Uflaks. Å kalle det «uflaks» å brekke ryggen når man tryner på downhillsykkel er kanskje å dra det litt langt. La oss heller si at det er flaks de gangene man ikke brekker ryggen. Men en dag tar flaksen slutt. Da kan det hende man brekker ryggen. Det skjedde med Erling en krisp septemberdag i hopplinja på Geilo bikepark. Tilværelsen som seriegründer i New York tok en brå vending i det legen fra luftambulansen klipper opp ryggplata med en rynke i panna. Erling forsvant i kremvispen nedover Hallingdal, mens jeg sto igjen i duskregnet med en knust hjelm og en oppklippet sykkelshorts. Jeg skalv på hånda i det jeg fant frem nummeret til moren hans på telefonen. – Vi tror det går bra, klarte jeg å få frem. Flaks i uflaks. I slutten av mai året etter var jeg på avskjedsfest for to kompiser: Bønna og Aleks. Dagen etter skulle de ta fatt turen til Sør-Korea over landjorda. Første etappe: Med motorsykkel til Georgia. Konseptet heter «Askeladdene». På avskjedsfesten var det halloi med NRK, familie, venner og banner over inngangen. Jeg kom rett fra jobb og hadde overtenning. Sola skinte og ølen var kald. Plutselig sier Bønna: – Du kjenner ikke noen som er kin på å kjøre kamera-bilen hjem fra Georgia i sommer? Det gjorde jeg. Jeg ringte Erling fra T-banen: – Vet du hva vi skal i sommer?–  Nei. – Vi skal hente en bil i Georgia. Det ble stille. – Vet du hvor Georgia ligger?– Mellom Latvia og Russland. Erling brøt ut i latter. – Finn deg et kart og ring meg opp om en time.Det gjorde jeg ikke. I stedet ringte jeg to kompiser til: Magga og PJ. Sånne kompiser som aldri lærte ordet nei. Da var vi fire stk. Men det var et par problemer.  Georgia lå for det første ikke mellom Latvia og Russland, men mellom Tyrkia og Russland. Det var jo egentlig ikke et problem, det var jo bare mer tur for penga. Et annet problem var at Erling skulle ta ut noe titanal av ryggen i juli. – Vi kan stoppe å ta det ut i Tyrkia, sier jeg. Erling ringer Marte O på ortopedisk. – Så du skal utføre et kritisk kirurgisk inngrep i ryggen i et land fullt av multiresistente bakterier for så å sitte fire uker i en bil? sier Marte O. Neivel. Løsningen var enkel: operasjonen fikk vente. Fire uker senere går vi av flyet i Tbilisi, Georgia. 7000km landevei, 15 grenseoverganger og en måned med eventyr venter.   Georgia. Første oppgave blir å finne bilen. Vi har fått et georgisk navn og telefonnummer. Innehaveren heter Temuri og vi avtaler å møte han over en kaffi på en restaurant i gamlebyen. Temuri er kunstmaler, røver og verdensborger. Han har bodd 20 år i Norge, kjørt bil fra Marokko til Sudan, blitt torturert i Yemen og har barn på Røa. Temuri har oppbevart bilen vi skal hente og ved en tilfeldighet viser det seg at den står i garasjen under hotellet vi bor på. Vi feirer universets herlige tilfeldigheter med øl og sightseeing. Temuri viser oss gamlebyen og forteller sladder om lokale kunstnere, historier om sovjettiden og skrøner fra livet som kunstner i Norge på 90tallet. – Dere som er fra Oslo, dere kjenner Push eller? – Pushwagner? Nei ... – Jeg og Push var gode venner vettu. En gang kom han hjem til meg midt på natten. Han var i det kreative hjørnet, kan du si. Han lagde et helvetes leven. Hva skulle jeg gjøre? Barna var jo hjemme. Så jeg satte han i dusjen og der ble han sittende. Svaneti. Georgia er et land av vin og fjell. Under sovjettiden forsynte Georgia sovjet-eliten med vin og frukt. Georgisk vin var luksusvare og høyt aktet. Man kan vel trygt si at georgisk vin ikke har gjort like stor suksess på dagens frie marked, men det den mangler i kvalitet gjøres opp i kvantitet. Over alt hvor vi dro fikk vi vin. Massevis. I tillegg har georgiere en forkjærlighet til og en imponerende kunnskap om Norge. I Stalins fødeby Gori kommer en kis bort til oss. – Er dere fra Norge? spør han på gebrokken norsk. Han gått bak oss i et par kvarter og hørt på kaukingen vår. Han har studert språket i tre år uten å ha satt sine ben i Nansens og Amundsens hjemland, to personer som står sterkt i Kaukasus. Når han nå fikk muligheten til å teste språk-skillsa live kunne han ikke dy seg. Vi overnatter på en georgisk vingård et par timer utenfor Tbilisi. De har egentlig ikke flere rom, men vi får sove i kjellerstuen. Vi spiser middag på langbord med hele familien og får servert et utall lokale retter og en vinpakke uten begrensning. Etter tips fra Sondre Loftsgarden  drar vi deretter til Grand Hotel Usbha i Svaneti. Hotellet ligger ved foten av Mt. Usbha og drives blant annet av nordmannen Richard Bærung. De rullende grønnkledde åsene rundt hotellet er som skapt for fottur, løping og stisykling. De er rammet inn av kritthvite topper med uendelige ski og klatrelinjer. En flokk med hester gresser stille rundt de lave steinhusene og de karakteristiske svanetiske tårnene. – Det er som alpene for 100 år siden, sier Magga. – Før skiheiser, monsterhoteller og apresski.  Armenia. Svaneti spesielt og Georgia generelt står i sterk kontrast til nabolandet Armenia. Der Georgia er grønt, frodig og dekket med små vingårder, er Armenia gult og goldt med spøkelsesaktige relikvier fra sovjetisk tungindustri. Vårt første møte med Armenia blir en fire timer lang oppvisning i det ypperste av postkommunistisk byråkrati. Etter flerfoldige forskjellige køer, et utall papirer og en kaskade av glorete stempler er vi endelig fremme hos bossen. Han ser skjevt på meg før han på gebrokken engelsk sier: – Soo, you want to pay 60 dollars, to go to Armenia for 24 hours?–  Yes sir. – Why? You tourists have too much money.. now get out of here. Welcome to Armenia! roper han etter oss. Armenia har en brokete historie. Tyrkia har ennå ikke anerkjent folkemordet på armenerne i 1915, hvor trolig rundt 1,5 millioner armenere ble utryddet. Dette resulterer i et såpass dårlig forhold at grensen mot Tyrkia i vest er stengt. Nabolandet mot øst, Aserbajdsjan, står heller ikke veldig høyt i kurs hos Armenerne og i området Nagorno-Karabakh pågår det en betent territorial og etnisk konflikt. Området operer mer eller mindre under en form for væpnet selvstyre, og UD anbefaler på ingen måte at man forviller seg inn dit, hverken med eller uten ski. Resten av landet er relativt stabilt, men vi blir likevel tipset om å ikke stoppe bilen når vi følger hovedveien nord-øst i landet på grensen til Aserbajdsjan. Aserbajdsjanske snikskyttere har visstnok for vane å skyte mot parkerte biler. Vi er enige om at det holdt med 24 timer i Armenia. Mot Europa, del 1. Vi kjører vestover. Mot Europa. Bilrutinen begynner å sitte: En dag på, en dag av.På = foran. Vaktlaget i forsetet består av sjåfør og side-kick. Sammen har de ansvar for bilkjøring, kartlesing, hotell-booking, sightseeing, spotting og grensevakt-smudtalk.Av = bak. Der er det turistklasse med slumrekupe, vin-servering, boklesing, småkrangling og tindervakt. Som vanlig er det shotgun foran som styrer stereoen. Magga, som er fra et møblert hjem, kjører i gang et voksenopplæringsprogram i europeisk musikk fra forsetet. Han tar oss gjennom Barokken, Klassismen og Romantikken. Vi korer i firstemt til Tryllefløyten. Magga beretter om hverdagsrelevansen til klassisk musikk. – En gang jeg hadde kjærlighetssorg sa pappa til meg: Du vet, det er som Verdi sa det: La donna e mobile, kvinnen er flyktig. Til lyden av Mozarts samlede verker følger vi den sørlige delen av Svartehavet gjennom Tyrkia til det vi skandinavere en gang kalte Miklagard. Vi krysser over Bosporos-stredet, inn på det europeiske fastlandet, og via Hellas reiser vi inn i Balkan.   Makedonia Vi har ingen plan. Ingen topp vi skal nå, ingen rute vi skal klatre eller sti vi skal følge. Vi har en dato og et sted. Vi skal være i Oslo senest 1. august. Det er kompasskursen. Stien tråkker vi underveis. – Hvilket land skal vi sove i i dag? PJ har tinder pluss og booker inn dates langs ruta. Han er en råtass og ligger alltid en by foran. Bilferie med smartphone er et annet liv en med fatterns gamle NAF-bok. Hotell, severdigheter, festivaler og mennesker. Alt kan ordnes via telefonen. Vi lander på Makedoina, nærmere bestemt innsjøen Ohrid. Området er kjent for vakker natur, spennende kultur og eksepsjonell stisykling. Hadde det ikke vært for vårt noe anstrengte forhold til sykkel om dagen, så hadde vi nok sjekka ut stiene. Isteden sjekker vi ut et lokalt marked med en innbydene facebook event og tar oss en løpetur langs den mest omtalte stien. Ved innsjøens bredder spiser vi kortreist ørret med lokal vinpakke og 9,2 på tripadvisor. En lokal pokal snurrer plater på en sjappe nedi gata og vi møter PJs jentegjeng fra Skopje. Erling er i siget og spanderer drinker til balkansk elektronika. Det er greit når man får 20 for en hundrelapp. GrenserutineVi begynner å få rutine på grenseovergangene. Den går omtrent som dette: Finne siste benser før grensa. Kjøpe bens for alle pengene vi har i det valutaområdet vi forlater. Om det er penger igjen: fyll opp bilen med bensinstasjons dritt. Vi bygger opp et lager av figdet spinners, vannpistoler og dårlig lokal vin. Så er det for vaktlaget å samle alle passene, og stå i kø mens baksetelaget blir mer og mer utagerende på lokal vin og fidget spinners før man prøver på tilgjort gebrokken engelsk å forklare hvorfor man kjører en bil man ikke eier fra Georgia til Norge. Etter litt mer kø, venter nytt land, ny valuta og ny lokal vin.  BudvaJeg og PJ er på vakt. Det er fredag og vi kjører nordover langs kysten av Albania. PJ sitter i passasjersete og viser en youtube film fra Balkansk uteliv. Stikkord er basseng, biking, vodka og russiske DJs. Det lover godt. Utestedet i filmen heter Top Hill og ligger i byen Budva i Montenegro. Neste reisemål gir seg selv, og noen timer senere blender vi inn med russiske beachbois med speedo, rumpetaske og lokal rosévin på beach club. Riviera-varianten av den russiske ski-turisten på afterski, i grunn. Byen Budva er en av de eldste byene langs Adriaterhavet. Back in the days utgjorde området delelinjen mellom øst og vest Romeriket, før det ble en del av det Bysantiske riket. Gamlebyen er godt bevart og fremstår i dag som et levende museum i daglig bruk. Her kan du rave til soloppgang i en 2000 år gammel festning. Midt i blinken for oss, med andre ord. Krig & Fred på BalkanPJ er shotgun og kjører Dan Carlings podcast om første verdenskrig, «Blueprint for Armageddon». Det er 36 timer med første verdenskrig. Vi følger historien og besøker de sagnomsuste historiske stedene som har satt sine arr på historiens livslinje. Vi drar til Sarajevo, byen der Gavrillo Princip satte startskuddet for en krig verden aldri kunne forestille seg konsekvensene av. Dersom noen var i tvil om at enkeltpersoners handlinger kan endre verden, så er dette beviset. Vi besøker min venninne Aida som er like gammel som meg, og som vokste opp under beleiringen av Sarajevo. Mens vi bekymret oss for om Kjus og Aamodt skulle klare gull under OL på Lillehammer, var hun bekymret for om hun ble dagens offer for snikskytterene på vei for å hente vann. Jeg husker jeg donerte dunjakken min til barna i Sarajevo under krigen på 90-tallet.– Today, we dont talk about the war, sier hun. – It's like we just put a lid on it.Gamle Europa I Wien leier vi rom hos en eldre dame som jobber som kurator på Das Naturhistorische Museum Wien, et av de mest anerkjente museum i Europa. Vi møter vertinnen på jobb, og hun tar oss med på bakrommet for å vise oss en utstilling som har vært stengt for publikum siden 1945. Der blir vi møtt med en over 50 meter lang vegg med tusenvis av hodeskaller delt inn etter «rase». Utstillingen stammer fra den «raselærens» tid på 1930 og 40 tallet. – I don’t know what we can do about it. We can’t throw it away, and we can’t show it.På tur uten turEt par timer vest for Wien er det skiltet mot Amstetten. Okda, vi må stoppe. Det er tydelig at byen ikke er spesielt stolt av sin kjendisstatus og når Magga spør en eldre dame «excuse me, do you know if the Fritzel house is open today?» ,lærer vi nye tyske gloser. Kan for øvrig informere om at den DDR-grå bunkeren nå er malt rosa i et grelt forsøk på å rosemale historien. Etter Amstetten har vi fått nok. Vi er solbrente, utslitt og ferdig prata. Vi skal hjem. Vi kjører lange drag på gode tyske veier, og feirer siste overnatting med Michelin-middag i Regensburg. OsloPå andre siden av EU-grensa er det klassisk norsk sumar, og vi må stoppe på en benser i Østfold og ta på bukse.  Så å si nøyaktig fire uker etter vi forlot byen. En lang tur. En annerledes tur.Sykkel, ski og klatresko er verktøy for opplevelser, inntrykk og relasjoner. I seg selv er de verdiløse. Så nå livet gir deg en karamell, og du står der uten nevnte verktøy eller rygg:  Dra på tur for turen skyld. For vennskapets skyld. Anbefales.