PK Hunder (24) fra Øyer har oppnådd mer enn de fleste andre på ski. Drøssevis av pallplasseringer fra store internasjonale konkurranser – med Dew Cup-seieren i 2009 som sitt største høydepunkt. Da OL ville ha med den unge sporten slopestyle på programmet i Russland, var PK en soleklar kandidat. Men veien til Sotsji skulle vise seg å bli en eneste stor karusell av skader, smerte og endring i planene.
– Jeg har holdt kjeft om situasjonen min mest fordi det ikke ville tatt seg veldig bra ut for sponsorene mine og landslaget. Jeg har vært så dritlei at jeg flere ganger har tenkt på å bare slutte. De færreste veit hvor lite jeg egentlig har kjørt på ski de siste årene. Det har vært mye halvveis, og jeg har ofte stått på toppen av en slopestylecourse uten å ha tatt så mye som en dobbelcork på treninga. Men jeg trengte plasseringene. Jeg ville til OL. Først for å vinne, men etter to år med motgang ville jeg bare bli ferdig med hele greia.
KORSBÅND #1
Våren 2012 er PK på filminnspilling med Matchstick Productions. På et svært hopp i Whistler hekter han når han skal gjøre en switchup i innrunnet, faller og strekker korsbåndet. Tilbake i Norge begynner han med opptrening og står ikke på ski før på New Zealand på sensommeren. Denne gangen i forbindelse med en treningscamp i regi av sponsoren Red Bull. PK overhopper på en switch 1260 og klarer ikke å stå i mot landinga. Korsbåndet han strakk i Whistler ryker. To dager senere kjører han den aller første kvalifiseringskonkurransen til OL, men tryner i begge omgangene. Han klarer ikke å kjøre med smertene og drar hjem med en dårlig følelse i magen. På Olympiatoppen kan de bekrefte at korsbåndet var røket.
– De sa også at en eventuell operasjon kunne medføre at OL-plassen min hang i en tynn tråd. På den tida kjente jeg ikke til andre som kjørte ski på samme nivå uten korsbånd, og visste ikke helt hvordan det kom til å fungere. Men jeg var fast bestemt på å kjøre OL, så jeg lot være å operere. PK blir hjemme resten av høsten og får god støtte fra Olympiatoppen til rehabilitering og opptrening av kneet.
«Jeg har vært så dritlei at jeg flere ganger har tenkt på å bare slutte»
KORSBÅND #2
– Jeg stod knapt på ski før verdenscupkonkurransen i Copper i januar 2013. Jeg hadde kjørt litt i desember, men ikke noe særlig. Det har liksom blitt the story of my life: Komme tilbake fra skade, kjøre litt på ski, kjøre en konkurranse, for så å skade meg igjen.
Etter minimalt med trening på ski må PK sikre seg en plass blant de 12 beste for å møte de offisielle kravene fra Olympiatoppen og landslaget for å kunne bli tatt ut til OL-laget i Sotsji.
– De verdenscupkonkurransene er helt jævlige. Det er med 150 stykker på det verste. Fire heats på 40 stykker og to går videre. Nåløyet er minimalt. Du må sette dine beste run i kvaliken og det er ekstremt vanskelig å komme til finalen. For meg gikk det heldigvis bra i Copper og jeg kom på sjetteplass. Men på det nest siste hoppet, på switch 12-eren, var jeg litt bakpå, men redda meg inn på tailen. Jeg tok en hard landing for å si det sånn. Og etter 12-eren på sistehoppet kjente jeg noe i kneet. Litt utpå kveldinga hovna det opp. Jeg skjønte fort hva som hadde skjedd. Det var nøyaktig samme følelse som på New Zealand sommeren før.
PK ryker det andre korsbåndet. OL er enda nærmere denne gangen og operasjon er dermed uaktuelt.
– Hva sa landslaget og Olympiatoppen?
– Denne gangen var det jeg som ga beskjeden. Dobbel kneoperasjon var ikke et option. På våren kunne jeg kanskje ha gått for en operasjon, men det ville tatt tid. Jeg turte ikke å miste enda mer skikjøring. Jeg var ikke villig til å miste enda et tog, slik som da alle begynte å gjøre store høyre spins mens jeg var ute med nakkeskaden i 2009.
PK forstetter å kjøre konkurranser den sesongen. X Games i Aspen og Tignes for å nevne noen.
– Kjørte du med smerter?
– Det var et helvete å kjøre ski. Kneet brant, liksom. Det er så mange ganger jeg har måttet lagt meg ned i ett minutt etter en landing og bare venta på at smertene skulle gå over.
– Var du ikke redd for å bli enda mer skadet?
– Noen klarer helt fint å kjøre uten korsbånd, og jeg er en av de. På Olympiatoppen sa de at jeg har sterke knær. Jeg er jo en kraftig kar og har kjørt ski hele livet. Men det er skaden på lårbeinets knoke, og på innsiden av kneskålen som er verst. Bone bruise. Jeg tipper det var den som gjorde at Tiril ikke kunne kjøre OL. Ikke at jeg er lege, men jeg kjente meg igjen når jeg så henne kjøre. PK vil bare at sesongen skal ta slutt. Skigleden er borte, og han kan telle på en hånd de gangene han har kjørt skikkelig på ski uten smerter. Men så kommer oppturen. I den samme skjebnesvangre konkurransen som kostet PK et nakkebrudd i 2009 – Jon Olsson Invitational i Åre. – Alt klaffa plutselig under JOI i fjor. Jeg vant! Det var et veldig bra hopp og jeg kjørte mer eller mindre uten smerte.
Folk fikk trua på PK igjen. Han hadde ikke mista det slik enkelte hevdet på den tida.
– Jeg veit ikke om jeg har hørt eller lest om at jeg er ferdig som skikjører, men det er vel ikke umulig å tenke sånn. Jeg kan ikke bry meg så mye hva folk sier.
Konkurransemannen PK Hunder hadde nok en gang vist at han er av verdens aller beste når det virkelig gjelder.
– Selv om jeg er en konkurransemann og alltid vil vinne, er jeg også en realist. Det er ikke så fett å være en topp 10-kjører, men jeg har endra innstillingen litt. Jeg er stolt over at jeg fortsatt er med. Etter alt som har skjedd. Jeg har også lært meg å skjønne hvor jeg kommer til å havne på resultatlista ganske kjapt, avhengig av coursen og hvordan de andre kjører. Mange kan ofte være veldig stolte av et run de mener de har satt perfekt, selv om det er ikke nok for dommerne. Jeg har aldri claimet et run uten at jeg har visst at det var skikkelig bra. Eneste gangen var faktisk under JOI, da jeg landa med hånda i været fordi jeg visste at jeg vant. Men det var egentlig bare på kødd.
«Det var et helvete å kjøre ski. Kneet brant, liksom. Det er så mange ganger jeg har måttet lagt meg ned i ett minutt etter en landing og bare venta på at smertene skulle gå over.»
KJIP BESKJED #1
Høsten 2013.
Landslaget er på New Zealand for å kjøre sesongens første verdenscuprenn. De får vite at kvalifiseringsperioden de hadde lagt bak seg, ikke telte lenger. Det var fra nå av de skulle prestere. Sjetteplassen fra Copper Mountain var dermed ikke med i regninga. PK måtte på nytt levere varene, uten å ha kjørt noe særlig ski siden på vårparten.
– Hva tenkte du da? Angret du deg for at du ikke opererte året før?
– Jeg hadde jo valget den gangen, jeg kunne jo gått for operasjon, men det var for sent å tenke på da. Jeg tenkte vel at: Jaja, får bare være krøpling resten av livet mitt jeg da. Men på det tidspunktet føltes kneet utrolig bra. Bone bruisinga hadde fått tid til å lege og det var skikkelig morsomt å være tilbake på ski.
PK kjører verdenscuprennet på New Zealand.
Han beskriver det slik:
– I kvaliken tryna jeg på det førtse runnet, og i andre traff jeg et hull i landinga etter en kanonrail. Det var første gangen jeg har hatt en sånn insident med korsbåndet. Det reiv skikkelig etter den siste railen, på vei inn på første hoppet. Det stakk noe jævelig. Men adrenalinet gjorde at jeg bare fortsatte. Jeg gjorde 9 tail og det gjorde sinnsykt vondt da jeg dro ut tailen. Så switch 12 og høyre 12. Jeg kom til slutt på sjetteplass. Husker jeg spurte landslagsledelsen rett etter konkurransen: Da er jeg good da? Jaja, du er good du, svarte de. Men det ville jo ikke si at jeg hadde sikra meg en billett til Sotsji. Hvis Øystein, Johan, Aleks og Andreas hadde vunnet så hadde de jo gått forbi meg. PK har igjen gjort det Olympiatoppen har satt som krav for å bli tatt ut til OL. Denne gangen uten et eneste korsbånd.
MENISK #1
Etter verdenscupkonkurransen på New Zealand drar PK til Australia sammen med Russ Henshaw og Tom Wallisch. – Jeg og Tom filmer hverandre i parken. Plutselig popper kneet mitt ut og låser seg helt. Nå er det menisken. Jeg drar tilbake til Norge. Det viser seg at menisken har løsnet. Sist gang jeg opererte menisken renska de bare opp litt og jeg var klar for konkurranser tre uker seinere. PK blir operert for meniskskaden.
– Meniskskaden var hard. Seks uker med krykker. Hadde de måtte fjernet den hadde jeg vært fucked. Men det slapp jeg heldigvis. I stedet ventet flere måneder med rehabilitering. Artig greie: Jeg opererte fredag den trettende og begynte å hoppe igjen fredag den trettende. I USA, rett før jul. Jeg ble i USA over jula. Trengte treninga, men selv om jeg bare gjorde noen 9-ere føltes det ikke veldig bra. Målet var å få kjørt så mye som mulig på ski for å være best mulig rustet til OL. Det her var i januar i år, jeg hadde innfridd alle kravene fra Olympiatoppen med tanke på plasseringer. Ingen andre bortsett fra Andreas hadde bedre resultat enn meg det året, så jeg følte meg ganske sikker på OL-plassen.
KJIP BESKJED #2
20. januar 2014.
OL-perioden er over.
Nye beskjeder blir gitt:
– Andreas er inne. Øystein og jeg var litt sånn halv-veis, mens Aleksander og Johan måtte til Gstad for å kjøre verdenscup. Olympiatoppen ville også at jeg og Øystein skulle til Gstad. Vi fikk også høre at konkurransene fra i fjor ikke telte lenger.
Nok en nedtur for PK.
– Det ble litt anspent stemning den kvelden vi fikk beskjeden. Skulle jeg dratt til Gstad måtte jeg dratt dit noen dager etter, så tilbake til Aspen og X Games og deretter til Sotsji. Jeg husker jeg ble veldig sur. Jeg hadde gjort nøyaktig hva jeg fikk beskjed om og innfridd de plasseringene som det hadde vært stilt krav om i to år. Men til ingen nytte. Etter mye fram og tilbake ble det heldigvis ikke noe Europa-tur og verdenscup i Gstad på meg, og jeg kunne fortsette å kjøre ski og gjøre meg klar til OL.
MANGLER X-FAKTOREN: PK har aldri funnet seg helt til rette i X Games-coursen. Men det året Simon Dumont vant bigair-finalen på SMS-avstemning, burde gullet gått til Øyer. I år flesket PK til med denne 720-en med nosegrab. Foto: Christian Pondella
– Følte du at du ble ført bak lyset?
– Jeg kunne jo operert i 2012. Men spørsmålet er om at det hadde blitt noe bedre. Jeg følte at jeg ikke hadde noe valg egentlig. Kanskje det hadde gått verre hvis jeg hadde operert. Samtidig ofrer og risikerer jeg ganske mye når jeg kjører uten korsbånd.
– Hvis du visste at Gstad-konkurransen tre uker før OL skulle bestemme hvem som skulle få være med til Sotsji – hadde du gjort noe annerledes?
– Jeg hadde nok operert da. Men da visste jeg ikke om noen som kjørte uten korsbånd heller. Uansett om jeg ikke opererte, med smerter og sånn, hadde jeg mista like mye skikjøring som jeg ville gjort hvis jeg hadde operert. Det har ikke vært veldig optimalt.
– Er du bitter?
– Jeg prøver å ikke være bitter, men jeg skulle ønske det var bedre informasjon og at de jobbet mer på lag med oss. Men det er jo mitt valg å være med. Det er ingen som har pushet meg til å gjøre dette. Det var nok heller ingen som visste hvordan løpet kom til å bli da jeg røk det første korsbåndet.
– Hvorfor så mye fram og tilbake?
– Jeg tror Olympiatoppen forventet mer. Flere pallplasseringer i X Games for eksempel. Det var vel derfor løpet ble lagt om underveis. Det ga seg liksom ikke selv hvem som skulle få OL-plassene. Kanskje bare utenom Andreas, da. OL i Sotsji ble ingen opptur for PK. Som eneste av fire nordmenn kommer han seg ikke til finalen, selv med et superteknisk run nesten ingen gjorde maken til.
PK slurva litt og ble dømt hardt av dommerne.
– Der og da tenkte jeg at jeg var glad for at det hele var over, men da jeg fikk summa meg litt synes jeg det var kjipt. Kjipt fordi de andre kvallet til finale og jeg så hvor stort det var for de. Det er jo noe med det, at når en har kommet så langt så vil man jo helst gjøre det bra. Men nå er jeg egentlig bare stolt over å ha vært med. Etter alt som har skjedd. Jeg har hørt flere si til meg at det jeg har utretta er ganske sjukt, og det er gøy å høre.
Og det har PK god grunn til. Han har levd ut alle twintipungers store drøm. Helt siden han slutta på skolen i 2007, etter at han ble oppringt av skifilmregissør Henrik Rostrup som var i gang med et nytt filmprosjekt. En railtur til Finland med Tanner Hall og Jacob Wester ble spikeren i kista for andreklassingen på NTG på Lillehammer. Han har ikke gjort ei lekse siden. – Har du tenkt på framtida? – Det er jo ikke det at jeg nervøs for å ikke skaffe meg en jobb eller noe, men jeg føler jeg har mange år igjen som skikjører. Jeg har ikke vurdert å begynne igjen på NTG i andreklasse, for å si det sånn. Eller: Jeg spurte NTG-trenerne i vinter om jeg kunne være trener og gå på skolen samtidig, men det var litt på kødd. Det er ikke noe jeg har veldig lyst til.
KLAFFET IKKE I SOTSJI: Det ble ingen finale på PK i OL. Som eneste nordmann av fire måtte han se finalen fra sidelinja. Her gjør han en switch 540 safety på treninga i Sotsji. FOTO: Nate Abbott
– Er du blitt avhengig av å konkurrere?
– Man blir jo det hvis man gjør det bra. Men når du drar til en konkurranse og veit at du max klarer en femteplass, er rushet over. Samtidig har jeg jo ikke gjort noe annet alle disse åra. Så ja– kanskje.
– Hva med kneoperasjon? Har du vurdert det nå som OL er over?
– Jeg kommer nok ikke til å operere knærne før det blir et skikkelig problem. Jeg må jo ofre en av sesongene mine også. Enten skisesongen eller golfsesongen. Det er vanskelig å velge. PK er ivrig golfspiller og dro i fjor sommer på golfferie i USA og Mexico en måned. Til helga arrangerer han «PK Hunder Classics» i Kragerø med flere kjente norske fjes som spillere.
– Har du vurdert PGA-touren?
– Jeg har vurdert det, men det kan hende det er litt ambisiøst.
– Hva slags handicap har du om dagen?
– 7,2. (Det er ganske bra til å bare spille golf to måneder i året).
– Har du noen gang slått en albatross?
– Jeg har faktisk vært 1 cm fra en albatross en gang. (Ikke den store fuglen, men golfslaget).
– Hva tenker du om OL i Sør-korea?
– Da er jeg 29 år. Det skjer ikke. Sporten er blitt altfor hard med tanke på skader. Det er utrolig mye slitasjeskader ute og går. Jeg vil tippe at 80 prosent av de som konkurrerte i OL kjørte med smerter i en eller annen form.
– Hvordan er PK Hunder som person i 2014 kontra 2007?
– Jeg er eldre, da. Da jeg dro til Finland med Tanner og Jacob Wester var jo alt nytt og spennende. Vinteren etter satt jeg hjemme hos Simon Dumont og så på Superbowl sammen med TJ Schiller og Peter Olenick. Alt var så fett og spennende. Nå føler jeg at har runda den her biten av skikjøringa. Det er mer å gjøre med pudderski, liksom. Mange av de jeg kjørte med i starten, de jeg nevnte over i tillegg til Jon Olsson og et par til, har jo slutta å kjøre konkurranser. Jeg er en av de eldste i konkurransene, selv om jeg bare er 24. Nå gjør jeg det bare, jeg opplever ikke så mye. Men det er gøy å se Johan og Øystein, de opplever det samme som jeg gjorde da, nå.
– Hva blir det neste nå?
– Jeg føler at jeg har fått så lite ut av de siste årene. Det er jo ingen som husker en når man blir topp 10. Men samtidig møter jeg jo folk hele tiden som minner meg på Claim-parten (fra Matchstick Productions, red.anm) og Get Lucky (Field Productions, red.anm). De mener jeg må begynne å filme igjen. Og jeg er veldig klar for det. Jeg føler jeg fikk gjort veldig mye i starten av karrieren min, men de siste årene har det bare vært en slags pause. Jeg vil ikke bli huska for han som ikke kvallet til OL-finalen i 2014. Hadde det vært OL for fire år sida, så. Da kunne vi snakka metall!
– Eller én mindre flip siden?
– Hah, ja. Det er jo det trippelkjøret også. Jeg har gått glipp av mye nødvendig skikjøring de siste årene for å kunne kaste trippels sånn helt uten videre.
– Er det litt på samme måte som da du ble frakjørt på høyre-triksene da du var ute med nakkeskaden?
– Jeg er jo ingen skikkelig flipper. Jeg veit ikke– jeg er ikke så redd for å prøve en trippel 14 eller 16 og se hva det blir. Det er liksom så vanskelig å fokusere på å lære deg det siste trippeltrikset på det siste hoppet i en slopestylecourse. Det er så mange andre elementer som du må levere på. Men alt avhenger av om jeg får stått mye på ski. Jeg må ha godfeelingen, jeg har aldri kasta meg ut i ting jeg ikke er sikker på.
OPP FRA BUNKEREN: Til helga arrangerer PK sin egen golfturnering i Kragerø sammen med sponsoren sin, Red Bull. Foto: Lorenz Holder
PK har bestemt seg for å starte på nytt nå. Han skal gjøre som så mange andre har prøvd før han. Å ta triksene fra parken ut i fjellet.
– Jeg har lyst til å skifte karrierestil, men ser ikke for meg at jeg blir noe big mountain-fyr med det første. Jeg skal gjøre ting i pudderen som ikke har blitt gjort så mye før. Der tror jeg vi har en fordel, vi som kjører de samme triksene i parken. Se på for eksempel Torstein Horgmo, han gjør spinnville triks på fjellet fordi han gjør det så bra i parken. Jacob Wester imponerte meg for et par år siden etter at han plutselig slutta å kjøre konkurranser, og høsten etter hadde han et banger segment i pudderen.
– Tror du ikke det er lett å få tilbake den samme følelesen som da du slutta på skolen og dro til Finland, når du nå starter på et nytt kapittel?
– Jo. Men man blir jo fort glemt når man roter rundt på fjellet hele vinteren og venter på filmpremierene på høsten. Man lever jo utenfor rampelyset, jeg tror det blir den største utforandringa.
– Du kommer til å savne publikum i X Games?
– Ja, og bare være der det skjer liksom. Men det går jo an å ta en fest selv om man kjører pudder. Jeg er klar for den forandringa. Det kan da ikke være så vanskelig å lande i den pudderen?
Nå starter et nytt kapittel for PK. Han skal få tilbake skigleden.
– Den skal jeg finne ved å gjøre ting jeg har lyst til og ikke dra rundt på forskjellige greier jeg absolutt ikke har lyst til.
