Fienden

OL 2014: I morgen skal det stompes og lockes over en lav innerstøvel i de sør-slaviske skibakkene, og på herresiden har stallmester Frankum valgt ut sine fire beste føll for jobben.

Sist oppdatert 10. februar 2014 kl 17.11
TRE AV DE SYV: Grumpy, Dreamy og Dopey. Illustrasjon: Dennis Magnus-Andresen
TRE AV DE SYV: Grumpy, Dreamy og Dopey. Illustrasjon: Dennis Magnus-Andresen

Kjenn fienden og kjenn deg selv, og du vil ikke tape på kanskje hundre runs.
–Fritt etter Sun Tzu (Art of War)

Aleksander, PK, Andreas og han minikidden Øystein er allerede på plass i Sotsji og dunker ut fjorten tiltede loops i minuttet og alt ligger an til å bli en helnorsk gullbuffet, men i toppteltet sitter utøvere fra de andre nasjonene og spikker kjepper til hjulene våre. Sterkest er trolig det amerikanske laget, med tre bunnsolide pallkandidater.

Skal vi slå dem, må vi kjenne dem. Dette er fienden:

Nick Goepper kommer fra Indiana, USAs defintivt trettiåttende største delstat. Indiana er plassert temmelig nordøst på kartet, og har skibakker jevnhøye med krydderhyllene på Rema 1000, altså ganske lave og med et håpløst utvalg. Mange forbinder nok Indiana med Katie Stam og hennes sinnssykt gripende takketale under Miss America i 2009, mens for andre er denne bittelille delstaten kanskje mer kjent som byen hvor Janet Jackson og brødrene vokste opp. Goepper er selv en velstelt korgutt. Han grer håret vestover, og han bruker vertikale striper og ruter som pusher fasongen. Dommerne dømmer som kjent like mye på stil som teknisk vanskelighetsgrad, men så lenge knappene på skjorta ikke er laget av små rubiks-kuber, skal det godt gjøres å hente poeng i begge kategorier. Nick er også en familiefyr. Mamma og Pappa Goepper har produsert et sted mellom seks og ti unger, og Nick sin styrke ligger nok i å være mellomstemann. Alle vet at dette finsliper psyken, og kan komme forbanna godt med i februar. Likevel tror jeg de russiske bakkene blir for bratte for denne tannløse indianeren.

De har forøvrig mye kalkstein i Indiana. Dette driter sikkert Nick Goepper i, men likevel en pussig fakta.

I 1991 ble Bobby Brown født og tatt vare på i Greenwood Village, bare en drøy time unna Breckenridge, Colorado, en by notorisk kjent for sin lange lykkejegerhistorie. Sånn sett er nok Bobby den best forberedte dersom det skulle oppstå et nytt gullrush i de russiske fjellene, men det hjelper nok fint lite med hakke og spade når man skal konkurrere i airflow og styletricks. Viktigere er det kanskje å nevne at Bobby Brown ikke står på Wikipedias liste over dødskjente idrettsutøvere fra Colorado. Trolig er dette fordi han, i motsetning til samtlige andre på listen, aldri har drevet med okserodeo, bare vanlig, dobbel og trippel rodeo. Kan jaget etter å komme på Listen bli så stor at Bobby Brown snubler i brillene og hekter i gamasjene? Ja, jeg tror det. Vil han likevel ende på pallen fordi han er amerikansk? Nei, jeg tror ikke det. Russere hater amerikanere.

Ingen kan med sikkerhet si hvor Gus Kenworthy kommer fra, men at det er sted i Amerika hvor det gylne snitt ikke betyr all verden, ja, se det kan vi nok slå fast med det samme. Gus Kneworthy har vanvittig mange reisedøgn i løpet av et år, og takler nok tidssoneforskjellene bedre enn de fleste i det olympiske startfeltet. Tom Wallisch sa en gang at “Gus Knwehrty ER jetlag”, og skal man slå denne vepsen, bør man stille klokka så nære riktig tid det er mulig å komme. Dette gjelder kanskje spesielt PK. Selv har jeg en klokke med to urskiver, slik at jeg alltid vet hva klokken er hjemme når jeg er ute og trotter globen. Veldig kjekt, og så slipper man å ringe og vekke en sliten amigo i Norge halv fire natt til onsdag. Til tross for magnifikk døgnrytme, tror jeg likevel Gus Knewrwhtrhy kommer til kort når det gjelder meter. Dommerne ser etter både høyde og lengde og Gus Knwehrwotherthy måler ikke mye over én-førti i longs og baris. Neste gang, shorty.

Det er altså kun gjennom å kjenne, og ikke minst erkjenne, sine motstandere, at man er i stand til å overvinne dem. De olympiske leker handler om å vinne. Sølv og bronse kan du isolere veggene med. Heldigvis for oss har de farligste konkurrentene både somatiske defekter, nevrogene brister og sosiokulturelle handicap. Nå er det selvsagt ikke gitt at mine veloverveide spekulasjoner vil slå ut i tolv rette og blå joker, men med dette i bakhodet burde de norske utøverne være godt preppet for å drible amerikansk konkurranse. Jeg tror det var Alf Prøysen som sa at man ikke skal selge en dritt før bjørnen er skikkelig eid, men jeg har allerede lagt ut autografblokka mi på ebay.
På torsdag hundredobler jeg prisen.

Publisert 10. februar 2014 kl 17.11
Sist oppdatert 10. februar 2014 kl 17.11
annonse
Relaterte artikler
annonse
VERN I GAVE: Barth-Eide sa at 'avtalen' om å verne 30% av verdens natur var en gave til verdens barn. Men hva fikk de egentlig? Illustrasjon: Didrik Magnus-Andesen
Alle barn ble lovet en gave som skulle løse naturkrisen. Men hva skjedde så?

Mysteriet med den krympende julegaven

SINT: Henrik Kristoffersen reagerte med sinne og snøballkasting da klimademonstranter tok seg inn i målområdet under verdenscuprennet i Gurgl. Foto: Skjermdump/NRK
Kommentar fra Nikolai Schirmer og Ørjan K. Aall

Tar oppgjør med Henrik Kristoffersen

SKIGARDEROBEN: Egentlig har artikkelforfatteren sverget på at han har kjøpt sitt siste par ski for noen år siden. Foto: Alexander Urrang Hauge
Luksusproblemer og utstyrsdilemma

Hvor mange par skal du egentlig ha?

Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)

Kommersiell leder: Alexander Hagen