– Jeg får litt tyn fra folk som mener småbarnsfedre bør finne seg noe annet å gjøre enn å reise til Alaska for å kjøre ski foran kamera. Men det er ingen som klager på folk som reiser fra familien på jobbturer i ukesvis. Jeg har holdt på med dette en stund, jeg har aldri bodd lenger unna skiheisen hjemme enn et par hundre meter, og veien hit har kosta mye. Så jeg føler det er litt fortjent, forteller 33-åringen fra Oppdal mens han fester bleien på sin 20 måneder gamle sønn.

– Men det er tungt å reise fra familien, særlig de to små gutta mine.

Bytter ut kidsa og kona med Lasse, Filip & Åsmund

Storebror Matheo (4) er parkert hos besteforeldrene på Fosen utenfor Trondheim, kona Heidi er på jobb, stedatteren Natalie ute en tur, og snart skal Finseth levere vesle Kaspian hos onkel Trond (han kjører lastebil) og tante Eline (hun er politi), før pappa tar toget til Oslo. Der blir det ei natt hjemme hos Field Productions-sjef Filip Christensen, før turen går til Juneau i Alaska via Frankfurt og Seattle. Med på reisen er skikollega Åsmund Thorsen, nevnte Filip og kameramann Lasse Nyhaugen.

– Vi skal bo i Haines i tre uker. I år har vi eget helikopter – «private ship» som vi kaller det – og det gjør filmingen mye enklere enn før. Tidligere har vi delt helikopter med andre filmselskap. Da gjelder først til mølla-prinsippet, som selvsagt er mye mer stressende, sier svingekspert Eirik, som dro til Alaska for fjerde gang i vår.

Field Productions får millionstøtte til sin nye skifilm. Les mer om det her!

Utstyr & forberedelser

– Hvordan forbereder du deg til en sånn tur?

– I år har jeg kjørt mye på ski, både i Alpene, i Jostedalen og Stranda med Field, pluss masse kjøring hjemme. Mengde er viktig. I fjor fikk jeg ikke kjørt like mye før Alaska, men heldigvis er jeg ganske flink til å kjøre bra uten alt for mye forberedelser. Det kan jeg takke racinga for. Jeg har sittet noen timer på toppen av diverse utforløyper og venta.

– Hva slags stæsj har du med?

– Dobbelt opp av ski og staver; to like par av neste års 4frnt KYE 120 i 188 centimeter med Tyrolia Attack 18 bindinger. DIN står på 14, fjæra fungerer nemlig best hvis den har litt plass å bevege seg på. Jeg har ikke trua på å skru dem i bånn. To par staver i fast lengde og et par godt brukte Lange RX 130 Pro-støvler. Det er vanskelig å finne sko som er stive nok, så støvlene er gamle, men de fikk seg en oppussing med litt nye spenner og sånn denne uka. I sekken er det litt mat og standard skredutstyr, og ekstra klær har vi i helikopteret. I år har jeg skaffa meg dunbukse. Alaska er kaldt nemlig. Temperaturforskjellene kan være store og gi trøbbel med ising, derfor er det greit å unngå mange bevegelige deler i bindinger, sko og staver.

FARSK: Når en fyr på halvannet år stikker av med pappas spadeblad, da er veslegutten en såkalt farsk –som det heter på trønderdialekt. Foto: Tore Meirik

Rutinert

Når gjengen skal fly helikopter er det viktig å være så lett som mulig, for jo færre runder med bensinfylling som må til, jo billigere blir det. Team Norway er berykta for å være tunge.

– Haha, ja, særlig når vi har med 110 kilo topptrimma verdenscupalpinist, da flyr penga fort, sier Eirik, og tenker på sin gamle racingkamerat Aksel Lund Svindal.

– Du begynner å bli voksen, både i antall år og familiemedlemmer. Har du tenkt på at dette kan være siste gang du reiser til Alaska for å lage skifilm?

– Ja, jeg har det, og det føles på en måte bra. Mange av de mest erfarne og flinkeste Alaska-kjørerne er eldre enn meg, for det er først og fremst erfaring det handler om borti der. Folk som Jeremy Jones, Sage Cattabriga-Alosa, Seth Morrison – uten sammenligning for øvrig – er mye eldre enn meg. Samtidig begynner jeg å få litt erfaring. Jeg vet hva jeg skal gjøre i Alaska, og enda viktigere: Hva jeg ikke skal gjøre. Alt sitter i hodet.

To ting som gjelder

Ifølge Eirik er det to ting man skal tenke på når man kjører film-linjer i Alaska. Ingen av dem handler om skiteknikk eller stil.

– Linja jeg har valgt og snø i bevegelse er det eneste jeg tenker på. Man må vokte seg for å tenke i negative baner, sier han.

– Hvordan forløper en perfekt dag med filming i Alaska?

– De beste dagene kommer gjerne tidlig på turen, slik at vi våkner styggtidlig på grunn av jetlag. Guiden Bernie ringer og sier at i dag skjer det – fordi himmelen er blå, og snøen dyp og stabil. Vi spiser frokost, lager matpakke, og kommer oss avgårde. Å fly til de nærmeste linjene, Front Range som området kalles, tar bare noen minutter. Hele gjengen settes av sammen for å velge linjer. Da ser vi på linjene med kikkert, diskuterer og vurderer størrelsen på ting. Det er det vanskeligste. Så parkerer vi en kameramann på en topp på motsatt side, barbie-position som det kalles (begrepet stammer fra gamle dager da denne kameramannen ofte måtte vente så lenge at han fyrte opp en engangsgrill –barbeque – mens han ventet, journ. anm.). Så plukker vi av dørene på helikopteret, og flys til topps på linja. Det er ganske tøft når piloten roper «doors off». Da er vi liksom ordentlig i gang. Dørene må av for kjapp utgang på små topper hvor helikopteret ikke kan lande. Signalet for å kjøre er når vi ser Filip klakke sammen hælene (det vanskelig å høre noe). Da er det bare å gi gass!

ALASKA I FJOR: Supervention 2 spilles inn over to sesonger, og Eirik har allerede vært en gang i Alaska for å sikre seg shots. Foto: Sverre Hjørnevik/Field Productions

– Ville du kjørt annerledes hvis det ikke var filming?

– Ja, det skal jeg innrømme. Jeg drar på mer fordi vi skal lage tøff film, men så er det også utrolig givende å vise hva man kan på sitt beste. På toppen er jeg tørr i kjeften og har lim under skia, for å si det mildt!

Ikke aktuelt som vanlig heliskiturist

Finseth tilhører den meget eksklusive gjengen med norske frikjørere som flere ganger har vært på heliskiing i Alaska på noen andres regning. For Eirik sin del er det sponsorene som betaler for gildet, pengene kommer fra både skibransjen, arbeidsgiveren hans og den lokale sparebanken.

– Selv om jeg hadde råd, ville jeg nok ikke reist til Alaska på vanlig heliskiing. Til det er antallet nededager for høyt, i tillegg til at de kjører i helt annet terreng på kommersiell heliskiing. De får riktignok ekstremt lange nedkjøringer i fantastisk snø, men terrenget vi ser på skifilm holder de seg unna. Skulle jeg vært betalende turist ville jeg heller reist til et sted som Mica i Canada. De kjører i skogen og har knapt nok downdays, forteller Erik, som også har vært i Mica med Field.

Alaska-følelsen

Av frykt for å «jinxe» vårens alaskatur vil ikke Eirik en gang antyde hvor mange skidager han får i løpet av de tre ukene i USAs største og nordligste stat. Men han er forberedt på de berykta downdays´ene, og har med seg fluestang i år.

– Men den knekker hvis jeg får en sånn alaskalaks, sier Finseth, og holder henda langt fra hverandre.

– Blir dere ikke leie av hverandre når nededagene hoper seg opp?

– Brakkesjuka kan komme fort, men jeg har heldigvis aldri opplevd store problemer på disse turene. Det kan være ganske vanskelig å alltid være forberedt på å dra på. Vi kan sose rundt i ukevis uten å få gjort en skit, men likevel må vi alltid  være klare for å kjøre vårt livs råeste linje på veldig kort varsel. Det er liksom alaskafølelsen det, forteller Eirik Finseth samtidig som han henter klatreselen sin som Kaspian tok ut av skibagen og gjemte under barnevogna si.

Våren 2016 har de beste snøforholdene på lang tid i Alaska. Til høsten får du filmbeviset på kino i Supervention 2. Vi kan allerede nå slå fast at Eirik og Heidi Finseth trenger barnevakt på premierekvelden.