/ Blogg

The future of freeskiing?

KOMMENTAR: I kjølvannet av FWT-stoppen i Snowbird i Utah krangles det om hvem som ble bortdømt og ikke. Egentlig er dette en krangel om hva storfjellskjøring på ski er for noe og hva det skal bli.

Sist oppdatert 11. mars 2014 kl 10.46
KORREKT PLASSERING: Til tross for en 540 klarte ikke Patrick Baskins å få noen god plassering i Snowbird. Sannsynligvis på grunn av blant annet Kongsbergknekk (bildet) og at han var nedi med hånda flere ganger. Foto: FWT
KORREKT PLASSERING: Til tross for en 540 klarte ikke Patrick Baskins å få noen god plassering i Snowbird. Sannsynligvis på grunn av blant annet Kongsbergknekk (bildet) og at han var nedi med hånda flere ganger. Foto: FWT

Franske Julien Lopez gjorde to backflips, holdt seg på beina selv om han knota litt, og ble til slutt nummer fem. Se runnet hans her– Veldig overraskende, skriver John Clary Davies i dette blogginnlegget.

Tja, kanskje det, men femteplass er ikke så verst det. Det er ingen tvil om at Lopez kjørte steinbra. Men kjørte han bedre enn de fire som slo han? Trykk på navnene deres, så kan du vurdere selv: 

  1. Lars Chickering-Ayers

  2. Jérémie Heitz

  3. Sam Smoothy

  4. Ian Borgeson

Også på sosiale medier, for eksempel på Freeride World Tours egne facebooksider, ble det sutra på dømminga. Jaja, sånn er det alltid i dommersporter. Frikjøring og Freeski (som jibbing har blitt døpt) har jo ordet fri i seg begge to, og da ligger det liksom litt i kortene at det er vanskelig å dømme disse greiene. Skulle likt og sett Pierluigi Collina dømme frifotball liksom. 

Men en ting gjorde dommerne i Snowbird helt rett i, og det gjelder samme kjører hvor kronikkforfatter John Clary Davies tar fullstendig feil, nemlig amerikanske Patrick Baskins. Med sine enorme bukser, superkorte staver, switch 180, handdrag 360, 540 til switchjøring uten kontroll til en kombinasjon av kræsj og revert, kjørte Baskins inn til en velfortjent 20. plass. Runnet hans ser du her! Helt på trynet mener Clary Davies, og skriver følgende: 

«Patty Baskins had a sweet hand-drag three and then stomped a 5 off a 25-foot cliff. He skied it out, but ultimately got hooked up in some chunder, you know, because he was skiing backwards! You got to reward that, and yet he finished 20th, and then all of Summit County vowed to never watch an FWT event again. Again, this is good for the sport! C’mon Hugo Harrisson (he’s the head judge for ski). We all idolized your crash-free stomp-fests MSP segments, but skiing needs to reward creativity rather than just hard-charging aggressive line choice. Neverthless, Patty if you’re reading this, get your hands up and ski like the big mountain ripper you are.» 

At Baskins er en råtass og morsom type er hevet over enhver tvil, men noen «big mountain ripper» er det lite som tyder på at han er. Han hopper kortest og lavest av de fleste gutta, han gjør et triks (540) som fører til at han kjører nokså langt baklengs med minimal kontroll. I tillegg henger han baki skistøvlene sine mesteparten av turen ned til femmeren. Skiteknisk er det veldig mye å pirke på (veivende armer, bakvekt, uryddig posisjon, rotasjon i nesten hver eneste sving, etc.), linjevalget deler han med mange andre, og han er ikke i nærheten av å ha samme fart eller aggressivitet som en del av kjørerne som valgte lignende linjer.

Er det virkelig bra for sporten å kjøre sakte og hoppe mindre bare fordi du gjør en 360 med hånda nedi eller drar en 540 og mister kontrollen? Eller; Er det virkelig en sport når et sånt spørsmål i det hele tatt må stilles? Og: Clary Davies antyder at «hard-charging aggressive line choice» er mindre viktig enn det han kaller «creativity», noe som i dette tilfellet ser ut til å bety å kjøre saktere, med dårlig teknikk og gjøre triks som fører til mindre luftferder og mindre kontroll. Mener han virkelig at sånn «creativity» er bedre enn det Gudfaren til stompinga, Hugo Harrison, mener er bra? Vi snakker altså om hoveddommer Harrison; fyren som er trippel verdensmester i frikjøring, skifilmstjerne og som har stompa så høye klipper at han dreit på seg, men likevel ikke buttchecka.

Vi har allerede en rekke konkurranser innen den frie formen for frikjøring. Også for de som mener at triksing i storfjellslinjer er framtida. Helt siden Salomon Pocket Rocket kom tidlig dette årtusenet har alla snakka om at framtida til frikjøringa er å ta parkkjøringa ut i terrenget. Og på mange måter er det riktig (det beviser Sean Pettit og Karl Kristian Muggerud), men jeg har fortsatt til gode å se noen gjøre som Hugo Harrison på sitt beste, bare switch.

La storfjellskjøring være storfjellskjøring. Det er dette som er storfjellskjøring, og vi kan ikke redusere det til å i stedet dreie seg om avdankede jibbere som skal gjøre avdankede triks med vanskelig takeoff og myk landing.

Hvis det skulle skje, da blir frikjøring som konkurransegren ødelagt. Hvis det i det hele tatt er en sport da. Men sport eller ikke: Poenget er å kjøre noe satans vanskelig noe, kjøre det fort som faen, hoppe høyt som pokker, dra på noe jævlig og få det til å se dritenkelt ut. Konkurranse eller ikke, backflip eller ikke. Men baklengs, nei, ikke i denne konkurranseformen.

Publisert 11. mars 2014 kl 10.46
Sist oppdatert 11. mars 2014 kl 10.46
annonse
Relaterte artikler
annonse

Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)

Kommersiell leder: Alexander Hagen