«Jeg elsker å være i fjellene, også fordi de tvinger meg til å lære det jeg må lære. Hvis jeg nekter å legge merke til tegn, til å lytte, til å føle og være ydmyk må jeg betale for det. Noen ganger har jeg nektet å lære. Det har jeg måttet bøte for - på mange ulike måter. Men jeg har også gjort hjemmeleksen. Jeg har vært åpen, forsøkt å lære. Og da, kanskje et par ganger i året når jeg har vært heltdig, har «den store» åpnet seg for meg. I disse tilfellene kan ingen ord beskrive opplevelsen».

«Jeg føler meg heldig som kan leve i fjellene hver eneste dag. Jeg føler meg heldig som kan lære av opp- og nedturer. Å lære av moder natur hver eneste dag. År etter år, så lenge hun tillater det.»

«For meg er hemmeligheten å være med henne, og som i alle forhold, må jeg være åpen hver dag. De gode dagene nyter vi skapelsens perfeksjon, og de vanskelig dagene er - ja, vanskelig.»

Andreas Fransson er ikke bare lidenskapelig opptatt av bratte fjellsider, han er også en reflektert fjellgeit som liker å filosofere litt på si. I den siste filmen han har laget med Bjarne Salén, slipper han seg blant annet utfor en svært eksponert fjellside fra Pain De Sucre (3607 moh.)

LES OGSÅ: Franssons regler

LES OGSÅ: Fransson spesial