Om morgenen lå en slags blå dis over Åndalsnes (Ca 2 400 innbyggere). Jeg trodde det var morgentåke, men blåfargen minnet mer om smog – noe jeg har sett før, blant annet i Los Angeles (Ca 14 000 000 innbyggere). Da vi kom til busstasjonen ved flotte Tindesenteret for vår forhåndsbestilte busstur til starten på Romsdalseggen viste det seg at det varen slags smog. Ved kaia lå nemlig Bermuda-registrerte MV Arcadia (84 342 bruttotonn) og gikk på tomgang, noe jeg antar er en nødvendighet blant annet for å holde buffeten om bord varm.

Vi fikk plass i en av de fire smekkfulle bussene, kjørte opp i Vengedalen og begynte turen opp mot Blånebba. Jeg har vært her mange ganger før, både sommer og vinter, men stort sett alltid relativt alene. Denne gangen gikk vi i kø på tilrettelagte stier med fine steintrapper og ei metallbru. Et supert tiltak for å unngå unødig slitasje på terrenget. Stillhet var det fint lite av og lufta var bare sånn halv-frisk, siden det lukta mer parfyme og deodorant enn vanlig luft. Men utsikten mot Romsdalshorn og Vengetind er majestetisk, og jeg prøvde iherdig å imponere sønnen min med historier om egne bestigninger både her og der. Og om nedkjøringa på østsiden av Blånebba, som vi etter hvert fikk til venstre for oss.