Når livet smiler og du har fri tilgang på sol og silkeføre, er det skammelig tilfredsstillende å gni det ut over alle de sosiale mediene du har tilgang til. Når hverdagen derimot gir deg en heftig smekk i trynet og du sitter fast i slapsen med de alt for streite gummiskoene dine, er det ikke lenger like fett. Det er en god egenskap å kunne glede seg på andres vegne. Men Instagram gjør det j… vanskelig.
#Yolo
Det er mandag. Vekkerklokken hyler i et sett fra kl. 06.30 til kl.06.55. Du drar deg opp av senga, slår på kaffen, og slipper ut bikkja. Det regner. Det har snødd hele helgen, men vinden var så heftig at det var for så vidt begrenset hva du fikk ut av dette snøfallet. Alle fjelloverganger var stengt, og uten vindusviskere på bilen ble det begrenset med utflukter. Å nå regner det altså. Du setter deg ned med en kopp kaffe, og vet at du ikke burde, men du klarer ikke dy deg. Du åpner instagram.
Du skroller nedover og ser det ene heftige skibildet etter det andre. Du smiler litt først. For en magisk helg de har hatt, tenker du og skroller litt lenger ned. Enda flere pudderbilder av mennesker med snø i håret og store, brede smil. Du ler litt av de morsomme kommentarene, og tenker tilbake på lignende dager. Denne helgen ble ikke helt sånn. Det nærmeste du kom et yolo-øyeblikk var når du overtalte samboeren til en runde sjakk. Du smiler ikke lengere.
#mittliverbedreennditt
Du begynner å kjenne en vond bismak i munnen. Av de alt nitten nye oppdateringene kommer åtte av disse fra alpene. Den fornuftige tankegangen, siden du ikke har penger nok til et par nye vindusviskere, tilsier at det er lite smart å selge sjela for å dra til alpene på nåværende tidspunkt. De resterende bildene er fra et variert antall fjellturer, bortsett fra hun ene som aldri slutter å legge ut bilder av katten sin. #mittliverbedreennditt står det under et bilde av en glad ski-jente som tilsynelatende har falt og mistet skien. Det ser ikke ut til å plage henne nevneverdig, for hun ler mens hun lener seg bakover og lager engler i snøen. Frustrasjonen har tatt overhånd nå, og du tvinger deg selv til å legge fra deg mobilen. Pliktene kaller.
#Idyll
Du sliter med å rygge ut bilen. Det er en halvmeter med slaps i innkjørselen, og hjulene spinner seg bare lenger og lenger ned i søla. Du gir opp og hopper ut for å finne en løsning på problemet. Snøen har over natten forvandlet seg til holke, og du kommer ikke langt før du går på trynet. Skulle dette scenarioet ut på instagram skulle det stått: « På tryne i #realiteten»
#Hjemmekontor
Etter en litt tung start på dagen, nærmer klokken seg lunsjtid. Det var da jaggu på tide tenker du og fisker opp en brødskive med brunost fra sekken. Du har tydeligvis glemt smør. Kollegaen din har laget eggesalat med hjemmelaget foccacia. Hun danderer det hele på en tallerken mens hun legger ut om helgens hyttetur til Sunnmøre. Brunosten, som ser litt svett og ubekvem ut, er ikke lenger så innbydende. Etter den stusselige lunsjen trasker du tilbake på kontoret. Det plinger i mobilen, og du faller nok en gang for fristelsen. Et par nye oppdateringer dukker opp på skjermen. Du angrer umiddelbart. Det er et bilde av en vennegjeng som står på toppen av Togga med armene i været. Sola skinner og snøen ser innbydende ut.
«Elsker livet på en mandag! #bluebird # puddertilpuppen #hjemmekontor» står det under bildet.
Det var som f.. da!
Før, når livet var fylt av ski, sol og latterkrampe, var instagram en nødvendig ingrediens i livet som boms. Der fikk du vist verden hvor kul du var. Nå, når realiteten har slått deg i svime, er det bare en evig påminner om hvor stusslig du har blitt.
Plutselig har #Liveterbestute blitt til #liveterbestuten. Du vet det ikke er realistisk å tro at du faktisk kommer til å gå så drastisk til verks som å faktisk slette profilen din, men nok er nok. Neste gang på har en yolo-dag skal den så gnikkes rikelig utover cyberspace. Da skal alle få høre om ditt vidunderlige #hverdagsliv.
Den dagen når #mittliverbedreennditt.
#MITTLIVERBESTAKKURATNÅ: Artikkelforfatteren i et øyeblikk hvor hun funderer på hvilken emneknagg som passser til dette bildet. Foto: Marte Kjernsholen
