Sola er skjult et par timer bak horisonten, i nord svever noen blårosa skyer. Jeg burde sovet. Men utsikten fra hylla halvveis opp i Trollveggen er et av stedene det ikke finnes mange av: Fra dette perspektivet er det er mulig å favne over all klatringen med ett blikk. Hylla er en idyll i seg selv med gress og lodne, hvite blomster i et hav av grå stein, og det er umulig å ikke se utover, og drømme om nye gamle klatreturer. Under den blåhvite disen ligger kampesteinene med fine buldre. På andre siden av dalen er Hornaksla, med bratte dagsturer opp riss, diedre og sva. Så fulger Romsdalshorn, Vengetind, Kvandalstind, med luftige egger, traverser og vegger.

– Å, det er så fint, sier jeg ut i lufta.

– Mmmm, svarer Pål. 

Jeg trodde han sov.  

DENNE FØLELSEN, det å favne hele klatreeventyret med ett eneste sveip med blikket, har jeg hatt noen få andre steder. På toppen av verden ved klatrehytta på Kvaløya utenfor Tromsø. Mellom hav og himmel på Presten i Lofoten. Eller mellom buldresteinene under Kjerag. Slike steder byr på det meste, her samles grenene i klatring som fingrene i en hånd, eller som steiner i et kjede. Det er lett å glemme helheten, også i klatring. Klatringen er blitt mer spesialisert, på samme måte som samfunnet. Jeg har venner som bare vil buldre på steiner, andre reiser til Thailand eller Europa rundt for å finne de jevne og overhengende rutene på kalkstein hvor det kan perses. Enkelte klatrer kun innendørs, andre jager helst topper over 2000 eller 8000 meter. 

Nye moter og nisjer dukker jevnlig opp for de som vil finne sin egen greie. Alt dette er fint. Men alene gir det lite av helheten som klatringen kan gi. Og det bringer meg tilbake, til steder som Romsdal, Sirdal, Kvaløya, Lofoten eller Stryn. 

ALLSIDIGHETEN gjør disse områdene spesielle, også utenfor Norge. Det er mange hverdager for norske klatrere. Ikke uten grunn kalles fjellet vårt for gråstein. Men å finne et så stort mangfold på et sted er sjeldent. Selvsagt har vi Chamonix og Yosemite osv, men så kalles disse stedene for Klatre-Mekka. De norske pakketurmålene har havet og fjordene som bonuspoeng. På en grytidlig standplass litt opp i Kjerag har jeg sett selene leke med sollyset i Lysefjorden. Ulempen med å legge ferien langs norskekysten er at det kan føles som russisk rulett ladd med lavtrykk. De fleste aktive klatrere har sin andel av traurige dager på Måndalen bakeri i Åndalsnes, i et fuktig telt eller andre venterom. Men de siste årene har klatrere løst problemet med å finne og klatre så bratte klipper at selv regnværet melder pass. 

VARIASJON. Det er ikke alltid så lett å sette pris på dette honnørordet i møtet med alt som kan lokke andre steder. Men når jeg i hverdagen litt for ofte lukker øynene og drømmer tilbake til turer og ferier, så er minnene fra de mest mangfoldige områdene mest slitesterke. Det er som poeten Sigurd Mjelve skriver: "Det finnes fjell som er mer fjell, mer sne og måne over viddene enn andre fjell".Eller for å si det mer banalt - det har vært karameller jeg kunne suge lenge på.

LES OGSÅ: Klatreskolen: Slik brukes kilene

Hvilken type klatring finner du hvor?

Buldring: 

  • Sirdal/ Lysefjord
  • Romsdal
  • Stryn
  • Lofoten
  • Kvaløya

Sportsklatring: 

  • Sirdal/ Lysefjord
  • Romsdal
  • Stryn
  • Lofoten
  • Kvaløya

Storvegger:

  • Sirdal/ Lysefjord
  • Romsdal
  • Lofoten
  • Kvaløya

Alpinklatring:

  • Romsdal
  • Stryn (bre)
  • Lofoten
  • Kvaløya

Regnsikkert:

  • Sirdal/ Lysefjord
  • Romsdal
  • Stryn

Norges mest komplette klatreområder:

ROMSDALEN: Bare kos eller blodig alvor? Du bestemmer. 

– Er den ikke større? sa kona mi første gang hun fikk se den. 

Jeg grøsset over krenkelsen av manndommen. Vi hadde parkert under Trollveggen for å at hun skulle se den veggen. For meg kjentes den ekstra høy og mørk, med skodde på toppen og snøflekker opp den store ura. Men på en måte hadde hun rett. Selv Europas største vertikale stup kan forsvinne litt mellom Romsdalsfjella. Det tar en halvtime å kjøre ned dalen, og nakken var allerede stiv av alle de bratte attraksjonene. Hvert femte minutt passeres en ny klippe, storvegg, eller kjent topp. Og slik fortsetter det ned til Åndalsnes og fjorden en liten mil lengre nede. Romsdalen påkaller ærefrykt mer enn resten av landet, med krevende vegger og turer skrevet inn i klatrehistorien. Men Trollveggen og ærefrykten kan også skygge for dalens solside. Hver mørk rute speiles av en ren og velsikra solskinnshistorie. For hver ekstremrute er det en fin klassiker. Og turene opp og mellom de alpine toppene gir lange dager helt der oppe mellom skyene. Siden lokale gjetere besteg Romsdalshorn lenge før noen annen klatreaktivitet har dalen fostret flere av landets fremste klatrere, og mange har flyttet hit for å klatre og vedlikeholde oljeplattformer. Romsdal er i front på alle klatringens grener. – Det var fjella som gjorde at vi flyttet hit. Helheten frister mest, for det er alltid noe å gjøre her, sier Anne Grete Nebell, som i 12 år har vært olje- og klatreskiftarbeider. Hun har gjort alt fra å klatre Trollveggen alene og vinterbestige storvegger til å bolte fram nye sportsklatreruter. Hun har også laget klatreføreren for Romsdal, med samboer Bjarte Bø. Selv for dem er det mer klatring igjen, selv om hun har gjort en del av sportsrutene på sitt nivå. 

Men selv for den flittigste romsdalsgjest er klatremulighetene uuttømmelige.

Bratte fakta; Romsdal

  • Buldring: Skiri, sør for Mongejura, er et av de mest etablerte buldrefeltene i Norge. Ved Hornaksla er det flere buldreområder, og steinen ved Mjelva er kanskje Norges første buldrestein.
  • Sportsklatring: Mjelva, tre kilometer fra Åndalsnes, tørker tidlig i sola, og er også en fin kombinasjon med vårski. Flere felt ligger oppover dalen, med svaet under Hornaksla som det letteste. Flere felt er klatret fram opp mot Verma, en halvtime unna. Flere tåler regn, eller ligger mer i regnskyggen enn selve dalen. 
  • Vegg: Trollveggen kan man stort sett glemme etter steinraset i 1998, så sant du absolutt ikke kan la være. Flere nabovegger er nesten like høye og mørke. Mongejura er den snille lillebroren en mil opp i dalen, med 900 meter solvendt klatring opp til grad 6. Flere halvstore vegger med bra klatring. Hornaksla er størst og best med opptil 400 meter klatring fra grad 6 og oppover, med rappellretur og hvilehylle halvveis. Norafjell, Klauva og Vengetinds vestvegg har også flotte ruter. 
  • Alpinklatring: Romsdal har alt av klassiske alpinruter på Romsdalshorn, Vengetind, Store Trolltind og et tjuetall andre tinder. Alpinrutene starter sjelden fra dalen, men ofte øverst i Trollstigveien eller Vengedalen. Traversene mellom toppene, spesielt mellom Kvandalstind og Vengetindene, gir fulldagsopplevelser i høyden. Vinter og vår er det is- og snørenner på fjellene som ber om å bli klatret opp eller kjørt ned. 
  • Fører: Klatring i Romsdal av Anne Grete Nebell og Bjarte Bø.

LES OGSÅ: En uke i Romsdalen

LOFOTEN: Du kan buldre i fjæra, eller bestige en tind. Men vær kledd for uvær. 

Fjellene går rett opp av havet. Risset starter i fjæresteinene, hvor bølgene klukker forsiktig, men åpner seg for fingrene med runde lommer og folder. Det går lett å klatre til topps på granittknollen, og kjenne hvordan det er å «Leve i Paradis«. Ed Webster ga dette navnet på ruten på en av turene til Lofoten for å lage klatreførerenKlatring på de magiske øyene.

– Et av de mest usedvanlige klatreområdene i verden, konkluderte den amerikanske klatrehelten med norske aner i klatrebladet Climbing. Fra toppen er av ruta er det lett å henge seg på Websters amerikanske språkbruk. Utafor ligger hele Vestfjorden og blå fjell fra Stetind til Steigen. Himmelen er like vid og blå som havet. Rundt toppen ligger flere hvite og rødhvite granittkupler som utgjør det såkalte Paradiset ved det lille fiskeværet Kalle. Og bak reiser 942 meter høye Vågekallen seg med Storpilaren som stavn. Sett bort fra været, hvis det går an, kjennetegnes klatringen i Lofoten av vennlighet. Granitten er fast og med myke former. Anmarsjen er snill, og gradene sjelden strenge.

Selv om fjellene går steilt opp fra havet, er det sjeldent utsatt klatring. Oversiktelig er det også. Selv om Lofotveggen er flere mil lang, er det meste av klatringen lett tilgjengelig rundt det frittliggende Vågekall-massivet innenfor Henningsvær. Det mest aktive fiskeværet på øygruppen huser også Nordnorsk klatreskole, som har lært bort klatring i over 30 år. Begge sider av Vågekallen lokker med buldring i fjæresteinene, små vegger og store vegger og tindene på toppen. De andre bratte tindene i Lofoten er mindre utviklet og besøkt. Unntak er superfotogene Svolværgeita, en drøy mil unna. Selv om klatringen virker aldri så himmelsk en fin dag i Paradis eller opp Prestens mange riss og diedre, så lurer skyggene her også. Lofotveggen blir truffet av alt været som råker norskekysten. Helvete er fort tilrigga, skrev Olav Duun.

Sjelden merket jeg det bedre en tredjedel opp Storpilaren en februarkveld, hvor det gikk fra månelyst til snøkaos på minutter. I to dager hang Odd-Roar, Bengt og jeg i et trangt hengetelt mens alt snødde ned. Klissvåte firte og klatret vi ned til Paradiset. Der stod vi en stund mellom granittknollene og frøs mens vi ventet på at faren til Odd-Roar skulle hente oss. Det var umulig å forestille seg at sommeren etter ville sola steke mens vi var her på bryllupsreise, og vi skulle få oppleve hvordan det var å «Leve i paradis». 

Bratte fakta; Lofoten

  • Buldring: Det er nasjonal klasse over Paradiset i Kalle, Helleren i fjæra under Presten og på Rørvik langs E10 en kilometer etter krysset til Henningsvær. Flere steder er på vei.  
  • Sportsklatring: Paradiset har flere klassikere. Ved Djupfjorden er det klippeklatring, og de siste årene er det utviklet en håndfull klipper i Kåbelvåg og mot Svolvær som også er boreboltsikret. Et nytt felt for bratt klatring som skal tåle noe regn, utvikles også rett før Eggum - ut mot havet nord på Vestvågøy.
  • Vegger: Mest utviklet er området rett over brua fra Henningsvær, hvor Gandalfveggen og Festvågveggene har opptil 30 ruter fra grad fem og oppover. Flere mindre vegger utover mot Djupfjorden er tilgjengelige for de fleste klatrere. Flere klassikere går også nærheten av Kalle. Av litt lengre ruter er Presten, på veien ut mot Henningsvær, juvelen. Storpilaren ved Kalle er en langt hardere diamant. Noen få ruter er etablert på veggene helt sør på Lofoten, rundt Reine.  
  • Alpinklatring: Svolværgeita er mest kjent, Vågekallen har mange ruter, mange enkle topper inn mot Svolvær, mens Raftsundfjellene lengre øst er et lite besøkt eventyrrike. Rundt Reine er det idyllisk og dramatisk med tindene som går rett opp fra sandstranda.  
  • Fører: Climbing in the Magic Island av Ed Webster er en klasssiker, og her er en mer oppdatert fører.
  • Praktisk: Nordnorsk klatreskole i Henningsvær har kurs på alle nivåer, klatrekafé og overnatting. Telt velges av mange, særlig ved Kalle. Mange rorbuer og hoteller. 
  • Reise: Buss eller sykkelleie gjør det mulig å klare seg uten bil. Fly fra Bodø, ferje fra flere steder.

 LES OGSÅ:  Reinebringen får sherpasti

STRYN: I løpet av nittitallet fikk sommersnøbygda stein på menyen. 

Fra toppen av Skålatårnet var det helt åpenbart hvorfor Europas største fastlandsbre ligger rett bak Stryn. Regnet hadde gått over til sludd og snø mens vi tråkket opp landets lengste motbakke i 1843 meter. Sikten videre bortover Tindefjelltraversen var aldri over femti meter, motvinden konstant, og fellene ble sittende på skiene opp og ned alle bakkene bort til storbreen. Etter en våt teltnatt fristet Lodalskåpa lite, og vårt lille 1. maitog avsluttet ”Josten på tvers” ned Fåbergstølbreen. Ved siden av et par bratte brefall var dette den mest alpine turen området kunne by på dengang. Det forandret seg da de mest klatresugne av breførerne på Briksdalsbreen savnet fast fjell mellom alle turistturene på breen gjennom en lang sommer. 

– Et par sesonger pusset vi fram steinene på campingplassen som breturene starter fra, sier Vegard Vereide fra Sandane. Dermed ble buldringen etablert. Men fremdeles gjenstod regnproblemet. En regnværsdag Vereide og noen andre kjørte tilbake til breføringen etter en desperat trimøkt på inneveggen i Stryn, sjekket de endelig ut klippen langs veien mot Loen. 

– I fortvilelse over en lang regnværsperiode tok vi turen bort til veggen. Og vi fant ut at både den bratte veggen og svaveggen stort sett var tørre, sier Vereide. Resultatet ble Bølgen og Beachen, et av de bratteste og mest velansette nye sportsklatrefeltene i Norge. Dermed har Stryn etablert seg for alle klatrere, selv om det bare er et par alpinruter og ingen storvegger ennå (det nærmeste du kommer er sørøstpillaren på Honndalsnuten). Men med brefallene og sommerskikjøringen skiller området seg ut som et av de mest allsidige. 

– Særlig utpå våren er det fantastisk, med tørr klatring, toppturer og skisenteret, sier Vereide. Så sant det ikke sludder da. 

Bratte fakta; Storyn

  • Buldring: I Briksdalen ved campingplassen Melkevoll Bretun er det nær hundre buldreproblemer. 
  • Sportsklatring: De siste årene har Bølgen og Beachen ved Rake mellom Loen og Stryn blitt et av de viktige tilskuddene til sportsklatring i Norge. På andre side av fjorden er en ny klippe på vei, og en mindre klippe ligger i Stryn - hvor det også er innevegg. 
  • Alpinklatring: Flere småalpine turer og brefall fra gammelt av, som den vestligste 2000-meteren Lodalskåpa. Flere lange ryggturer som særlig egner seg for vårskiturer, som Tindefjelltraversen fra Skålatårnet til Jostedalsbreen. Hondalsrokken byr på en lengre klatretur. Noen alpine klatreruter er gått, og det er mulig å klatre ruter i brattere vegger. 
  • Fører: Bergtatt Stryn, laget av Thomas Heisig og utgitt av Skald forlag, dekker alle behov: Klatring, skikjøring, brevandring, kajakk og sykling. Et "must" for den som vil oppleve alt. Klipperottene kan nøye seg med fører for Bølgen og Beachen på steepstone.com. Buldringen i Briksdalen har fører på melkevoll.no
  • Praktisk: Campingplasser overalt. I kombinasjon med klatringen er Stryn er bra for sommerskikjøring, Loen for toppturer og Briksdalen for breturer. 
  • Reise: Bil er en stor fordel. Buss til Stryn fra Oslo, Bergen og Trondheim.

SIRDAL/LYSEFJORDEN: Når en storvegg ligger på sørvestlandet, er det greit å ha et regntrygt overheng i bakhånd

Etter tolv dager med klatring våknet vi opp under Kjerag. Sola hadde ikke farget Lysefjorden og fjellsidene ennå, selv om det var juli. Eller var det august? Enda en sommer hadde vi mistet oversikt over dagene, og bare tenkt på klatringen. En dag hadde vi buldret på steinene mellom sommerbeitet innenfor Lysebotnen, og Dag hadde forstuet foten. 

Dagen etter hadde vi stanget hodet i sjeldent løst fjell på en uklatret vegg. Noen dager hadde gått med til uforpliktende bolteklatring på klatrefeltene Planet Ø, Auto 2000 og Foten nedover Hunnedalen. Navnene er bare forståelige for de som kjenner historien bak all klatringen som ble utviklet i 90-årene på oversiden av tregrensa på innsiden av Stavanger. Selvsagt regnet det også, og bratte og regnsikre Sirikrok fikk noen flere besøk. Som Trym Sæland så riktig sier det etter et tjuetalls Kjerag-turer, så er det «sinnssykt bra» å ha en regnsikker klippe like ved veggene. Dessuten slapp vi unna regnet med en avstikker til svaveggene Setesdal et vannskille unna.

Bare sommerens tur opp Kjerag gjensto før Dag, Espen og jeg måtte tre ut av klatreboblen vår for å vende tilbake til jobb, studier og kjærester. Vi spiste og drakk under sovesteinene mens det langsomt ble farge på den 900 meter høye steinen over oss. Kvelden før glinset Kjerag av våte flekker i ettermiddagssola da vi haiket ut med den siste båten som skulle hente basehopperne. Minst våt av de vi ikke hadde gått virket den første ruta opp veggen fra 1985, signert klatrelegenden Pat Littlejohn. Selv om et tjuetalls nye ruter kom i 90-årene, og hundrevis har klatret veggen siden Kjerag kom i fokus igjen i 1995, så var denne bare repetert en gang før oss. Før sola nådde neset, var vi på vei opp veggen. Soveposene la vi igjen til basehopperne som snart ville suse forbi oss. De hadde tolv sekunder fritt fall. Vi håpte på tolv timers klatring hvis alt gikk rimelig greit. Noen timer senere kunne vi igjen konstatere at faste og fine Kjerag ikke skuffet.

Selv den vanskeligste taulengden løste seg etter noe slit, slitne fingre og en tynn travers til bredere sprekker. Deretter koste vi oss opp de ti siste taulengdene langs rene riss og diedre som etter hvert ble varme av ettermiddagssola. Vi toppet ut mens båten dypt under oss hentet de siste hopperne. Hoppingen, og ulykkene som alltid følger, har bidratt til å gjøre Kjerag til en godt besøkt turistattraksjon. 

På selve toppen var vi like alene som i veggen, men på vei ned møtte vi turisttråkket - og ruslet inn i samfunnet igjen. 

LES OGSÅ: Vinjerocks tindeklassikere

Bratte fakta; Lysefjorden og Sirdal 

Vegger: Kjerag har middels til svært vanskelig ruter rett opp fra Lysefjorden, ti minutter med båt fra Lysebotn. Flere andre vegger i området byr på kortere ruter av ulik vanskelighetsgrad. Er man villig til å kjøre mot Stavanger, venter fine vegger på 300-500 meter i blant annet Dirdal og Gloppedal. 

Buldring: Bak Lysebotn ligger en idyllisk eng med utallige kampesteiner strødd utover. Flere mindre områder i Hunnedalen. 

Sportsklatring: Sportsklatringen i Sirdal og Hunnedal. Sirikrok er regnsikkert og størst, med et syttitall boreboltsikrede ruter fra 6 til 9/9+. I Hunnedalen har Foten boreboltruter fra grad 5 til 8. Planet Ø (fordi det føltes som et annet univers) har blant mange harde ruter den første i norden gradert 9+. Flere andre felt i området. 

Fører: Klatrefører for Rogaland. Klatreklubbens nettside brv.no har blant annet link til buldrefører for Rogaland. 

Praktisk: Campingplass i Lysebotn, billige campinghytter i Sirdal, enkel bevertning og matbutikk i Lysebotn, mer bevertning og matbutikk i Sirdal. 

Reise: Ferje eller hurtigbåt fra Stavanger, buss fra Stavanger og Oslo til Sirdal.

KVALØYA: En halvtime med buss fra Tromsø. Og så er det bare å forsyne seg. 

Jeg tror på himmelen. Jeg tror på klatringen på Kvaløya, midnattssol og høytrykk. Sola skinner uansett når vi våkner på klatrehytta, og etter frokost er det bare å rusle bortover et snøfelt og over litt stein til verdens fineste granittklippe - Baugens sørvegg. De neste timene går i et til en håndfull taulengder opp fingerriss, håndriss, diedre og andre klare formasjoner på den solhvite granitt til toppen. Så er det vare å fire seg ned, spise, klatre en annen linje, sove, og motta gevinsten av å starte på nytt igjen. Det eneste som skifter, er størrelsen på rissene og fargene som sola skaper dag og natt. Til slutt er det bare litt havregryn igjen, men Tromsø er ikke lengre unna enn at vi kan se sentrum herfra. Å klatre her er «en midsommernattsdrøm», som det så riktig oppsummeres i Tromsø klatreklubbs fantastiske jubileumsbokHøyt i Nord. 

– Klatringen her savner motstykke, sier svenske Erik Massih, med det salige ansiktet som et stabilt høytrykk over Kola skaper. Som en av Nordens mest bereiste klatrere får han være sannhetsvitnet på at klatringen holder mål, selv om det er klatrerne i Tromsø som har gjort de aller fleste rutene og bygd den unike hytta på toppen av verden 700 meter over fjæra. 

– Det finnes så mye å gjøre her, sier Erik. I løpet av denne turen får han klatret på Baugens sørvegg, klatret den overhengende storveggen Blåmannen like ved, og førstebestiget en av Nord-Norges vanskelige ruter på klatrefeltet Gullknausen rett ut mot havgapet. Og det er mer å ta av. I tillegg til resten av klatrefeltene er det flere alpine topper med klatreturer opp og skiturer ned, og de siste årene er flere buldresteiner pusset fram. Alt sammen finnes innenfor lokalbussnettet i Tromsø. Som regel er Massih her for å klatre med kompisen Mårten Blixt. Svenske Blixt er overbevist om at Kvaløya har den fineste granitten på denne siden av Atlanterhavet, og har blant annet laget en nettfører for øya for å misjonere. Før var det bare noen løse ark på klatrehytta som fortalte hvor rutene gikk. Tromsøklatrerne kunne mistenkes for å ville ha granitten for seg selv. Med verdens lengste vinter, kan man forstå dem.

Bratte fakta/ Kvaløya

  • Buldring: Buldringen på Kvaløya er under utvikling, særlig på Orblå rett nord for Blåmannen. Noe er etablert i Ersfjordbotnen. 
  • Sportsklatring: De enorme steinene over Ersfjordbotnen har nær hundre ruter fra 5 til 9-. Ytterst i havgapet ligger Gullknausen med et dusin flotte ruter. Et par felt til med lettere klatring skulle sørge for at de fleste blir fornøyd, selv om de mangler regnbeskyttelse. 
  • Vegger: Baugens sørvegg har finere riss, granitt og utsikt enn noe annen klatring i Norden. Bratte Blåmannens nordvegg har teknisk klatring og en vanskelig frirute. 
  • Alpinklatring: Mange småtopper på begge sider av Erfjord, særlig rundt Hollenderan. Ersfjordtraversen er en lang tur på nordsiden av Ersfjord. Lyngsalpene ligger et par timer unna, for de som ønsker og krevende alpinklatring på høye (og litt løse) fjell 
  • Fører: Den mest omfattende føreren for sportsklatringen, buldring, Blåmannen og Baugen ligger på hjemmesidene til Mårten Blixt.
  • Praktisk: Hytta til Tromsø klatreklubb ligger fritt til på 750 meter, to timers opptur fra Grøtfjorden. 8 sengeplasser, og plass til opptil 25. Ta med parafin, mat, sovepose og 70 kroner natten.  
  • Reise: Det går uten bil. Buss ut til Ersfjord for sportsklatringen, buldringen og Blåmannen. Litt sjeldnere går bussen til Rekvik til klatrefeltet i Grøtfjorden, stien opp til hytta og til Gullknausen.

Geir Arnes blogg finner du her

LES OGSÅ: Nyheter og artikler om klatring

LES OGSÅ: Tips for å bli en bedre klatrer