HARSTAD Harstad ligger helt sørvest i Troms, eller Troms og Finnmark om du vil. Kystbyen nås enklest for langtreisende via Evenes lufthavn, flyplassen Harstad deler med Narvik. Ellers er tog en scenisk mulighet via Kiruna og Narvik, og Hurtigruten ankommer daglig. Med fjell og fjord i umiddelbar nærhet, finnes nok av turmuligheter uten sykkel, og Grytøya, en kort fergetur nordover, har de nærmeste alpine fjellene.Harstad kan også være en naturlig stopp på en sykkelferie i regionen, med Tromsø i nord, og Senja, Narvik og Lofoten rundt. Det er lett å finne overnatting og bespisning, fra lavbudsjetts camping til alt-inkludert på privat lodge. Som i resten av landsdelen er det ikke garantert bare stier før godt ut i juni, og sesongen strekker seg til oktober/november før snøen legger seg for godt igjen. Midnattssolen holder seg oppe fra 22. mai til 18. juli. De fleste som har en preferanse for terrengsykling i Norge har fått med seg at Narvik har en del ting gående for seg. Eksponering i de største publikasjonene i verden - og da snakker vi om New York Times, ikke Mountain Bike Action, filmsekvenser med frikjøringsstjerner, spaltemeter i bladet du holder i hånden, lovord fra Sture Pettersen, på alle nivåer har den lille byen med stor selvtillit blitt hyllet for sine tilbud til terrengsyklister. Vel fortjent også. Allikevel er det ikke sånn at stisyklistene i Harstad, nabobyen som deler flyplassen og som ligger bare en kaffekopp i bil unna, flokker til byen for å sykle. 

– Der, der, der, der, der, der, der, der, der og der. Når Anders Røkenes står på Storhornet og peker ut gode stier for meg, tegnes bildet ganske klart hvorfor de heller holder seg hjemme. Mer om det senere. LES OGSÅ: Stisykling i LofotenJeg ankommer byen nordfra, med ferge over en idyllisk stille Vågsfjorden og en passe nasjonalromantisk biltur over Andørja og Rolla. Som de fleste andre nordnorske byer settes naturstemningen allerede på veien inn, og det er strengt tatt ikke nødvendig å nevne det, men allikevel. Stikkord bratt, fjell, fjord, Peder Balke. Men når jeg så er i Harstad har landskapet roet seg, fjellene er blitt til åser, fjorden er breddet seg ut til sjø, og selv om det er mulig å se spisse tinder, er de trukket ganske langt unna. Med ski- og klatreinstinktet raskt tilgjengelig er det lett å bli litt skuffet. Men vi skal ikke bevege oss i det vertikale. Vi skal sykle.– Vi skal sykle i hele dag, så det greit å jukse litt. Men vi shuttler ikke til vanlig, altså. Anders er min guide for de neste dagene, og har med trykk på «ikke» og et overbevisende blikk åpenbart ikke tenkt å la Harstad avbildes som en latmannsby når det kommer til tolkningen av stisykling. Men høydemetrene til toppen av Høgberget, som kan kalles et byfjell eller i alle fall en byås, spanderes av konen hans, Tonje Mari og bilen deres. Med et større fokus i hverdagen på stressmestring i kontorlandskap og overlevelse i småbarnsfamilie enn kondisjonstrening og melkesyretoleranse, tar jeg gladelig imot. LES OGSÅ: Hva er greia med sva? Vel på toppen møter vi William og Finn Roar, som skal vise frem sine byggverk og favoritter rundt Harstad. Men først skal vi ned en naturlig sti fra Samaåsen, på det som skal vise seg å være et godt frempek til hva byen har å by på. Svinger og krøn hoies gjennom, til vi er nede på veien ved Bergsvågen, og jeg kan gi dagens første anerkjennende nikk til harstadværingene og lokalstiene deres. – Mæ, fire, kanskje fem andre. Men da tar æ i litt. William liker å krydre stisyklingen med stunts, og har vært en av en liten gjeng som har bygget nettopp det i stiene ned fra Harstadåsen. Som er den neste åsen på listen. Noen av plankedoseringene bærer preg av at det er en stund siden byggingen begynte, men er samtidig bra lagt i terrenget. Mer solid er den to meter høye droppen han dundrer utfor litt nedenfor, og de doserte jordsvingene og smådroppene er morsomme innslag på ellers sedate jordstier. William vil skifte til helhjelm og utforsykkel, men med unntak av nevnte dropp, som gir en tre-fire høydemeters luftferd, og en noenlunde stor kicker mot bunnen av løypa, er resten fint gjørbart med moderne stisykler. LES OGSÅ: Sykling på RørosEn kikk på turkartene for nordnorske byer kan ofte være forlokkende og skape forventninger om episke turer i midnattssol på flytsti i høyalpint terreng, der kartene er fullt av rødbrune, stiplete linjer. Men ofte innebærer stiene steinur, knot, bannskap i overdrevet bratt bjørkeskog eller flotte stier som plutselig ender i tilsynelatende endeløse myrer. Så der jeg sjekker ut Norgeskart på telefonen for å holde stedsansen i sjakk, holder jeg av erfaring forhåpningene litt tilbake. Anders og co. har enn så lenge ikke tutet for høyt i eget horn, og innsalget av Harstad før jeg dro var nøkternt. Joda, vi skal vel finne på noe. Vi har vel et og annet å vise frem. Stien fra Musvatnet til Svartdalsåsener mer overbevisende enn innsalget. Smal, svingende og undulerende. Masse flyt, men også en og annen kronglete steinpassasje opp eller ned. Vi tar en sving bakover, for å få med noen ekstra høydemeter ren flytsti, og durer på nedover mot Harstad sentrum. Halvveis ned tar vi inn under noen lave grantrær på det som i beste hensikt kan kalles en hemmelig sti, der Finn Roar har formet ut små, doserte svinger og bygget dropp i bratt barskog.– Det der kalle vi Moab. Vi flyr lavt over det William mener er Harstads eneste svaberg og druser videre på flytsti, og før vi kommer ut på asfalten har vi hoppet over et sauegjerde via en bred plankekicker med tilsvarende bred plankelanding. På 400 og noen høydemeter har vi vært gjennom naturlige flytstier med barnålsunderlag eller myk jord, håndlaget sti, bratt knotsti, med utsikt over Vågsfjorden, tette grankroner som så vidt slipper sollyset gjennom og åpen, elegant bjørkeskog. Hadde vi kommet oss over tregrensen hadde vi nærmest oppsummert nordnorsk stisykling på en tur.  Med tre åser og noen hundre høydemeter i beina kjennes det på tide med mat, og Anders byr på fersk fiskemiddag hjemme hos seg rett ved Bergsvågen der vi startet dagen. Men først, som et ledd i Anders’ presentasjonsplan for mangfoldet i Harstadstiene, drar vi innom Blåbærhaugen, der Harstad Cykleklubb har bygget en kompakt rundbane innenfor en halv kvadratkilometer. Doseringer, serpentinersvinger og fokus på å bruke de tilgjengelige 50 høydemetrene mest mulig gjør den lille runden morsom. Desto morsommere er det at familien til Anders dukker opp for å bli med som guider, spesielt når barna, Frida på 8 år og Amund på 10 år, leder an. Etter litt ligging i gresset for å gi beina et håp om å klare seg gjennom kveldens kommende topptur, ruller vi rolig nedover til The Røkeneses og inntar fisk, øl og horisontalen i lydende rekkefølge. Fem-seks aktive timer ute i solen pleier å være god grunn til å holde kveldsroen, men fem kilometer bak huset til Anders ligger Storhornet, kanskje Harstads indrefilet for stisyklister. Så med et vell av akking og stønning kommer vi oss opp og av gårde. Starten på stien gir seg selv, og er lett å spore på kartet, ettersom det er den eneste sammenhengende vei opp til det 510 meter høye fjellet. Vi sykler og triller gjennom bjørkeskogen, banner til sauene som har lagt igjen sine signaturer midt på den velformede blåstien, kommer på at det er sauene som i stor grad har bygget stien, banner allikevel, og beveger oss rolig videre. Havtåken har beveget seg nærmere og nærmere etter hvert som solen har mistet styrken sin, og i et lite søkk før det siste partiet til toppen blir vi slukt av den grå grøten.  Desto bedre blir det når vi så når fortoppen, og kommer opp av tåka til den lave kveldssolen, med utsikten over Harstad, Vågsfjorden, Rolla og videre. Etter hvert ser vi Grytøya i nord også, og vi sykler sjarmøretappen over en passe smal rygg mot toppen. Herfra ser vi flere fjell og åser enn jeg kan få oversikt over, og når Anders og Finn Roar begynner med peking og oppramsing av hvilke fjell, daler, åser og platåer de har forsert med sykkel, alle innenfor et par mils omkrets, står det klart for meg at Harstad må seile opp som en av Nord- Norges selvfølgelige midtpunkt for sykling. Ikke bare stisykling, ikke bare terrengsykling, men sykling som sådan. Anders har brukt store deler av dagen til å fortelle om Harstad Cykleklubbs satsing, med en endurogruppe i startgropa, cyclocross-ritt, solide landeveis- og rundbanegrupper og et ønske om å holde sykkelmiljøet samlet under én entusiastisk paraplyorganisasjon. Og vi har ikke begynt nedkjøringen en gang. Morgenen etter forteller stølheten meg at det er best å ta en rolig start, kanskje med litt kaffe og lesing av boken jeg begynte på under fergeturen. Anders tenker annerledes, og henter meg 0830. Dagens dont er Blåfjellet, og skal guides av Ole Morten Tunes. Når han dukker opp med en gramjaget rittfulldemper, med dønn stiv setepinne, aner lårene mine uråd. Og vondt skal de få, dog mer av trilling oppover som av sykling. Og selv om gårsdagen bød på nok til å vise variasjonen i turer rundt Harstad, er jeg glad for å få med meg denne turen, som går gjennom frodige blomsterenger og landskap som minner mer om dalføra sørpå enn Nord-Norge. Utsikten kunne kanskje røpet hvor vi var, men havtåka har kommet for å bli, og dagen vil forgå i grå dis. Fint nok. Tåken gir stien litt fuktighet, og på vei ned, når vi har passert torvunderlaget over tregrensen, suser vi nedover på det som ikke har en godt fungerende oversettelse til norsk. Hero dirt, når dekkene bare griper samme hvor dust og overmodig du er, kommer godt med der jeg forsøker å holde følge. Anders er bitt av endurobasillen, og fikk seg laurbær under sommerens enduroritt i Bodø. Jeg sliter med å holde følge med ham, som igjen sliter med å holde følge med Ole Morten, som viser at lokalkunnskap trumfer heve-/senkepinne. Smale sauetråkk og tunnelsyn dominerer den siste halvtimen av turen, og vel nede forsøker jeg å fortelle de lokale entusiastene hvor imponert jeg er. Jeg bor i Tromsø, men ønsker meg hytte i Harstad.