Dagen før jeg ikke fikk sikra med fjellkongetopp nummer seks for min del, sikra jeg meg nummer fem, og det er en ordentlig godbit. Store Vengetind (1852 moh) er Romsdalens høyeste fjell, og litt av en majestet det den ruver over Vengedalen. Fjellet er bratt på alle sider, og selv om man kan komme seg nokså enkelt opp med litt avansert klyving og Kilian Jornet bruker fjellet som andre folk bruker en friidrettsbane, så er det likevel en monumental opplevelse å klore seg opp til toppen.

– Det er best å drite i normalruta, der er hard og bratt snø i eksponert terrenget. Mye bedre å klatre opp der, sier Håkon Vego og peker.

Håkon er uvanlig trivelig og jovial, tindeveglederaspirant og en vi ble kjent med på et enda brattere fjell dagen før (mer om det på torsdag). Vi hadde ikke med så mye klatreutstyr, kun det vi trengte i tilfelle vi skulle bryte oss på traversen over hele Vengetindsryggen. Derfor ble jeg litt nervøs da Håkons svenske kollega insisterte på at det var grad fire-klatring der vi måtte opp for å slippe det livsfarlige snøfeltet på vestsiden (normalveien).

Jeg elsker å drive med toppturer og være i fjellet, men jeg orker ikke trene klatring på plastikk. Dermed er grad fire onsight på kiler i fjellstøvler (wow!) det vanskeligste jeg klarer. Heldigvis skulle de tre som kom spaserende ned den såkalte grad fire ruta fikse psyken min lett som en plett. Mer om det senere.

Å herje i bratte fjell om sommeren – utren at jeg nødvendigvis kaller meg en klatrer – er et utrolig bra substitutt for vinterens toppturer på ski. Romsdalen er et paradis for den slags, her vrimler det av fjell og bratte rygger med spisse spir, tøffe pinakler og små toppunkt. Uten at man trenger å være så jækla god til å klatre for å nå dem. Men man må kunne håndverket med sikring og trygg ferdsel i både bratt fjell og stup, på bre, og under Fjellsportfestivalen forrige uke: på bratt snø. Uten den kunnskapen må man finne seg en guide på de bratteste fjella, men hvis man kan gjøre det selv så trenger man ikke leve på brokkoli i en buldrehall i to år først. Det holder å være litt håndverker, og brattkort behøver man som kjent ikke i utmark.

På vei opp renna mot Store Vengetinds nordvestrygg er det uendelig langt. Men med nysnø i toppen kunne vi ta en liten snarvei med isøks i hånd. Idet man når ryggen er det en vanvittig verden som åpner seg. Foran oss går det stupbratt ned mot Kvanndalen, og mellom oss og dalen er det stup og sprukne brefall. Ryggene rundt er fulle av spir og pinakler som kødder med tyngdekraften. Etter hvert som vi leter etter nøkkelpassasjene oppover (de er greie å finne når sikten er god og fornuften i behold) blir det brattere på begge sider. Det er luftig og eksponert, men ikke veldig vanskelig. Utsikten er enorm, særlig mot fjellet Slingsby kalte Europas bratteste (mer om det på torsdag). Dette fjellet ser man nemlig ikke fra nede i Vengedalen.

Etter å ha passert joviale Håkon og hans svenske kollega med sin grad fire-kommentar når vi punktet hvor klatringa starter. Her var et par trøndere i ferd med å rappellere ned, og da jeg antydet at klatringa så lettere ut enn grad fire er de veldig enige. Enda mer enige blir de når en gjeng på tre kommer spaserende ned det som er klatre- og rapellruta. De hadde gått opp den glatte normalveien og ville tydeligvis heller gå ned her enn å borti glatta en gang til. De redda i hvert fall psyken min der jeg sto med fullt klatreutstyr på og skulle starte ledinga. Det var riktignok såpass bratt at jeg tror de følte seg dummere enn meg, men 30 meter med lettsikret grad to senere sto vi på toppen med hele Romsdalen under oss og fant ut at:

1. Vi driter i traversen (vi hadde forsovet oss om morran med tre og en halv time)

og

2. Det skal bli sjukt bra å skli på snøen i rennene ned i stedet for å måtte gå hele den føkkings steinura.

Herlighet for et fantastisk fjell. Nå gjenstår det bare å komme seg tilbake med ski på beina.

Torsdag kommer historien fra The Steepest Mountain in Europe (!).

Store Vengetind (1 852 moh)

Romsdalens høyeste fjell ble besteget første gang i august 1881 av William Cecil Slingsby og Johannes Vigdal. Fjellet er fullt av klatreruter, og traversen over Vengetindsryggen (som inkluderer Store, Lille opp Søndre Vengetind) er en fantastisk tur.

Fjellet kan bestiges uten klatring, men det innebærer en del klyving i eksponert terreng

Den vanligste ruta er merket på bildet under - en lang tur i fantastiske omgivelser

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel: