Vi skriver fredag 9. mars. Båtene i Bodø havn ligger trygt gjemt under en presenning og venter på vår. De få som drar på sjøen på denne tida er yrkesfiskere ute etter skrei. Kun i seilbåten «Raptor» er det tegn til aktivitet. Her lastes det ombord utstyr som om vi skulle på ekspedisjon. Ski, fullt vinterrack, klær til seiling, klær til klatring. Soveposer. Mat. Selv om vi bare skal være borte en helg tar det hele plass, men vi konstaterer omsider at det viktigste kom seg ombord. Skiene får ligge i den ene køyesenga.

Bodøvinden har tatt fri i kveld, og vi glir utover et blikkstille hav med kveldssol i ryggen og Sabeltann på stereoen. Planen er en vinterbestigning av Sjunkhatten. Enkleste rute sommerstid ligger rundt 4-tallet, og «Hattbassen» er med det trygt plassert på lista over landets 10 hardeste topper ad normalruta. Vinterstid har vi hørt et gammelt rykte om en vestflanke dekket av deilig, alpin is. Og best av alt, fjellet er kun tilgjengelig med båt.

De siste strålene fra en tilsynelatende evig solnedgang brer seg over fjerne Lofotfjell i vest. Vi runder et nes, Sjunkhatten stiger frem og vi kan endelig ta vestflanken i nærmere øyesyn. Nakkehåra reiser seg, å helledussen for et fjell.