Tonje Kvivik - intervju

NB: Før du begynner å lese denne reportasjen må du gjerne gå inn på musikkappen din, søke opp «Disco On the Dancefloor» av Kellerkind og trykke «play». 

Sterk bass. Smittende latter. Svingete vestlandsveier. Og en elektrisk Porsche Taycan Gran Turismo. 

– Rekker vi egentlig start? 

Tonje Kvivik spør fra førersetet. Hun gasser på. Hun ser komfortabel ut. 

Selv med tidspress har hun fin flyt. 

Vi spoler ett døgn tilbake. Vi befinner oss i resepsjonen på Hotel Union Øye. Her blir jeg møtt av et av de bredeste smilene innen frikjøringsverdenen. Dette smilet er det Tonje Kvivik (27) som bærer. Tonje har kommet til Sunnmørsalpene – via Kristiansand og British Columbia.

Hun smiler igjen. Hun har energi. Hun får øye på meg: 

– Hei, hei! Er det du som er Gjendine?

Jeg nikker. 

– Ja, hei, det stemmer. 

Det brede smilet fortsetter praten: 

– Jeg er Tonje! Hyggelig! Dette blir bra!

Jeg legger merke til en liten schwung over navnet Tonje når Tonje presenterer seg selv. En kanadisk schwung, hvor det legges mer vekt på o-en enn det som er typisk innenfor våre landegrenser. Men det tar ikke lang tid før det noe kanadiske førsteinntrykket forsvinner bak en klinkende klar kristiansandsdialekt: 

– Vi er litt seint ute, så det er bare å slå seg ned. Det kan nok bli litt venting, sier Tonje før hun forsvinner dypere inn i hotellets korridorer. 

Jeg velger å ikke sette meg ned, men tusler ut igjen og bort til den hvite hytta på tunet foran hotellet. Egentlig vet jeg ikke helt hvor Tonjes crew fra Canada har camp, men fem skibagger med totalt 15 par ski er en oppsiktsvekkende god ledetråd. 

SOL IDLAND: Når guiden fra Volda møter The Blondes sent i april, har hun hatt tre dager uten ski på bena i 2023. Kun en ting å si: imponerende

I forkant av denne reportasjeturen sjekket jeg den ledende appen innfor Norges værmeldinger utallige ganger. Det var meldt 19 varmegrader innerst i Norangsfjorden denne torsdagen i midten av april. Kunne dette virkelig stemme? Etter tidligere erfaringer stiller jeg meg alltid litt kritisk til de temperaturene som blir meldt. Jeg har for mange skuffelser i banken. Men denne dagen så ikke ut til å være skuffende på noen som helst måte. 

Blant de fem skibagene skimter jeg flere tuber med solkrem, capser i forskjellige farger, ett par shorts med diffust mønster, flip-flops – også kalt Havaianas, klikk-klakks, kipp-kjapps (lista er lang), t-skjorter med gigantomaniske logoer og solbriller med det mørkeste glasset. Befinner jeg meg på beachen på Costa del Sol eller befinner jeg meg 62 grader nord? Foreløpig er jeg litt usikker. 

Ut av hyttedøra – med et design fra forrige århundre – kommer de to andre medlemmene av det etter hvert kjente skifilmcrewet The Blondes: Emily Childs (30) og Janelle Yipper (26). Ikledd karakteristiske norske strikkegensere blir jeg nesten overrasket over den rungende kanadiske aksenten: 

– Hey, I´m Emily. Nice to meet you!

– Hey, I´m Janelle. Nice to meet you!

– Nice to meet you, too! sier jeg. 

OPP: The slowest crew in Norway er nødt til å gå for egen maskin denne gangen. Snøscooteren er høyt savnet.

Som en oslojente med middels gode karakterer i faget «international english» på videregående tar det litt tid før engelsken min får samme grad av selvtillit som Tonjes. Hun kommer nå gående over tunet og er åpenbart på det høyeste nivået når det gjelder english-canadian-talking. Av den grunn tar jeg meg friheten til å stille det avanserte spørsmålet: 

– Hvordan klarer du egentlig å veksle mellom kanadisk og kristiansandsk?

Etter litt betenkningstid svarer Tonje: 

– For omtrent seks år siden, da jeg var ny i Canada, skjedde det noe merkelig. Uten at jeg hadde forstått det selv, begynte hjernen min å tenke i bilder. Det innså jeg egentlig ikke før en venn av meg spurte om jeg tenkte på norsk eller engelsk. Da fikk jeg en skikkelig sånn «a-ha opplevelse»!

– Hvordan er det å tenke i bilder? 

– Det er skikkelig deilig! Jeg er veldig glad for at hjernen min plutselig bestemte seg for det. 

– Hjelper det deg når du kjører på ski, tror du?

– Ja! Jeg tror kanskje det. 

The Blondes ble til etter at jentene fant hverandre i canadiske Revelstoke for noen år siden. Navnet på gruppa skal være oppkalt etter alle jentenes favorittøl: Cariboo Blonde. 

– Den selges ikke i Norge, eller?

– Nei, det tror jeg absolutt ikke, svarer Tonje. 

The Blondes har på noen få år fått ett rykte på seg om at de er usedvanlig gode på ski – og gjerne usedvanlig sent ute. Eller «fashionably late», som det også kalles. 

Jeg er i ferd med å forstå hvorfor. 

Jentene er allerede forsinket til dagens planlagte filminnspilling i fjellene ovenfor Trandal i Hjørundfjorden. Avreise med båten fra guideselskapet 62°Nord var opprinnelig satt til klokka 09.15. Klokka er nå 10.30. Filming av elegant asfaltgåing, elegant bæring av ski og elegant ombordstigning i båt – med kolossale kameraer, dronekjøring og gjentatte retakes – er mye av grunnen til forsinkelsen.

Likevel må nok skylden legges litt over på jentene, også. Her kan vi nevne mye springing fram og tilbake mellom hotellet og utleiehytta på grunn av gjenglemte ting – og kanskje litt i overkant mye tid til pakking inne i den noe overfylte stua. Til slutt glemmer Tonje to matpakker, som fører til at hun må løpe tilbake for å hente disse – iført meget baggy skiklær. 

Så kaster vi loss. Stemningen er på topp. Stresset med å komme oss av gårde blir lagt igjen på kaia ved Øye. The Blondes setter seg foran på dekk, alle sammen i de nevnte strikkegenserne.

Sett utenfra vil jeg tro vi ser ut som en moderne, up to date versjon av Tidemand og Gude sitt maleri Brudeferd i Hardanger. Likevel er det Céline Dions Love Theme from «Titanic» jentene nynner på. Den kjente og majestetiske «I´m flying, Jack»-posituren blir utført. Ikke i baugen, men i akterenden.

Med stil. 

JANELLE OG EMILY: Det perfekte bildet på humøret underveis.

Vi går i land i Trandal – den veiløse Hjørundfjordbygda kjent for spisse fjell, store countryfestivaler og ei influenserhuske. 

Øystein Frank Storeide fra nasjonalromantiske Christian Gaard stiller med god service og en sprek ATV. Flere par ski, skibagger, staver, ryggsekker, skisko, kamerautstyr og droneutstyr blir plassert i Brenderup-hengeren. Er det noe Øystein har gjort før, så er det å kjøre ATV. Tonjes smil er ekstra bredt når hun vinker fra et av ATV-ens små seter idet den begynner å akselerere. På det som må være blant Norges smaleste traktorveier kjører Øystein i full fart – med full kontroll – oppover mot tregrensa der snøen ligger. Vi slipper å gå flere kilometer med ski festet til sekken. En uvant luksus. 

– Er ATV-sjåføren singel? spør en av de tre i The Blondes. 

Jeg røper ikke hvem.

– He could offer me a great life! 

Feller blir plassert på ski. Skistøvler med mange klyper blir skrudd på med unbrakonøkkel. På vei oppover får jeg bekreftet det som mange kanskje lurer litt på: 

– Nei, eh, vi går nesten ingenting på ski oppover til vanlig. Det blir snøscooter eller helikopter. Vi er ganske bortskjemt på akkurat det området, sier Tonje. 

– Ingen rando? spør jeg forfjamset. 

– Hehe! Nei. Lite. 

– Det finnes kanskje ikke noe MDG i Canada?

Tonje presiserer at ingen av jentene i The Blondes er i spesielt god form. Det vil muligens gå litt sakte oppover. 

– We're the slowest crew in Norway! skyter Emily inn fra siden. 

Tonje har kanskje ikke det letteste utstyret på markedet. Hun er på vei oppover i Sunnmørsalpene iført tung selebukse, tunge frikjøringsstøvler og tunge ski som er 120 mm på midten. Likevel sier hun: 

– Jeg har vanligvis mye tyngre støvler. Og tyngre ski. Dette er faktisk det letteste jeg har brukt denne sesongen. 

Jeg måper. 

– Du bruker vanligvis enda tyngre utstyr enn dette?

– Ja, i Canada trenger jeg ikke å tenke på vekten, siden vi sjelden er nødt til å gå for egen maskin, ler Tonje. 

Selv er jeg iført noen lette randostøvler designet for å gå oppover og seks år gamle ski som er 86 mm på midten. Når man er på tur med The Blondes, får man gjerne lyst på litt bredere ski. 

Shit, den her var tørr. 

Tonje har nettopp tatt den første biten av brødskiva hun måtte løpe tilbake å hente tidligere på dagen. 

– Se her, da! Majonesen er jo bare olje og salaten er nesten råtten. Tror du jeg kan spise dette, eller?

Hun ser bort på meg. 

Jeg rister på hodet. 

Tonje har prestert å hente nistepakkene – som var ikke bare en, ikke bare to, men tre dager gamle. Hun hadde ikke fått med seg at fem ferske nistepakker ble levert til hytta deres av en mann i smoking klokka 09.00.

Vi er ferdige med den bratte oppstigningen og studerer alle mulighetene rundt oss. Den norske guiden Sol Idland – som virkelig kler fornavnet sitt – ser bort på The Blondes. 

– What do you guys want to do now? 

Jentene ser på hverandre. Veksler er par ord, før de ser bort på Clay Mitchell og Anatole Tuzlak – fotografene fra CK9 Studios – som også har tatt turen over dammen. Det ser ut som de er enige med The Blondes sin avgjørelse: fjellsiden til høyre innerst ved Skarrabbvatnet – ikke så langt fra mer kjente Blåbretind – skal kjøres. Der venter flere potensielle snørenner i ettermiddagssola. Det blir bestemt at The Blondes skal svinge seg nedover på likt. 

– Do you also want to ski from the top? 

Det tar litt tid før jeg skjønner at fotografen Clay snakker til meg. 

– Ehm, no. I'm good. Thank you. 

Jeg vet ikke helt sikkert hvorfor jeg sier «thank you». I ettertid tror jeg kanskje det må ha vært fordi jeg ble litt overrasket. Litt overrasket over at han faktisk lurte på om jeg ville være med The Blondes til topps. Det holder med tilbudet. 

X2: Tonjes skikjøring i Ørsta fører til at hun ender øverst på pallen. Det ryktes om god kok da prisen ble utlevert. Foto: Simon Sjökvist

Vi splitter lag. Fotografene blir igjen for å filme. Sol viser vei videre for oss jentene. The Blondes følger på med blytungt utstyr. 

– Skal vi stoppe her, kanskje?

Sol har funnet en bra spot for oss som ikke skal bootpacke til toppen. 

– Okey, how are we gonna do this? spør Tonje de andre. 

– Maybe we should just ski down in the position we stand in? svarer Emily. 

De står på linje og diskuterer. Face to Face med the face. Ikledd The North Face. 

– We should actually do that all the time. So we don’t argue about who´s gonna ski what. 

The Blondes blir altså enige om at de skal kjøre ned hver sin respektive snørenne. Ved siden av hverandre. Samtidig. 

Guiden Sol og jeg sitter inntil fjellveggen. Vi forsøker å gjøre oss så usynlig som mulig – selv om det er litt kult å være i bakgrunnen av en stilig scene, i en internasjonal produksjon. Drømmen om å være med i en skifilm kan endelig realiseres. 

Nei da. Joda. 

Jentene har bootpacket til toppen. «My heart will go on» blir hørt fra langt der oppe. Plutselig blir syngingen gjort om til en mer markant og tydelig stemme: 

– Three, two, one, droppin'. 

Alle tre svinger seg vakkert ned fjellsiden. Det er bare å glede seg til akkurat denne scenen når du skal se skifilm til høsten. 

APPLAUS: Emily utløser flest antall klapp, rop og gap fra publikum når hun lander tidenes drop. Foto: Simon Sjökvist

The Blondes fortsetter forbi punktet hvor Sol og jeg sitter. 

Shit, betyr dette at det er min tur til å kjøre nå? tenker jeg.

Skal The Blondes se på at jeg kjører på ski? Kameramannen? Dronepiloten? Sol? Hjelpe meg!

Jeg setter utfor. Riktignok ikke fra toppen. Riktignok ikke like bratt. Likevel kommer nervøsiteten strømmende – gjennom alle kroppsdeler. 

Jeg setter noen svinger med de tynne skiene mine. 

Heldigvis går det bra. 

Nede står tre overlykkelige skikjørere. Humøret er betydelig bedre enn da fellene var under skia. 

Janelle ler høyt, får blikkontakt med meg og sier: 

– Please write in your article that we love to walk, and that we are fast, and that we are on time, and that we don’t get tired! Ever! 

Det er herved notert. 

Tilbake på Christian Gaard lukter det nystekte burgere. Influenserhusken prøves ut. Det drikkes pæresider. The Blondes bestemmer seg kvelden før for å delta på frikjørings-konkurransen XFree, som er en del av X2-festivalen. 

Tidlig neste morgen: Først en alarm. Ingen reaksjon. Så går en alarm til. Ingenting skjer. Tonje sover gjennom den tredje alarmen, også. Det vil si: Tonje hører alle sammen, men trykker på «snooze» og velger å ignorere at klokken tikker. 

– Det er min aller verste vane, sier Tonje.

– Jeg hater at jeg gjør det, men jeg kan ikke noe for det. 

– Hva gjør du hvis du virkelig må rekke noe? 

– Jeg legger mobilen på andre siden av rommet. Da er jeg nødt til å stå opp for å skru av den sykt irriterende lyden. Det funker. Av og til. 

POSH: Oppmerksomheten en Porsche gir deg skal ikke undervurderes. Eller er det kanskje den i overkant høye rap-musikken som gjør folk så nysgjerrige? Foto: Privat

Det er noe eget ved det å starte en ny skidag med vegansk smoothie, en perfekt dandert acai bowl, korrekt balansert eplemost, kaffe som på ingen måte er sur og rekesalat. 

– It looks like we're in the middle of «The White Lotus», sier Janelle.

– Har du sett denne TV-serien? Ikke? Da kan Janelle anbefale deg den. 

Hun ser seg rundt, med det hun kaller «the brown cheese» i munnen. 

Vi sitter alle fire i «The Conservatory» – aka «Vinterhagen» – på Hotel Union Øye. 

– Oh no! Fergen går om 15!

Tonje hiver i seg siste del av rekesalatskiven. Vi går alle kappgang tilbake til hytta ved hotellet. Rask pussing av tenner. Tonjes Colgate kan umulig ha blitt kjøpt i Norge? Den finnes hvert fall ikke på Rema, Kiwi eller Joker. Kanskje det er nettopp denne tannkremen som er hemmeligheten bak det brede, hvite smilet?

Altfor mye utstyr blir pakket raskt inn i en Porsche. Ja, du leste riktig. Porsche. 

– Det er klisjé, men det er jo gøy!

Tonje setter hotellets spesielle leiebil i sports mode. Gliser. Cruiser. Vi kjører ut av Øye, gjennom skredtunnelene, forbi stupetårnet, forbi Urke Camping, forbi Urke Landhandel, forbi Urke Gartneri og ut på fergekaia ved Leknes. 

Vi går ombord i Fjord1. Traktekaffe. Toalettbesøk. Innvendig rengjøring av Porschen. Ulike sorter aluminiumbokser, Pringles og plastikkposer blir kastet i søppelcontaineren på dekk. Janelle rekker ikke tilbake til bilen før fergemannen vifter med dirigentarmene. 

En typisk sunnmørsk fergeopplevelse. 

Tonje er en ydmyk skikjører. Likevel har hun selvtillit til å blaste hip hop og rap fra Porschens mektige stereoanlegg, slik at det høres over hele parkeringsplassen ved ankomst Ørsta Skisenter. For å si det slik: alle må bevege rytmisk på hodet mens vi tar på skistøvlene. Kanskje ikke en helt typisk sunnmørsk parkeringsplassopplevelse?

Tonje har skapt et navn i frikjøringsverdenen. Hun har blant annet blitt kåret til «Standout Female Skier of the Year». (Har du ikke sett MSP-filmene de siste årene? Da må du sette i gang!) 

Tonje er på mange måter en verdensstjerne på ski. 

Og nå stiller hun altså til start i frikjøringskonkurransen XFree i Ørsta skisenter. Veldig forsinket. 

Eller: Fashionably late. 

Hun må starte sist, men det ser ikke ut til å spille noen rolle.

Tonje kjører selvsikkert, stødig og solid. Hun velger ei uvanlig linje. Det ser ut som hun har kjørt den før. Sannheten er at Tonje studerte linja første gang for en time siden – med en liten kikkert. Det tror jeg de færreste av skientusiastene som glaner mot fjellsiden tenker på. 

Tonje gir gass. Tonje lander alle droppene. Tonje kjører i mål. Farten er fortsatt høy. Speakerstemmen er uvanlig kraftig og jubelen blant publikum imponerer nok en gang. 

Tonjes smil er usedvanlig bredt idet hun tar av hjelmen og plasserer den fargerike bøttehatten på hodet.

– Jeg har ikke en posh Porsche-livsstil til vanlig, sier hun. 

– For å være ærlig, så kjører jeg veldig sjelden Porsche. Jeg kjører vanligvis bare snøscooter.