Foran Stortingsvalget 9. september lover to av Norges største partier, Høyre og Fremskrittspartiet, å åpne for heliskiing i Norge. Men skal man tro avstemminga i denne artikkelen er ikke Fri Flyt-leserne udelt positive til det. Heliskiing har vært oppe til politisk debatt mange ganger i Norge, og i Fri Flyt nummer 38, som kom høsten 2005, skrev redaktør Erlend Sande en fyldig artikkel om sitt møte med den forbudne topptursformen.

Noen år senere skrev Sande også en kommentar til heliski-debatten, og den leser du her

Annonse

ORD: ERLEND SANDE

RØLDAL, NORGE, MARS 2005:

Flafflafflafflaff...

En fugl av glass og metall har landet på en grusplass rett ved E134. Det er på tide. Fem forventningsfulle karer har ventet en halv dag på et helikopter på lasteoppdrag. Det er sol fra skyfri himmel og fersk snø på bakken. Vi skal flys opp på fjelltopper, for å kjøre på ski ned. Stort nærmere himmelen kommer ikke en som har løssnøkjøring som hobby og lidenskap. Eventuelt yrke. 

Kjentmann, fotograf og primus motor Endre Løvaas har instruert oss i hvordan vi fester ski og staver sammen, til én pakke som går kjapt å laste på. Oppe i fjellsiden over oss surrer et annet helikopter, som løfter andre pudderentusiaster opp til andre topper.

VENT LITT, heliskiing er da vitterlig forbudt i Norge? Ja, det stemmer, forbudet er spesifisert i en forskrift til loven om motorferdsel i utmark. Men siden 1998 er det hvert eneste år gjort unntak. Landingstillatelser er blitt gitt til foto- og filmprosjekter. Offentlige saksbehandlere har latt seg overbevise av lovnader om publisitet.

Tillatelsen til å lande på toppen er det gylne papiret.

Vi har et slikt papir, og kan forlate parkeringsplassen ved skisenteret og fly lavt over åskammer og v-daler.

– Den der kan jeg ta, roper Eirik Finseth og peker på en vegg av istapper, svartberg og snø plastret på fjellet.

Han er ivrig etter å komme i gang. Men vi andre synes ikke det ser ut som skiterreng. Vi flyr videre, over neste fjellrygg, for å se etter noe bedre. I dette landskapet surret frikjøringsproffene Tanner Hall, Eric Pollard og Seth Morrison et år før oss. Skifantaster over hele verden har sett det på film og i blader.

Men de er ikke alene om å ha bli løftet til topps. I februar 2004 dukket det opp en oppsiktsvekkende melding på Fri Flyts nettside. "Har du lyst til  å være med å profilere Røldal som et av landets beste sted for frikjørere? I helgen har du muligheten til å oppleve helikopterskikjøring i på fjellene rundt sørvestlandets pudderhull, for 300 kroner per løft".

Hvafornoe?

– Vi har ikke tillatt heliskiing i Røldal, men det er noen personer som har gått ut over de løyvene de har fått, slik at det har foregått regelrett heliskiing, sier Rolf Bøen, rådgiver i Odda kommune.

Røldals vekst som valfartssted for skandinaviske frikjørere er en etterlengtet solskinnshistorie i Odda kommune, der industriarbeidsplassene forsvinner. Så lenge tøffe spilleregler overholdes, er det riktig å gi slike tillatelser, mener Bøen.

– Har dere fått den markedsføringen dere er blitt lovet?

– Ja, det tror jeg helt klart, absolutt. Det er ikke så mange måter å markedsføre de kvalitetene vi har i fjellene våre. Du må opp i høyden og vise folk i aktivitet ute i terrenget. Da er det nyttig å bruke helikopter. Men poenget her er ikke at hvem som helst skal kunne flys til topps med helikopter.

– Hva med bare å tillate heliskiing, da?

– Heliskiing er forbudt i Norge. Det må vi forholde oss til, sier Bøen.

Den norske turistforening (DNT) er blant de som har kritisert Odda kommune for å slippe til helikoptre i fjellheimen. Fagsjef Jan Olav Nybo mener at film- og fotooppdrag delvis har fungert som skalkeskjul for ordinær heliskiturisme. Etter hans mening en eksklusiv og ekskluderende aktivitet, som er fjernt for friluftsfolk flest.

– Mitt inntrykk er at det ikke er noe stort press om å tillate heliskiing i Norge. Jeg sitter i et utvalg som skal se på motorferdselloven. Vi vil heller skjerpe inn på tillatelsene til å fly helikopter. Vi ser at noen grupper vil holde på med dette, men det har ikke noen almen støtte, sier Jan Olav Nybo.

Han mener helikopter til næringsformål. Men ikke når næringen er heliskiing.

– Heliskiing handler bare om å leke og hygge seg. Det motoriserte er selve tilbudet. Der går grensen. Vi må satse på det som er bærekraftig, og stillhet er i ferd med å bli et knapphetsgode.

DNT er ikke alene om å mene dette. Dette er politikken både til den nye og den gamle regjeringen. Partiene på Stortinget vil stort sett si akkurat det samme, om du ser bort fra ett.

Fremskrittspartiet er heliskipartiet. Øyvind Korsberg, Frp-representant fra Troms og medlem av næringskomiteen, ser rett og slett ikke problemet ved at noen skifolk blir fraktet til bortgjemte fjelltopper med rotorkraft. 

Han ser tvert imot muligheter for å skape arbeidsplasser med små investeringer. Naturen er der. Og helikoptrene står parat, i baser langs hele kysten.

– Norge har en unik natur, med muligheter for å kjøre på ski fra en fjelltopp og helt ned til havet. Det er håpløst at man har et slikt tilbud i Sverige, men ikke har lov i Norge. Det er synd å ikke benytte seg av en slik mulighet, sier han. 

Korsberg har lagt merke til kronprinsens toppturer i Nord-Norge, og mener heliskiing er en aktivitet i samme gate. Ikke slik å forstå at han vil ha rotorfarkoster på alle fjelltopper til enhver tid, men man må kunne gi tillatelse i begrensede områder i begrensede tidsrom. Dersom kommunen selv går inn for det.

– Hver enkelt kommune bør kunne avgjøre landingstillatelser, noe som også vil styrke lokaldemokratiet, sier Korsberg.

Nyere norsk heliskihistorie handler om innspillinger av skifilmer. For å lage skifilm med spektakulær storfjellskjøring, er helikopter helt nødvendig. Kanskje kunne skikjørerne i og for seg klart å gå opp. Men det handler om sikkerhet, kameravinkler og det å få jobbet mest mulig effektivt. Det startet i 1998. Skikompisene Endre Løvaas og Trond Aalde fra Trondheim fartet verden rundt med ski i bagasjen, og leverte bilder og reportasjer til blader og reisekataloger. De hadde besøkt Mike Wiegeles heliskilodge i British Colombia og sett de legendariske storfjellslinjene i Valdez, Alaska på nært hold.

De tenkte på hjemlandet. Et spredt befolket land og et uendelig antall kystnære fjelltopper. Ukjent territorium for skientusiaster i de store markedene i Europa og Nord-Amerika. Skifilmselskapet Warren Miller tente på ideen, og Løvaas gikk i gang med å søke kommuner om landingstillatelse. Aalde brukte ferdighetene som o-løper og turmann.

– Min rolle var å kikke på kart, for å finne ut hvor det kunne være bra terreng. På den tiden hadde jeg ikke vært så mye på tur i Nord-Norge. Jeg snakket med folk jeg kjente og så på kartet, forteller han. 

De fikk nei i Lofoten, men ja på Sunnmøre. Og etterhvert klarsignal på Kvaløya utenfor Tromsø og i Møysalen-området i Vesterålen. Nortra var positive og hotellovernattingene ble betalt av sponsorer. 

I filmen plasseres Ålesund nord for polarsirkelen, det fleipes med det norske lover og regler og skikjøringen er av det rolige slaget. Men jungeltelegrafen er i gang. Året etter kommer Teton Gravity Research til Vesterålen. Fokuset dreies fra natur og fisk til fryktløs storfjellskjøring. Jonas Söderquist og Micah Black har snøskred i hælene. Løvaas og Aalde er fremdeles med som kjentmenn. Vesterålen utropes til tidenes location, men lengre nord ligger enda brattere fjell.

Lyngsalpene i Troms har en nesten mytisk klang, med spisse tinder, dramatiske brefall og loddrette vegger plastret med hvit snø.

Vinteren 2000 får den helnorske filmen "Soul Deep" tillatelse til å fly i Lyngen. Skikjørerne Stian Hagen og Frode Grønvold får følge av brettkjørerne Hallgeir Homstvedt og Torbjørn Paulsen. Året etter er det Robin Fagerli sin tur, sammen med Stian Hagen og selveste Matchstick Productions.

Helikoptertransport er ikke noe problem, bare man har landingstillatelse og penger til regningen. Det er helikopterbase i Harstad, og nok av ledig kapasitet i mars og april. Pilot Jørn Glenne har vært med på mange slike oppdrag, og ser på det som morsomme avbrekk fra transportflyvning og strekking av kraftlinjer. Han roser filmteamenes profesjonalitet og sikkerhetsrutiner.

– Miljømessig ser jeg på det som uproblematisk. Når du lander i snøen lager du to merker i snøen. Filmteamene legger ikke igjen så mye som et sjokoladepapir. Det vil selvsagt være noe støy. Men det er jo massevis av traktorer, firehjulinger og snøskutere som kjører i utmark, sier Glenne, som i dag flyr politihelikopter i Oslo.

Historiene fra filmopptakene følger et mønster. Dager med venting, snøvær og gråvær, fulgt av etterlengtet bluebird. Gjerne med litt vanskelig føre. Terrenget får uhemmet ros. Det er "som Alaska". Eller kanskje enda bedre. Mens det norske forbudet mot heliskiing høster uforstående hoderysting.

Det er jo ikke en kjeft i disse fjellene!

I 2003 kommer Seth Morrison til Lyngen. Scenene i filmen «Focused» er noe av det mest vanvittige som har vært festet til en 16 millimeter bred filmrull. Han behandler bratte fjellsider som de skulle være en terrengpark, og kaster seg utfor 30 meter høye klipper i baklengs salto.

Lyngsalpene har fått sitt gjennombrudd og er inne på drømmelista til en hver wannabe storfjellskjører. 

Året etter er Morrison tilbake, sammen med superjibberen Tanner Hall. Kommunene i Lyngen er med. De er storfornøyd med publisiteten. Men så er det bråstopp. Lyngen er blitt landskapsvernområde, direkte forvaltet av Fylkesmannens miljøvernavdeling.

Der er det blankt nei.

– Det var en svært omfattende søknad med landing på mange fjelltopper i en periode på flere måneder. Etter vår mening var det helt uforenlig med bestemmelsene for et landskapsvernområde, sier en rådgiver hos Fylkesmannen i Troms til Fri Flyt.

Det blir rabalder. Endre Løvaas mobiliserer det han kan av medier, næringsliv og politikere. Uten at det hjelper. Filmselskapet må reise sørover for å få bildene fra Norge i havn.

LYNGEN, MARS 2005: Daltind lever opp til navnet. I starten er det mye dal, for å si det sånn. Vi labber innover, kilometer etter kilometer. Det grått og skyet. Ikke noe vær for å lage skifilm, men i følget er det da heller ingen filmstjerner. Vi er topptur, og skal gå opp på Daltind, 1500 meter over havet. Det er 30 centimeter nysnø, type myk og tørr. Vi har feller under brede ski. Dette kan bli bra. Det er fortsatt tre timer til vi er på toppen, men det er ingen som klager. Tvert imot, dette er livet! Med helikopter hadde tre minutter vært en romslig tidsmargin.

Hva om det var lov? Hvem ville ha gjort det? Ville de vært mange? Hva ville det ha kostet? Ville det ha ødelagt for toppturen vår? Fjellfører Dick Johansson fra Kiruna bedre forutsetninger enn de fleste for å vurdere slike spørsmål. Han er hvert år på tur i Lyngen sammen med grupper av utenlandske toppturentusiaster. I tillegg har han 15 års erfaring som heliskiguide fra Riksgränsen. Like over grensa er det en helt annen verden når det gjelder lovgivning om heliskiing.

– Fra et kommersielt synspunkt vil en åpning i Norge bety at noen av verdens beste områder for heliskiing blir tilgjengelig. Man får brattere terreng, flere fallhøydemeter og kan kjøre helt ned til havet  Men personlig er jeg usikker, sier Dick Johansson.

- Å?

– Noe av det som er bra med Norge er nettopp at man ikke har noen motorisert ferdsel. Det er det mellomeuropeere kommer for å oppleve.

Heliskiing er ingen nyhet i Sverige, men populariteten har fått et løft de siste årene. I Riksgränsen er det tre - fire guider som jobber mer eller mindre på heltid i sesongen, som hovedsakelig er i mai. Av gjester finnes grovt sett to grupper. Vanlige uketurister i skibakkene på Riksgränsen, som spanderer på seg to eller tre heliløft for å sette en spiss på ferien. Og mellomeuropeere med tykk lommebok som blir plukket opp på flyplassen i Kiruna, for en uke heliskiing i midnattssol. De ville ha valgt den norske siden, om de kunne.

– Om vi hadde tilgang til bare ett grensefjell på norsk side, et fjell som i dag har mye skutertrafikk, ville bare det gjøre at vi fikk 30 - 40 prosent mer skikjøring, og mange flere høydemeter, sier Johansson.

Nå holdes motorduren på svensk side, og der er det mye av den. Ikke minst fra nordmenn på snøskuter. Dick Johansson er rystet over skuterførere som kommer i 80 opp der hans heliskigjester kommer ned. De beltedrevne kjører i praksis stort sett som de vil. Johansson skulle gjerne hatt strengere regelverk, men han innser at heliskiguider sitter i glasshus. Fra forsetet av helikopteret forsøker han å ta hensyn til folk på topptur.

– Om jeg ser folk på vei opp på et fjell, så forsøker jeg å dra forbi til en annen topp. Heliski er en aktivitet som er under oppsikt, og vil ikke provosere fram et forbud, for eksempel. Men det er jo så jæklig stort, så det er god plass til alle, sier han.

Skikjøring i heis er dyrt. Heliskiing er mye dyrere. Det blir som forholdet mellom lønna til gutta på golvet og topplønna til en leder i næringslivet, inkludert bonuser og opsjonsavtaler. Men det er jo noe som heter opplevelser for livet.

– Heliski i Sverige er ikke dyrt sammenlignet med andre land. I år vil det koste 1900 kroner for tre løft i Riksgränsen, og da er det snakk om 800 - 1000 høydemeter på hver tur, samtidig som man er garantert å få legge sine egne spor, sier guiden.

Pengene går stort sett bort til leie av helikopter, og for guidene er heliskiing usikker forretning. Det er svært værutsatt. Når det endelig blir flyvær, er det mye stress. Skredvurderinger skal gjøres på sekundet. Gjestene må pålegges streng disiplin, slik at de holder god avstand til livsfarlige rotorblader. 

– Du er helt utkjørt etter en dag med heliski. På den annen side kan det være grymt bra skikjøring. I vår hadde jeg og kollegaen min en dag hvor vi kjørte knedyp pudder på hver eneste tur, med en gruppe italienere. Da føler du at du er heldig som får betalt for å jobbe med dette. Gjestene er selvsagt enormt fornøyde. Det er ikke tvil om at helikopter gir tilgang til noe av den beste skikjøringen som finnes, sier Johansson. 

Få vil kaste den norske friluftstradisjonen på båten, og ingen vil ha helikopter på de fineste toppturfjellene i påska. Men flere av de Fri Flyt snakker med mener at helikopterskiing burde kunne tillates i enkelte steder i Norge, i kortere perioder. Trond Aalde foreslår fjellområder i Nordland, hvor det er få turgåere og fine skifjell. Ikke så bratte og spektakulære fjell som i Lyngen, men kanskje vel så egnet for kommersiell heliskiing, hvor sikkerheten er høyt prioritert.

Selv ikke DNT er helt avvisende til en slik tanke. Men Jan Erik Nybo advarer mot at avveiningene vil bli svært vanskelige.

– Det er en farlig vei å gå.  Man ville få voldsomme diskusjoner om et område er mye brukt eller ikke, om hva som er potensialet for framtida og så videre. Det er vanskelig å si at "her er et område som ikke brukes". Det er store forskjeller, men for alle praktiske formål bør man ha et likt regelverk over hele landet, sier han, og legger til:

– Jeg tror ikke det ville stoppe med noen få topper. Det er som med skuter. Antallet skuterløyper i Finnmark har økt enormt.

Fremskrittspartiets heliskientusiast er like fast bestemt på ikke å gi seg.

– Vi ser på heliskiing som en helt uskyldig ting, men det har ikke vært spor av velvilje hos de andre partiene. Derfor er dette en sak som ligger langt fram i tid. Men det betyr ikke at vi ikke har tenkt å jobbe videre med det. Vi ønsker å løfte det opp som en større debatt om lokalsamfunnets rett til å forvalte bruk av naturen, sier Øyvind Korsberg.

RØLDAL, MARS 2005: Skyggene beveger seg raskt. Sola er i ferd med å gi seg for dagen, og vi må få opp farten. Vi har sett oss ut en bratt flanke fra helikopteret. Fotografen står på den andre siden av dalen med telelinse. En mulig nedkjøring blir eliminert på grunn av skredfare. Ting ser helt annerledes ut herfra. Det er vanskelig å beregne proporsjoner fra helikopteret.

Men Eirik går for gull, snitter opp fokksnøen med aggressiv kanting og slipper seg utfor en klippe. Han kan umulig ha særlig peiling på verken høyde eller landingsforhold, men gutten kan improvisere, for øyeblikket etter dukker han opp i slakere terreng lengre nede.

Vi andre kjører etter, og konstaterer at vi ikke har hatt flaks med føret. Kartong er et dekkende ord. Men det gjelder å nyte stunden. Vi er langt ute i villmarka, og har ikke peiling på hva toppene rundt oss heter. Vi kunne sikkert ha gått hit, om vi hadde startet tidlig. Men vi hadde aldri fått til de bildene vi kommer hjem med nå.

Helikopteret står i bunnen og venter, og minutter senere er vi tilbake ved bilen. Vi sier farvel til piloten, og helikopteret forsvinner bak horisonten i retning Førde. Om vi noen gang får slik skyss til topps i den norske fjellheimen igjen er uvisst.

Mer sikkert er det at diskusjonen om heliskiing i Norge kommer til å fortsette.