snusbokser og ødelagte gopro-kameraer som dukker opp fra restene av snøproduksjonen fra i fjor.
Bare la heisen gå.
Sløsj er nå.