ELVEPALDING I ALTAI HVOR: Altai-regionen i Sør-Sibir, Russland. NÅR: Juli/augustHVA: Flerdagersturer + dagsturerPAKKETIPS: Solkrem, myggnetting for ansikt, split-åre og bra førstehjelpsutstyr. Du er alltid langt fra folk. GRADERING: Grad 3-5. Du bør være en solid grad 4 padler. VISUM: Du trenger visum fra den russiske ambassaden for å dra, og før du søker må du ha ordnet med et turistfirma som er guide. Vi brukte www.visumservice.nofor å få orden på visaene, og det koster rundt 1500 NOK. Et turistvisum er på 30 dager.  TRANSPORT:  Fly fra Oslo til Moskva, så videre til Novosibirsk. Man blir hentet her og kjørt videre til Gorno-Altaysk, en tur på 8 timer.  Aeroflot tar kajakker, men tok i 2013 hele 3000 kroner tur/retur for å fly kajakken.  Logistikk:  www.kayakussr.comeller www.two-blades.comer de beste for padling i Altai. PRIS: 850 Euro – transport, guide, sikkerhetspadler, mat og campingutstyr til bruk i basecamp (ikke overnattingsutstyr på elva) er inkludert.NETT: http://kayakussr.com/index.php?page=where-to-kayak Det er ikke lenger nok å dra til Syden på ferie for å være kul slik foreldrene våre gjorde, nei, aller helst må man ha toppturski, klatresele, paraglider eller kajakk i bagasjen. Men å padle elvekajakk i Russland kan være forbausende likt en chartertur til Syden, selv om man riktignok ikke alltid er like komfortabel som når man ligger med en drink i hånda på Costa del Sol. Jeg skal innrømme at jeg så for meg illsinte elvestryk og skulende russere før avreise, samt en hasardiøs vodka-kultur som ikke egnet seg på trykk. Det skulle vise seg at jeg burde ha lagt igjen fordommene hjemme i Norge. SØR-SIBIRI flere år har jeg i padlemiljøet hørt en halv-lav, litt hemmelighetsfull hvisking om elvene i Sibir, og alltid med et snev av andakt i luften. Jeg har alltid vært nysgjerrig, men noe har holdt meg tilbake i alle disse årene. Kanskje var det rett og slett fordi navnet Sibir gjerne fremkaller bilder av tundra og permafrost? I 2012 ble jeg skadet og hadde plutselig mye tid til å dagdrømme og planlegge nye turer. Kartet kom frem, og snart så jeg at regionen Altai, som betyr De gylne fjellene, ligger helt sør i regionen, på grensen til Kazakhstan og Mongolia. Jeg ble overbevist om at permafrosten befant seg god en god del lengre nord, og logistikkundersøkelser ble satt i gang. Vi skulle på tur. Endelig. BANYA”Get her, get her, get her” – En stor russisk bjørn i mannskikkelse spratt opp og prøvde å klaske bjørkeriset over min edle bakdel, mens jeg fortvilet kjempet med badstuedøra. Noen sekunder etterpå ramlet jeg lattermild ut i den kjølige nattelufta og sprang kjapt over til bekken for en etterlengtet avkjøling. Fra andre badstuer kom flere springende – lubne bestemødre, spretne tenåringer og halvfete menn – alle med smil om munnen og splitter nakne. Vi befant oss på en campingplass like ved elven Chuya, på dag én av en tre-ukers padletur. Stemningen i en russiske badstuen er alltid på topp, og språkforskjeller er ikke noe problem, så lenge bjørkeriset går på omgang. Må man ut og lufte seg litt tidligere enn den gjengse russer får man som regel noen vennlige dask ekstra fra riset, akkompagnert av mye latter og skrål. I løpet av de tre ukene vi var i Altai kan jeg ikke huske å ha sett eneste dusj. Og hver gang vi kom slitne tilbake til sivilisasjon fra nok en overnattingstur på elva, var det badstuekvelden vi så fram til aller mest, selv om jeg fikk smake det hersens bjørkeriset mer enn de fleste!  EKSOTISK CHARTERTURSelv om Altai blir kalt Asias geografiske midtpunkt, er ikke reisen fra Oslo avskrekkende. Aeroflot har heller ikke noe problem med å fly kajakker så lenge du er villig til å varme opp visakortet. Har man tre uker i juli og august får man padlet de fleste klassikerne i Altai, og du bør være en grad fire padler med en liten smak for eventyr. Som padleturist må man leie en operatør som stiller med transport og tar seg av logistikken, og ikke minst språket. Ikke overraskende er det lite engelsk å spore i den russiske taigaen. Vår organisator Vasily Porsev og hans firma, River Zoo, sørget for logistikk og elveinfo. Han hentet oss i Novosibirsk og kjørte de åtte timene det tar til byen Gorno-Altaysk, som ligger i hjertet av Altai. I de neste tre ukene var vi i regelrett padle-svime, og ofte bar det direkte fra den ene elva til den neste, bare avbrutt av en liten banyastopp og påfyll av forsyninger. Ja, det var rett og slett som å være på en litt eksotisk chartertur: skru av hjernen ved ankomst i Novosibirsk, slå den på igjen før man gikk på elva, og av igjen i det man kom i land. Bedre blir det faktisk ikke!   RUSSISKE ELVETURISTERDet som er særlig spesielt i Altai er at de fleste av elvene er flerdagersturer.  Har du ikke så mye erfaring med å overnatte på elva så lærer du raskt. Utfordringen er selvsagt å pakke lett nok, siden man må ha alt i kajakken. Nå er det heldigvis som regel fint vær i Altai i juli/august, slik at et telt ikke er nødvendig. Myggen var heller ikke noe problem, i hvert fall ikke før vi kom dypt inn i taigaen. Det er bare elven Chulyshman som starter på en put-in som er mygginfisert, men man kommer langt med et vanlig ansiktsnett. Man begynner gjerne med elva Sumultá – som med en gradering på 3-4 vanligvis padles med én overnatting. Her møtte vi også for første gang det som skulle bli et normalt syn på russiske elver: ikke-kommersielle kataraftere og raftere. I stedet for å traske rundt i fjellheimen slik vi er vant til å se familier gjøre i Norge, drar russere på venne -og familieturer ned elvene. Etterhvert ble vi vant til å se litt av hvert: en raft manøvrert med stål-årer sammen med bestemor og bestefar i regnfrakk, gutteturer med katarafter holdt sammen av tau og duct tape, og redningsvester fulle av vinkorker som oppdrift. Regnfrakker til tross, bestemor og bestefar var alltid bare store smil, og de var like nysgjerrige på våre avanserte tørrdrakter som vi var på de hjemmelagede redningsvestene deres.  KLASSIKEREtter å ha varmet opp på Sumulta var det klart for å bryne seg på en av de virkelig store klassikerne: elven Bashkaus. Den ble forsøkt førstegangskataraftet i 1975 med russeren Igor Bazilevski i spissen. Tragisk nok druknet flere av hans besetning allerede i det første juvet og det ble plassert en minnebok oppe i fjellsiden. Denne har fått navnet ”Book of legends”, og det er vanlig å stoppe her og skrive en hilsen i boka, og gjerne minnes noen man har mistet. Vi startet sent på dagen, og planla å padle bare noen få kilometer før vi skulle slå leir. Padlingen var en behagelig grad to-tre, og strålende vær gjorde at noen tok av seg hjelmen, og til og med tørrtoppen for å nyte turen, mens andre hang godt bakpå i god søndagsstil. Det var tydelig at vi hadde glemt å skru på hjernen denne gangen, for i det vi rundet ett hjørne var vi plutselig midt i grad fire, og hadde desidert mista den siste gode leirplassen. Det ble et padlekaos med uvanlige linjevalg og skrik og skrål i det vi kom oss ned til en steinstrand som med litt godvilje kunne kalles en egnet leirplass. Neste dag var vi bedre forberedt, og fikk oppleve en førsteklasses elv i et øde juv. Får du sjansen er dette elva å padle - husk bare å skru på hjernen på put-in! RUSSISK GJENSYNSGLEDEFra vår endestasjon på Bashkaus` bredder ble vi i god charter-stil kjørt direkte til naboelva. Elva heter Chulyshman og er en annen klassiker i Altai. Man må kjøre gjennom landsbyen Yazula på veien, og her fikk vi vårt første og eneste møte med et imponerende antall fulle russere. Ikke overraskende valgte vi sporenstreks å fortsette. Stereotypiske russere ble imidlertid raskt glemt i møtet med et fantastisk landskap hvor taigaen stod dyp og grønn, akkompagnert av enorme blomsterenger i full blomst. Vi overnattet på tunet hos nasjonalparkvokteren Sergey, som dro frem vodkaen i pur gjensynsglede med sin gamle venn Vasily. Det var mildt sagt en opplevelse å overvære et vennlig gjensynsmøte blant russere – tre timer senere vaklet oppsynsmannen av garde inn i skogen med et blått øye og Vasily blødde fra et ganske langt kutt på leggen. Vi gikk til sengs lettere rystet alle mann, men glemte raskt episoden i møte med den russiske myggen. GLEDE I ROTETChulyshman viste seg å være en perle av en elv. Den er best karakterisert som pool-drop, og hadde muligens litt for mye vann. Heldigvis er vi nordmenn vant til at det er godt trykk i elvene, og det var ingen sure miner å spore i gruppa selv om vi måtte ut og gå noen ekstra ganger. Etter fem fantastiske timer var vi vel nede på take-out, og bestemte oss for å overnatte der. Rundt leirbålet den kvelden ble vi enige om å rett og slett fortsette nedover og inn i neste seksjon. Denne skulle visstnok være litt enklere, bortsett fra et stryk med det karakteristiske navnet Rotet. Vi startet tidlig, og jeg var sjeleglad over charter-ordningen der Vasily kjørte shuttle og vi padlet, for sjelden har jeg opplevd så mange kilometer med morsom grad fire! Og etter et par timer meldte også Rotetsin ankomst i form av en markant horisontlinje og en litt hissigere elvetone. Stryket er mer enn én kilometer langt, og vanskelig å synfare i sin helhet. Etter å ha foretatt flere hasardiøse ferginger foran stygge valser og eksploderende bølger, mannet vi oss opp til å padle hovedlinja i nederste del av stryket. Den var grinete og full av sure valser. Det gikk imidlertid bra med alle, og i bunnen av stryket satt smilet løst – egentlig manglet det bare paraplydrinker for å sette punktum på charterturens desiderte høydepunkt så langt. Og ennå hadde vi ti dager igjen!  IKKE SÅ CHARTERDet er ikke så mange som velger å padle elven Ak-Alakah i Altais sør-vestlige hjørne. Startstedet ligger et langt steinkast unna grensene til Kina, Mongolia, Russland og Kazakhstan. Får å nå høyfjellsplatået Ukok og elvens begynnelse må man kjøre over fjellpasset Eplyi Kluch på gode 2907 meter. I et forsøk på å krysse den spede begynnelsen av Ak-Alakah kjørte vi oss rett ned i et stort hull i elveleiet, og etter noen få sekunder satt vi alle med vann opp til livet. Den eneste veien ut var å krabbe gjennom vinduene, opp på taket, også hoppe i land. Etter hvert fikk vi satt opp et improvisert tausystem for å dra opp bilen, lystig akkompagnert av intens banning på russisk, tysk, engelsk og norsk. Imponerende nok klarte Vasily å få reparert motoren, men det samme kunne ikke sies om provianten for sju dager på elva… Men selv om turen begynte heller tvilsomt, og absolutt brøt med den nå godt innarbeidede chartertur-stemningen, var det vanskelig å ikke la seg imponere av omgivelsene. Endeløse stepper og majestetisk ensomhet, med Altais høyeste fjell Belukha (4508 moh) tronende i horisonten, gjorde naturen sitt for kveldsfreden også den kvelden.  MOT ISHAVETVi hadde hutret oss igjennom den første dagen på elva, som var forholdsvis flat og med litt lite vann. Høyfjellsplatået var ugjestmildt, om enn vakkert. Fra dag to ble imidlertid elva stadig større og strykene ble mer og mer morsomme. Etter noen hissige bæringer kom vi til samløpet med elva Karagem , og her skifter Ak-Alakah navn til Argut. Stortvannspadlingen kunne begynne på ordentlig. Noen kilometer nedenfor må man bære kajakkene forbi ett av de mer seriøse juvene jeg noensinne har sett – etter norsk standard måtte vi nok ha kalt de upadlebare. Men ja, du gjettet riktig: Strykene har absolutt blitt padlet. Selvsagt av russere. Ikke i kajakker vel og merke, men i et russisk fenomen som heter bublik, og som er en slags raft med to hjul på. Nok om det. Seks kilometer senere satte vi igjen kajakkene på elva og vendte snutene nordover. Nedenfor bæringen ligger hoveddelen av Argut, og her er finnes endeløse grad fire stryk som alle har morsomme linjer. Noen kilometer før take-out padlet vi ut på elva Katun. Med sine 3000 vann kubikk i sekundet banker den Glomma, Norges største elv, godt ned i støvlene. Faktisk er det plass til fire ”Glommaer” i den russiske kjempen, som selv bare er en sideelv til monsterelva Ob. Det er store dimensjoner i Russland. Flytende ned Katun rådet det en andektig stemning i gruppa – sju dager på elva uten andre bekymringer enn mat, padling og soving hadde mildt sagt vært en enorm opplevelse. Det var flere som endelig hadde senket skuldrene, og det var med ett vanskelig å forestille seg at om bare noen få dager skulle vi være tilbake i den vestlige verden. Og som en påminnelse på akkurat det tronet plutselig Putins hypermoderne dacha (sommersted) på venstre elvebredd. Stillheten var til å ta og føle på der vi fløt forbi. I Russland er kontrastene enorme, både på land og til vanns.    MEKTIG AVSLUTNINGEtter nesten tre ukers intens padling befant vi oss igjen langs elven Chuya. Den har tre ulike øvre seksjoner som alle kan padles i ett, og som er grad 4 og 5. Nedenfor padlejuvene venter det enklere raftingstrekker, og Chuya er et populært område for russiske elveturister. Det forklarer også trengselen i banyaene på den lille campingplassen hvor vi startet turen. Trengsel var det ikke på put-in for hovedjuvet Mazhoy. Dette elvestrekket er ett av de mer seriøse, og her må man være en solid grad fem padler om man skal padle på sommervannstand. Selve synfaringen av hovedjuvet er meget vanskelig – man står høyt oppe titter ned på elva. Stryk er som kjent større enn man tror sett ovenfra, og jeg padlet ikke overraskende som om jeg hadde mannen med ljåen i hælene. Det hjalp heller ikke på nervene at man bare synfarer inngangen til juvet, mens selve cruxet må padles så og si blindt. Her hoppet pulsen raskt opp til i hvert fall to hundre i det jeg spottet en hårfin linje med ekstremt liten sjanse for å hente meg inn om jeg gjorde en feil. Sjelden har jeg vært så i nuet som i det jeg boofet inn i bakevja nedenfor cruxet – møtt av strålende smil fra resten av gruppa. Fra her og ned ble elva litt mindre hissig, men med høy vannføring var det likevel en trøkk i vannet som gjorde strykene uforutsigbare. Ettersom vi padlet sammen med Vasily som fungerte som kjentmann var det lite synfaringer, og kaosfaktoren var til tider høy. Og selv om padlingen også var morsom, har jeg sjelden vært så glad for å sette beina på tørt land som etter den turen...  Den kvelden satt vi i vår siste banya – og morgenen etter vinket vi farvel til Vasily og den russiske taigaen. Selv om jeg absolutt ikke var klar for dra tilbake til sivilisasjonen, var det noe som sa meg at dette ikke kom til å bli den siste gangen jeg skulle padle i sibirske elver, særlig ettersom permafrostskrekken hadde blitt avlivet en gang for alle. Og har du selv lyst på en litt mer ekstrem variant av charterturisme – ja, da er det bare å sette kursen mot Altai.