Det er lørdag morgen, midt i juli. Vi møtes på torget foran Tynset rådhus: 13 morgenfriske, spente og tente syklister, tre guider og undertegnede, til Livestock-turen "Tynsets Beste". Terrengsykkels utskremte vet fint lite mer om turen enn det. Et tynt skydekke har akkurat lettet, og det ligger an til en skyfri dag over fjellet jeg har gått på ski over i årevis, men aldri tenkt på at jeg skal sykle. 

Les også: Livestock satser hardere på sykkel 

Fra møteplassen ved verdens største sparkstøtting leder hovedguide Ola Martin Rekstad an. Vi sykler vi opp den bratte gangvegen og tvers over gamle riksveg 30, inn på grus gjennom et boligstrøk og i løpet av fire minutter er vi inne på smal barnålssti. Vi følger skiløypa opp over stokk og stein og gjennom bjørkeskogen til grusvegen som går ut på fylkesvegen gjennom Brydalen til Rendalen. Myggen får lynraskt ferten av drøyt 15 småsvette syklister, så pausen her er bare lang nok til å gi en kjapp beskjed om at vi skal sykle noen meter på veg før vi skal videre på sti resten av dagen. 

Saken fortsetter under

Solfrid Ekra på vei oppover skiløypa mot vegen til Brydalen. Foto: Ingeborg Scheve

Ola Martin unnskylder seg gjentatte ganger for en liten kilometer på Ottadekke før vi tar av til høyre og følger grusvegen til setergrenda der stien til Lauvåskletten starter. Setrene ligger akkurat på tregrensa, og et lite drag i lufta sørger for å fjerne myggen. Vi unner oss en liten pause og en bamsemums fra posen som Sigmund rundhåndet deler med hele turfølget. 

Med nye krefter innabords gyver vi løs på kutråkket gjennom det siste enerkrattet og opp noen bratte knekkere med gress og kampestein før snaufjellet åpnet seg i all sin prakt. For et syn. 

Les også: Skal tilby unike naturopplevelser i fjellet 

Men for en motbakke. Snaufjellet gir en brutal oversikt over det som venter. Var det virkelig så langt og så bratt til Lauvåskletteni vinter? Minnene om skiturer i fjærlett dobbeltdans ispedd lett hoppende padling trenger seg på mens sola steker i nakken og jeg må dytte sykkelen opp de bratteste partiene. 

Saken fortsetter under

Ola Martin Rekstad i fint driv mot Lauvåskletten. Bildet gir ikke et rettferdig inntrykk av stigningsprosenten! Foto: Urørt ski- og sykkeleventyr

Men så svinger stien av mot høyre og flater ut i en endeløs grønn lykke av flyt og frihet med utsikt over Tron, Alvdalssølen og Østerdalen rett vest, Tolga og Forollhogna i nord, og Spekedalen, Elgpiggen og Rendalssølen i sør. 

Dansefølelsen fra vinteren eventyr er tilbake. Det trengs ikke mye fantasi for å skjønne hvorfor dette området heter Grønnfjell. Ispedd noen små utsiktspauser, en munnfull matpakke og noen flere par bamsemums fra Sigmunds pose får vi betalt for høydemetrene vi svettet oss opp tidligere på dagen. 

Saken fortsetter under

Milevis med flyt over snaufjellet. Foto: Urørt ski- og sykkeleventyr

Fra Bratthøa, brinken ovenfor Skistua, legger vi ut på siste fase av turen: nedkjøringen tilbake til sparkstøttingen på torget. For Terrengsykkelredaksjonens grønneste fortonet denne seg som en enduroetappe rett ut av filmer fra Pinkbike og Enduro World Series. Det blir riktignok mer enn et par fotisett underveis og et brattheng der motet sviktet og sykkelen ble båret ned, men når jeg treffer resten av følget på Skistua går smilet helt rundt hodet: jeg har syklet terreng av en karakter jeg tidligere ikke har våget å legge ut på. 

Les også: Slik blir festivalsommeren 

Saken fortsetter under

Skistua er siste stopp på turen. Foto: Ingeborg Scheve

Siste etappe er stien jeg fra før kun kjenner som motbakketestløp fra skistadion til Skistua, med joggesko og sprutende melkesyre i oktoberregn. Stien er vesentlig artigere nedover på fulldemper i juli. 

Et kjapt regnskap for dagen blir noe i retning av drøyt 24 kilometer fordelt på fire og en halv time inkludert bamsemums, fire skrubbsår fra grenser som er flyttet, og seksten nye bekjente med stisykkel. 

Hvorfor har jeg ikke tenkt på dette før? 

Saken fortsetter under

Nedover fra Skistua går det så det griner. Foto: Urørt ski- og sykkeleventyr

Turen er den samme som Terrengsykkel testet i stisykkelreportasjen som sto på trykk i nummer 69 i fjor høst. Da syklet Terrengsykkel også heldagsturen "Alvdal Vestfjell-Indrefileten". Begge turene er middels krevende. I tillegg hadde Terrengsykkel en tur ned Tronfjell. Denne kan sykles både shuttlebasert og på enduro-vis med å tråkke seg til topps for egen maskin. 

Husk at abonnenter på Terrengsykkel har tilgang til stisykkelreportasjen fra Terrengsykkel nummer 69 i det digitale arkivet.

Solfrid Ekra og Jon Solhaug underveis mot Bratthøa. Foto: Ingeborg Scheve