Mens snøen smelta i sommerskisentrene og misfornøyde nordlendinger igjen så sørover med knytta never og munner fulle av ukvemsord, venta vi bare på at temperaturen skulle krype litt nærmere null. Men akkurat det er det sjeldent særlig populært å si høyt i overgangen mellom juni og juli, uansett hvor i landet en befinner seg. «Vi veit hvor vi bor», sier nordlendingene for å trøste seg selv og hverandre og for å markere at de innfinner seg med tingenes tilstand, samtidig som det i utsagnet ligger et håp om at det også plutselig kan bli bedre. «Vi veit hvor vi bor», tenkte vi også og håpet på at det skulle bli det de fleste nok vil anse som «litt verre».

Vi visste jo at dette jevnt gråe og regntunge sommerværet kunne bety jackpot, om skyene bare lettet litt og nedbøren tok lang nok pause til at vi kunne komme oss opp i høyden uten å bløyte beinmargen før vi fikk skia av sekken. Målet var klart: Store kjostind og urørt, tørr nysnø. Den siste lørdagen i juni klaffa alt; det blei kaldere, skyene letta litt, nedbøren stoppa lenge nok til at vi ikke ville bli søkkvåte på vei opp den lange ura, og vi var overmodne for tørr snø.

Da vi kom over kanten på ca. 500 moh. så vi at vi for alvor ville få uttelling. Det var tørr snø så langt øyet kunne se (skjønt det var dessverre ikke veldig langt akkurat da). Om vi la godvilja til, kunne vi fra der vi sto på drøyt 500 se greit opp til ca. 800, men vi ville helst litt høyere enn det for å få skikkelig valuta for pengene, eller i denne sammenhengen få igjen litt for oppstigninga gjennom steinura. I varierende skydekke og stadig snøpåfyll brøyta vi vei gjennom nysnøen som noen steder lå så tjukk som 70cm. På ca. 1200 hadde vi gått ei stund uten særlig sikt og bestemte oss for at det fikk holde for denne gangen. Da gjensto det bare å få liv i frosne fingre og vente på at de verste bygene skulle gå over, slik at vi kunne nyte turen ned enda mer.

Det tok en drøy time, men så var det klart nok! Vi satte utfor i fjærlett pudder. Oppspora, som vi hadde tenkt at vi i verste fall kunne følge ned, var for lengst snødd igjen, og hele sida var et blankt lerret klargjort for kunst. De første sju-åtte svingene blei tatt omtrent i blinde, men nedover de neste 650 høydemetrene blei sikten stadig bedre, og meterne forsvant i vill glede med løssnøen stående over oss som glitrende lykke. Sjeldent har en junitur smakt så godt.

Vel nede ved kanten av ura var det bare å børste av seg restene av vinter og i latskapens navn legge igjen skia der til neste dag. Yr meldte om fare for skiskoskille og oppholdsvær for første gang på lenge, og vi hadde trua! Med større hjerter og lykkeligere kropper rusla vi ned igjen i steinmassene, allerede mer enn klare for neste dag og neste tur.