Tre måneders jakt på enestående skiopplevelser førte Ida Nilsen (23) til Japan og Canada forrige vinter – to av månedene i en temmelig liten bobil i Canada. Selskap ordnet trønderen underveis.– Jeg dro rundt omkring, og møtte forskjellige folk og kjørte ski. Det var rett og slett veldig kult, forteller Ida, som tilbragte ni uker i Canada etter å ha startet reisen med tre uker i Japan.– Hva skal du denne vinteren?– I år blir det Alpene, minst en og maks tre måneder. Jeg har ikke planlagt så veldig detaljert ennå.Ida er i gang med siste år med studier til bachelorgrad i byggingeniør ved universitetet i Narvik, hvor hun har bodd de siste tre årene. Å kombinere studiene med å jakte pudder verden rundt er null stress.– Alle forelesningene streames på nett, og jeg kan se dem om kveldene. Det er ikke oppmøteplikt, så Narvik er rett og slett et perfekt studiested når man egentlig vil gjøre andre ting. Dermed kan jeg stikke på jakt nå om høsten, og studere på kveldene. Og kjøre pudder senere i vinter.Nye ski til vinteren? Slik velger du riktig toppturutstyr. FORVENTNINGER: I 30 centimeter nysnø på vei opp til et område som kalles Hour Glass, med parkeringsplassen øverst på Roger ́s Pass som utgangspunkt. Ida går bakerst sammen med David Kantermo (i midten) og Sofia Forsman.– Sofia er svensk, men har bodd i Canada i mange år. Hun jobber som guide i området, og hun visste om mange bra steder. Alltid kjekt å ha med locals på tur!Ida forteller om ganske strenge regler for å gå skitur i Roger ́s Pass. Ikke regler for når du har fått skiene på beina, men reglement for å få parkere bilen ved informasjonssenteret langs veien som går fra Revelstoke til Golden, og dermed binder sammen vest- og østsiden av denne delen av Rocky Mountains.– Det er en del ulykker her, og enorme snøskred. Derfor er det strenge regler for å varsle fra hvor man skal, hvem man er, hvor mange og den slags. Myndighetene må rett og slett ha oversikt i tilfelle det skjer noe. Det er sjukt mye folk på ski, sier hun. SKUMMELT: – Det var helt jævlig å kjøre rundt med bobilen på vinterføre. Piggdekk fins ikke, og det er forbudt å bruke kjetting på leiebil. Men jeg gjorde det likevel en gang, for på de verste fjellovergangene er det speilglatt, og null mobildekning, forteller Ida.Selv om bobilen ikke var av største type, så var det den største bilen hun noen gang hadde kjørt. Flere ganger sklei bilen avgårde – en av gangene over i motsatt kjørefelt, som heldigvis var tomt for møtende trafikk – men det gikk aldri galt.– Jeg er ganske konsentrert på dette bildet. Jeg leide bilen i Vancouver, og på veien til Whistler gikk det fint. Men derfra og videre var det glatt og jeg ble skikkelig bestemor bak rattet!I passasjersetet sitter forresten David Kantermo og slapper av med morgenkaffen. Her er de på vei opp til Roger ́s Pass – Canadas kanskje beste og mest kjente toppturområde. SJELDENT: Like før det braker løs i en av et uendelig antall skogsrenner i Hour Glass. Da dette bildet ble tatt visste ikke Ida at hun hadde et av sitt livs feteste skiopplevelser foran seg. Men en mistanke hadde hun nok.– Dette var en av de første litt ordentlige linjene jeg fikk kjørt i Canada, og det var DRITBRA. Enkelt og greit. Terrenget er veldig typisk for området, sier hun.– Hvordan var føret? – Hehe. Jeg har bodd i Narvik i tre år, så det er veeeeeeeeldig lenge siden jeg hadde kjørt så bra snø som her. Ikke bare dypt, men det var også helt urørt. Selv om dette er topptur, er det så mye folk i området at det kan være vanskelig å finne urørt snø. Men det gjorde vi her.Topptur i Norge? Les om toppturer i Rondane. HOUR GLASS: – Det er veldig artig å ta bilder med en så engasjert og pro fotograf som Mattias Fredriksson. Han er utrolig gira og lidenskapelig opptatt av at det skal bli bra. Jeg har ikke så mye erfaring med superfotografer på fotoshoot, og det er noe med disse bildesvingene, hvor man tar en sving for fotografen, og that ́s it. Heldigvis er dette en del av ei lengre linje i Hour Glass-området hvor jeg kk på litt fart. Sjukt fin snø og vanvittig gøy!– Hvordan var skredforholdene? – Ganske skumle egentlig, vi kjørte ikke så veldig bratt i Canada. I skisenteret stenger de av områder som vurderes som farlige. Dette gjør at en del lokale kjørere droppet skredutstyr, siden anlegget gjorde vurderingen for dem. Det var veldig uvant, og noe jeg aldri ble helt komfortabel med. For meg er det en selvfølge å ha med utstyret uansett.Nyskjerrig på topptur? Les om topptur-relatert stoff. ENKELT LIV: – Bobilen var for liten til at den hadde aggregat. Vi kunne bare kjøre varmeapparatet et par timer om gangen uten motoren i gang, så det kunne bli vanvittig kaldt. Det er helt jævlig å tvinge føttene sine nedi stivfrosne skistøvler om morgenen, og jeg fikk faktisk noen frostskader som jeg merker godt fortsatt, forteller Ida.Her er hun nede fra dagens tur sammen med David Kantermo (til høyre) og Sofia Forsman (bakerst). Siden fukt er en betydelig faktor for komforten i bobilen er det viktig å koste av så mye snø som mulig før utstyret flyttes inn i bilen. For Idas del gjaldt det også skiene.– Det hadde snødd hele dagen og vi fikk kjørt masse pudder. Dessverre hadde ikke bilen min sånn rom bak til bagasje, så jeg måtte ha skiene inni. Da gjelder det å få bort all snøen. Fukt er et ganske stor problem i en sånn bobil, sier Ida.– Hvor mange var det plass til i bilen?– Den var laget for to voksne og ett barn. På det meste var vi fire som overnatta i bilen. Da lå en av dem på gulvet. Det ble ganske sosialt kan du si.Men bobilen var først og fremst hjemmet og transportmiddelet til Ida.– Jeg leide bobilen selv, og kjørte en del alene i bilen og på ski med folk jeg traff underveis. Den første uka var jeg sammen med en gjeng fra Stellar som sponser meg med klær, og etter det med ei venninne fra Narvik som bor i Canada. Men man treffer jo så mye ålreite folk på en sånn tur, at selskap sjelden var noe problem, sier Ida. Les mer om bobil i Canada i sommerpraten med Nikolai Nygaard og Vebjørn Enersen