Hvem redder hvem?

KOMMENTAR: Vågale ekstremsportutøvere koster samfunnet millioner i unødvendige redningsaksjoner. Eller er det kanskje helt omvendt?

Sist oppdatert 6. september 2013 kl 09.13
FIKK MEDALJE: Fra venstre: Einar Husebye, Kjell Skog, Arthur Kjelstrup-Olsen, forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, forsvarssjef Harald Sunde, Ulf Prytz, Bjørn Hancke-Olsen, Svein Andrew Smelvær, Sjur Nesheim. Johannes Lynge og Arild Meyer var ikke til stede da bildet ble tatt. Jarl Ivar Sæther ble tildelt forsvarsmedaljen post mortem. Foto: Eskil Grendahl Sivertsen, Forsvarsdepartementet
FIKK MEDALJE: Fra venstre: Einar Husebye, Kjell Skog, Arthur Kjelstrup-Olsen, forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, forsvarssjef Harald Sunde, Ulf Prytz, Bjørn Hancke-Olsen, Svein Andrew Smelvær, Sjur Nesheim. Johannes Lynge og Arild Meyer var ikke til stede da bildet ble tatt. Jarl Ivar Sæther ble tildelt forsvarsmedaljen post mortem. Foto: Eskil Grendahl Sivertsen, Forsvarsdepartementet

Denne uka var en gjeng godt voksne hedersmenn samlet til høytidelig middag på Akershus festning. Mange av dem hadde ikke sett hverandre på 41 år.  De hadde i utgangspunktet det til felles at de i ungdommen begynte med den til dels farlige og på mange måter helt unødvendige fritidsaktiviteten fjellklatring. Det var ferdighetene fra denne hobbyen som gjorde dem i stand til å yte en fenomenal innsats i forbindelse med flyulykken på Grytøya i Troms. 17 mennesker omkom da en Twin Otter fra 719-skvadronen ved flystasjonen i Bodø fløy inn i toppen av fjellet Lille Tussen på Grytøya utenfor Harstad. Takket være klatrerne, ble de17 omkomne hentet ned. De pårørende er dem evig takknemlige.

Grytøya-klatrerne, som først ble ignorert og så glemt av det offisielle Norge, ble starten på de alpine redningsgruppene. Det er den norske fjellredningstjenestens skarpeste ende. Åtte regionale grupper av frivillige medlemmer som bistår politiet og hovedredningssentralene under redningsaksjoner i bratte fjell, på bre og andre områder som krever spesielt utstyr og kompetanse. De 200 medlemmene er klatrere. I utgangspunktet er klatring en hobby de har dyrket for sin egen del, men som medlemmer i redningsgruppene har de videreutviklet kompetansen og stiller den til rådighet for samfunnet.  

Historien Grytøya-klatrerne gir et viktig korrektiv til politikere og aviskommentatorers tanker om ekstremsport og redningsaksjoner. Når skikjørere, klatrere, basehoppere og andre stemples som halvgale risikotakere som bør betale eventuelle redningsaksjoner høres det rimelig ut for folk flest. Tanken er at hvis skikjørere, klatrere og andre vet at det venter fakturaer i hundretusenkronersklassen dersom de dummer seg ut, vil de rett og slett holde seg hjemme, eventuelt i merkede løyper og på anbefalte steder.

LES OGSÅ: Hvem skal betale regninga? 

Men er dette et fornuftig mål? Å få folk skal ferdes mindre i fjellet?  Å be folk slutte å gjøre sine egne skredvurderinger, men mekanisk følge rådene fra en eller annen instans? At ingen skal teste hvor mye de tør og hvor mye de orker i møte med urørt natur?

Heldigvis er det det motsatte som skjer. De klatreferdighetene som gjorde ungguttene på Grytøya unike, er det adskillig flere i de yngre generasjonene som har. Det er kamp om plassene på tindeveglederutdanningen og de alpine redningsgruppene kan velge mellom kvalifiserte klatrere. Dermed finnes det dyktige folk som kan gjøre en jobb når andre ”ekstremsportutøvere” har gjort en feilvurdering som utløser en redningsaksjon. Eller helt vanlige folk, som har tatt seg vann over hodet. Eller noen som bare har vært veldig, veldig uheldig.

Ulykkesstatistikken viser nemlig at det slett ikke bare er de dedikerte risikotakerne som havner i skumle situasjoner. Det kan skje svært mange av oss som driver med friluftsliv i fjellet. Selv snøskred, som er et fenomen som utelukkende opptrer i bratte vinterfjell, rammer hvert år folk som ikke hadde tenkt over at de var i et farlig område og som slett ikke var opptatt av å tøffe seg i utsatt terreng.

I redningsaksjoner blir de som kan ferdes i bratt terreng viktige ressurspersoner. Jeg tror de som har styrt dette hittil har skjønt dette, og det er et poeng vår neste justisminister også bør merke seg.

Når noen er i nød i fjellet, er det de som er eksperter på risikovurdering og ferdsel i vanskelig terreng som kan komme til unnsetning. At folk får utvikle slike ferdigheter er faktisk veldig bra. Det er ikke bra at folk legger ut på tur over evne, men det er bra at Norge får en stadig sterkere fjellkultur.   

Det er ikke bare klatrere som kan bidra. Fri Flyt har tidligere argumentert for at kompetansen til frikjørere og toppturentusiaster bør brukes mer systematisk i skredredning. Skikjøreren som er avbildet med rød ring rundt seg i lokalavisa fordi noen mener han driver ”dødslek” kan være morgendagens helt.

LES OGSÅ: Frikjørerne – en del av redningen

I et fritt land med masse vill natur er det en selvfølge at folk skal få drive friluftsliv på sin måte. Noen ganger er det faktisk veldig nyttig for oss alle. Grytøya-ulykken er bare ett av eksemplene på dette. Politikerne og andre samfunnstopper bør ta en nøye titt på bildet av denne gjengen, som endelig er blitt hedret med hver sin forsvarsmedalje, før de truer moderne friluftsutøvere med søksmål og straffereaksjoner. 

Publisert 6. september 2013 kl 09.13
Sist oppdatert 6. september 2013 kl 09.13
annonse
Relaterte artikler
annonse
VERN I GAVE: Barth-Eide sa at 'avtalen' om å verne 30% av verdens natur var en gave til verdens barn. Men hva fikk de egentlig? Illustrasjon: Didrik Magnus-Andesen
Alle barn ble lovet en gave som skulle løse naturkrisen. Men hva skjedde så?

Mysteriet med den krympende julegaven

SINT: Henrik Kristoffersen reagerte med sinne og snøballkasting da klimademonstranter tok seg inn i målområdet under verdenscuprennet i Gurgl. Foto: Skjermdump/NRK
Kommentar fra Nikolai Schirmer og Ørjan K. Aall

Tar oppgjør med Henrik Kristoffersen

SKIGARDEROBEN: Egentlig har artikkelforfatteren sverget på at han har kjøpt sitt siste par ski for noen år siden. Foto: Alexander Urrang Hauge
Luksusproblemer og utstyrsdilemma

Hvor mange par skal du egentlig ha?

Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)

Kommersiell leder: Alexander Hagen