Det er hjerteskjærende å vite at familiemedlemmene, som i det lengste tok vare på et håp om at de ville få se igjen sine kjære i live, fortsatt venter på å få nyheten om at de er gravd fram. Jeg er ydmyk ved tanken på korpset av redningsfolk, mange av dem frivillige, som står klare til å ta fatt på den blytunge jobben det blir å lokalisere og grave frem de døde straks været tillater det. Jeg føler med min venn Aadne Olsrud, som bor i Tamokdalen og har vært med å spre så mye turglede, men som nå ser at navnet Blåbærfjellet for alltid vil være knyttet til den dypeste tragedie. Tanken på de fire som kanskje har ligget under snøen og håpet hjelpen skulle komme, er ikke til å holde ut. 

Kunne teksten vært formulert slik at vi advarte dem bedre mot faren? 

Som ved tidligere tragedier tenker jeg på om det er noe vi, eller nærmere bestemt jeg, kunne gjort annerledes. Som redaktør i Fri Flyt har jeg ansvar blant annet for det som står på denne nettsiden, i tillegg til at jeg er involvert i skredkonferanser, informasjonsfilm om skred i samarbeid med NVE og har vært redaktør for tre ulike bøker om skred 

Pluss en del mer, for eksempel er jeg redaktør for toppturbøker. Blåbærtinden (som det står på kartet og som vi derfor bruker) er beskrevet i to av dem, Toppturer i Troms og Toppturer i Norge. Vi vet at de omkomne skal ha lest og brukt én av disse bøkene i planleggingen. Kunne teksten vært formulert slik at vi advarte dem bedre mot faren? 

(Teksten fortsetter under bildet)

I Toppturer i Troms er turen kategorisert til terrengklasse 3, komplekst. Det betyr at du ikke kan gå turen uten å krysse skredterreng. Toppturer i Norge er ikke like presis, men også her står det at turen går i skredutsatt terreng. Begge bøkene har egne kapitler om skred. Jeg tror få vil si at noen av bøkene peker ut Blåbærtinden som et naturlig turmål en dag i den mørkeste tiden, med faregrad 3 – betydelig – og mye vær i fjellet. I ettertid vet vi at de fire omkomne ikke burde tatt denne turen denne dagen. Det er lett å tenke at de burde forstått det selv også. Men, på den annen side: Dette er et fjell som får mange besøk, tilsynelatende under mange slags snøforhold, og det var folk som hadde en fin skiopplevelse der samme dag. Som min venn Markus Landrø, som jeg i lystigere lag kaller «skredfaren sjøl», sier: Jeg kan forstå at de ville være der oppe. 

Det forræderriske med snøskred er de falske tilbakemeldingene: Det går så ofte bra. Du kan gjøre livsfarlige ting og aldri egentlig forstå at det er det du har gjort. Med flaks kan du trosse gode råd et helt liv og bli en gammel skiløper. Men alle kan ikke gjøre det. Om mange tar sjanser mange ganger, vil noen dø.  

Noen fokuserer også på norske turistmyndigheter, som nå har pekt ut toppturer på ski som satsningsområde for å få gjester hit i vinterhalvåret.

De siste årene har jeg fått en stadig sterkere erkjennelse av at for å unngå skredtragediene, må vi ta ned risikoen, kollektivt. Flere må velge helt trygge turer hele tiden. Det er fint at mange går skredkurs og lærer om snøens lagdeling, men jeg tror først og fremst det handler om å gå turer der du aldri kan bli tatt eller truffet av et snøskred. Det var med den tanken vi satte i gang arbeidet med boka Trygge Toppturer, som kom på norsk i 2016 og på engelsk nå i høst

En annen tanke vi hadde, var at de dedikerte frikjørerne ikke nødvendigvis var de vi skulle sikre mot. Målet vårt var i første omgang å treffe de som bare vil ha en fin tur, få noe ut av dagen, gi et bidrag til at folk ikke uforvarende roter seg inn skredterreng. Da de store toppturklassikerne ble etablert for noen tiår siden, var dette en våraktivitet, nå tar folk fellene fatt hele vinteren. Hodelykter og lett utstyr gjør at lange turer føles tilgjengelige når vinteren er på sitt mørkeste. Det må få konsekvenser for hvilke turer vi anser som vanlige. 

Det er lett å tenke at vi må helt tilbake til 1967, da Nils Faarlund ba folk gå rundt, holde seg helt unna skredterrenget.

Men jeg vet at det ikke nytter. Vi vil ikke slutte. Om jeg selv skulle miste motet på bratt løssnøkjøring, vet jeg at mine egne barn allerede har fått smaken og vil fortsette å oppsøke opplevelsen. Og om jeg skulle klare å skremme akkurat dem for en tid, vil mange andre legge førstesporene i stedet. Det er for mange som har for gode opplevelser med ski i vill snø til at vi vil gi slipp på det. Toppturer på ski passer som hånd i hanske med norsk natur. Kulturen vokser seg stadig sterkere. Nå snøforholdene er gode, vil folk fortsatt kjøre bratt. Stadig flere setter seg inn i hva som er det aktuelle skredproblemet og velger terreng ut fra det, slik at de kan leke så trygt som mulig. 

Jeg håper også at ulykken i Tamokdalen er en vekker og en øyeåpner, slik lederartikkelen i avisa Nye Troms tar til orde for, men til de som tror tragedien vil føre til raske og effektive endringer, kan jeg nærmest forsikre om at det ikke kommer til å skje. 

Skikjøring er brutalt sagt ikke farlig nok. Selvmord, narkotika og trafikkulykker krever mange flere liv. Drukningsulykker i sommerferien er en mye vanligere dødsårsak enn snøskred. Med den store økningen i ferdselen de siste årene, er det grunn til å tro at skifolk i snitt ferdes tryggere enn noen gang. Reguleringer eller forbud er det ikke grunnlag for. 

Jeg ser at mediene fokuserer på at det var utenlandske turister som ble rammet av ulykken, akkurat som de gjorde da fem personer omkom i skredet på Sorbmegaisa i Kåfjord i 2012

I utgangspunktet tror jeg dette kan være et poeng. Da NRK spurte meg om dette i forrige uke, sa jeg at utlendinger kanskje ser på norske fjell som enklere og mindre dramatiske enn for eksempel Alpene og derfor kan undervurdere faren. Vi kan heller ikke vente at alle utlendinger har fått med seg den intense bevisstgjøringskampanjen som skredekspertisen i NVE/Varsom.no og lokale toppturmiljø har drevet de siste årene. 

Men forslaget om at det skal være krav om lokale guider, er likevel et blindspor. I Nord-Norge var det utenlandske guider som begynte å ta med skiturister i bratte fjell. Dette er folk som jobber over hele verden og vet hva de driver med. Nå kan de støtte seg på et godt skredvarsel og et stadig større antall norske kolleger, tindevegledere med internasjonal sertifisering. Alle disse er spesialister på fjell og snø og eksperter på å sette seg inn lokale forhold. At du møter en guide fra Dolomittene i Lyngsalpene, er like naturlig som at du møter en fjellfører fra Jostedalen i Lofoten – eventuelt Chamonix.  

Som blant andre skredekspert Kjetil Brattlien og høgskolelektor André Horgen har påpekt, er (heller) ikke disse ekspertene ufeilbarlige. Ulykker skjer også på guidede turer. Men de profesjonelle og til dels omreisende guidene er de beste vi har, og de gjør turen både tryggere og til en bedre opplevelse for svært mange. 

Noen fokuserer også på norske turistmyndigheter, som nå har pekt ut toppturer på ski som satsningsområde for å få gjester hit i vinterhalvåret. Myndighetene må selvsagt svare for seg selv, og trolig bør informasjon om skred få større fokus både hos både Visit Norway og lokale turistbedrifter. 

Vet vi hva vi driver med, hvor vi er, om det kan gå skred og hva som i så fall blir konsekvensen? 

Men samtidig ser jeg ikke noen tydelig sammenheng mellom denne satsningen på toppturisme og de skredtragediene vi snakker om her. Naturkvalitetene, snøen og lavprisflyene fra Norwegian gjør at det ville vært folk på skitur i Nord-Norge helt uavhengig av budsjettene til Visit Norway. Franskmennene som døde på Sorbmegaisa var en del av en tradisjon som startet på 90-tallet, da mellomeuropeiske guider tok med sine gjester på arktisk eventyr. De finske mennene og den svenske kvinnen som døde i Tamokdalen, hadde vært på isklatrekurs i et av sine nærmeste alpine fjellområder. 

Så da er forslaget at vi bare kjører på? 

Nei, etter tragedien i Tamokdalen er det definitivt tid for å stoppe opp og tenke. Hver enkelt av oss må stille flere spørsmål til oss selv, hver eneste gang. Vet vi hva vi driver med, hvor vi er, om det kan gå skred og hva som i så fall blir konsekvensen? 

De jeg kjenner som har vært i Tamokdalen de siste dagene er svært forsiktige med å si noe om vurderingene bak den skjebnesvangre skituren. Det er klokt. 

Nå går tankene til letemannskapene som venter på å få rykke ut, familiene som venter på nytt og til de fire som fortsatt ligger under snøen. 

Hvil i fred!

Her kan du lese alt Fri Flyt har skrevet om skredtragedien i Tamokdalen.