Med tre bagasjer hver, ski og studiebevis trådte vi opp på Gardermoen i august 2016, helt uvitende om hva som ventet oss. Vancouver vest i Canada var destinasjon og planen var enkel - et år på University of British Columbia, minst mulig skolearbeid og mest mulig ski.

Vi er to sivilingeniørstudenter som etter tre år med studier i Trondheim trengte et langt friminutt fra halvsvette forelesningssaler på NTNU, så utveksling og det store utland fristet. Åtte måneder senere er vi blitt utallige opplevelser rikere og en god slump dollar fattigere. Vancouver har blitt vår nye favorittby. Kanskje ikke mest på grunn av de 200 regndagene i året, men på grunn av de mange, mange mulighetene byen byr på og de nesten irriterende hyggelige canadierne. I tillegg til tre skianlegg bare i byen, er det kun en halvannen til to timers biltur (spørs hvem som kjører) til vårt andre hjem dette året, Whistler Blackcomb. På veien dit er også klatre- og sykkelparadiset Squamish, der vi har hatt mange fine dager. Komboen klatring en dag i Squamish og neste dag ski i Whistler er uslåelig nå om våren.

  • Se stort galleri i bunnen av saken.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SNØFYLLT: Her er Sara Swensson i Revelstoke. Foto: Margaret Vågshaug

Vi kunne nesten ikke blitt heldigere med vinteren i Canada. Her har La Niña fått herje hele sesongen, og det ser ut til at rekorder vil bli slått i år. Det startet med et megadump åpningshelgen i november og siden har det fortsatt. En kumulativ snømengde på 13 meter, til nå, har gjort skolearbeidet ganske mye lettere. Og noen lure hoder har bestemt at studenter får halv pris på sesongkort i Whistler. Vi takker og bukker, og lover å legge inn en ekstra økt på lesesalen som takk for tilliten. Egen bil er også overkommelig for studenter. En Nissan Pathfinder 99-modell har blitt vår beste venn, og mot alle odds ruller og går den ennå (bank i bordet, en uke igjen).

Whistler er Nord-Amerikas største skianlegg med 36 heiser og utallige bakker, så det tar litt tid og bli kjent. Det er blitt mange turer med lange transportløyper og spørrende ansikt. Men når man først har blitt kjent, byr Whistler på uendelig med muligheter både inbounds og offbounds. Med det er en fordel å like store folkemengder når du besøker Whistler, her er det tettpakket året rundt. Alle vil ha pudder og alle vil ha groomers, uansett utstyr. Med sekk på ryggen og randobindinger får vi ofte spørsmål om vi skal på campingtur. Men til tross for høy popularitetsfaktor i anlegget har vi som tross alt har fleksible timeplaner fått nyte korte heiskøer og ferske spor, ukedagene er blitt favorittdagene. Og vi klager heller ikke når vi møter på Mike Douglas og Jon Olsson i folkemengdene. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SNØFYLLT: Her er Sara Swensson i Whistler. Foto: Margaret Vågshaug

Canada er stort, og mer urørt snø har fristet oss til å ta Pathfinder’n med på tur. I British Columbia er Duffey Lake og Rogers Pass to kjente toppturområder med mange muligheter. Som nordmenn er vi vant til å gå i kø oppover hvis sola skinner, men her har vi ofte gått på tur uten å møte en eneste sjel. Og litt digg er jo det. Å overnatte på små “hemmelige” hytter og gå turer i nærheten er den store greia i Duffey Lake. Det er ikke lett å forklare canadierne om topphysteriet fra Norge, der alle må komme seg til toppen. Her er kjøring viktigere enn toppen. De er inne på noe der, canadierne. Rogers Pass er kjent som et snøfylt fjellpass mellom skibyene Revelstoke og Golden. Fine fjellsider og masse skogskjøring gjør det til et paradis for skikjørere - hit skal vi definitivt tilbake.

Med mange turer på baken, har Pathfinder’n også trengt litt pause. I vinterferien ble studentlivet byttet ut med bomselivet, og turen gikk langs Powder Highway i Kootenay Rockies med to bobiler. Powder Highway er kjent som det området i verden med tettest muligheter for anleggskjøring, toppturer, cat- og heliskiing. Etter ti dager på hjul fikk vi kjørt pudder i Revelstoke, Kicking Horse, Panorama, Whitewater og Red Mountain. Whitewater i Nelson ble en favoritt for alle de ni nordmennene på tur. Det var få folk og vi fikk kjøre pudder og puter for så og si oss selv. I tillegg starter skianlegget på anlegget på 1600 meter, noe som gjorde snøen tørr og fin - akkurat sånn vi liker den.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

WHISTLER: Margaret Vågshaug dropper i Whistler. Foto: Anna Stagrum

Som de liksom-canadierne vi har prøvd å bli dette året, har vi måttet teste ut det vi ikke får hjemme. Langs alle veier og anlegg skriker fristende skilter mot oss - helikoptre som tar deg til urørt snø. Med familie på besøk ble lommeboken på mystisk vis litt tjukkere, og i Revelstoke, bomseby nummer en, fikk vi luft under vingene. Uten og si fra til alle mødre der hjemme, hadde vi to dager med helibump. Dette ga mersmak og motivasjon til å fullføre studiene, tjene masse spenn og heli oss gjennom livet. 

Alt i alt har utvekslingsåret i Canada vært over all forventning, og vi kunne ikke bedt om en bedre skisesong. Gjør som amerikanerne - flykt til Canada!