Jeg innrømmer det like godt med en gang: Jeg er ikke så positivt innstilt til Norge. Hvorfor? Vel, etter fire høster med flislegging og asbestriving i Oslos katakomber og saneringsobjekter, norske regelryttere og late (sorry Rolf!) sjefer fikk jeg en slags permanent hjerneskade som viser seg i form av negativ innstilling til alt som har med Norge og gjøre – i hvert fall fram til det motsatte blir bevist.Men heldigvis bevises det motsatte stadig vekk, og ingenting er like effektivt for å sette Norge i et bedre lys som skikjøring på Sunnmøre.Jeg vil ikke sette meg selv på en kjempehøy hest og kalle meg noe slags messiasaktig sannhetsformidler, men jeg lover at selv om Sunnmøre har vunnet mitt nokså bereiste og tidvis negativt innstilte skikjørerhjerte, så kommer Sunnmøre også til å vinne hjertet ditt. Hvis du ikke blir overbevist av bildene i denne historien, eller av andre som velger å legge skiferien til Norge i stedet for andre og mer eksotiske steder, så kan du stole på at jeg skriver ingenting positivt om Norge med mindre jeg må. Men her kommer det: Sunnmøre; I love you!LES OGSÅ: Skredvarsleren Espen Nordahl– Dessverre virker det som mange tror det er lengden på flyturen som avgjør kvaliteten på snøen og opplevelsen. Kjærlighetserklæringen startet med noe jeg innimellom har sett i øynene til Asbjørn Eggebø Næss. Også hos Oscar Almgren, som driver Uteguiden, ser man det med jevne mellomrom. Et bitte lite og djevelsk ansiktsuttrykk som kommer når man prater om hvor bra det er i Canada eller Alpene. Et ansiktsuttrykk som sier «dra til den andre siden av jordkloden du, jeg blir igjen her. Du kan gjerne lure på hvorfor».Etter at jeg begynte å tilbringe mer og mer tid i Norge har jeg fundert på hvorfor hvert eneste år. Og svaret er det denne teksten handler om – en slags kjærlighetserklæring til et område mange flere burde drømme om å besøke. På samme måte som jeg gang etter gang har fått noen klarsynte øyeblikk om Japan; dritmye snø – men verdens mest overvurderte skiland spør du meg – så har jeg på den andre siden av skalaen oppdaget hvor stor pris jeg setter på Norge generelt og Sunnmøre spesielt. Men hvorfor blir ikke de norske fjellene mer hausa opp som drømmedestinasjoner, hvis de er så bra som jeg påstår? For å forstå dette må man bruke en slags bakvendt logikk som jeg ikke helt vet om jeg skal le eller gråte av.  For det første er Norge kanskje for nært? Det blir liksom ikke så mange #adventure og #travel på Instagram når man bare trenger å kjøre et par timer med bil for å komme dit, i stedet for å ruinere seg på flybilletter til den andre siden av planeten, være døgnvill ei uke samtidig som man presser i seg risboller, sukkerjoghurt og kald, fritert blekksprut til frokost. Det er ikke lett å vite om man skal skylde på sosiale medier, alt for billige flyreiser eller de vanlige skimediene som heller hauser opp det fjerne i stedet for det nære. Men skal det virkelig være så vanskelig å forstå at det er en bra greie å slippe å reise så langt? Dessverre virker det som mange tror det er lengden på flyturen som avgjør kvaliteten på snøen og opplevelsen. Men sånn er det ikke. Å være standby hjemme og ikke booke et halvår i forkant gir stort sett alltid bedre sjanser for å finne god snø! Legg til at deler av Vestlandet i Norge tidvis får mest snø i hele verden. På ordentlig. Jeg har utallige bitre minner hvor jeg har sett det er bunnløst i Stranda eller Sogndal, men tenkt at det er jo «bare Norge» og sikkert blir dårlig uansett, samtidig som jeg har kjørt rundt i større og mer kjente skisteder med langt dårligere forhold. LES OGSÅ: Skikjøring i ingenmannslandEt annet aspekt er forbudet mot heliskiing. Ofte beskrives Norge som «Lille Alaska». Det er en sammenligning som krever modifikasjoner. Alaska har sine fordeler så klart, men også bakdeler. Man kan jo se sånn på det: På de store heliskidestinasjonene i Alaska er det ingen fjorder mellom fjellene, og… det er ikke like vakkert som i Norge. Og tenk på hva som skulle skje hvis du regner om den totale reisetiden til Valdez til tid i fjellet i stedet. Fra dør til dør tar en tur til Alaska 30 timer – 60 timer tur/ retur – og med tanke på at en normalt sprek nordmann går minst 500 høydemeter i timen, så kan man regne seg fram til at i løpet av tiden men bruker på fly– og flyplasser for å komme til Alaska, kan gå 30 000 høydemeter. Helt gratis! Så skal vi ikke engang begynne å prate om jetlag og ti timer tidsforskjell. Men tross denne åpenbare fordelen, er Norge likevel «hjemme» og Alaska er «drømmedestinasjonen». Hvorfor? Hva er det egentlig vi vil? Reise eller kjøre ski? Ja, det kan være hyggelig å besøke nye steder, men må virkelig det nye stedet være på den andre siden av jordkloden? Kan det ikke bare være ei hytte med terreng man ikke har besøkt før? Ville Alaska vært en drømmedestinasjon om det var forbud mot heliskiing, som i Norge? Sannsynligvis ikke. Så tenk på det som står over her en gang til. Legg pengene det koster å fly langt bort på å i stedet ta fri fra jobb, og legg reisetiden i å gå tur i stedet. I sum er sjansen større for at opplevelsen blir bedre, billigere og morsommere. Helt sikkert er det at turen blir bedre for miljøet.Nå virker det kanskje som om Norge er den perfekte destinasjonen for alle, og at jeg mener ingen bør besøke nye steder. Sånn er det selvsagt ikke, men man må fundere litt på hva man faktisk er ute etter på skitur, og tenke alvorlig gjennom hva man faktisk etterlater seg etter en langtur.LES OGSÅ: Ski-interail på vestlandetNår man skal vurdere hva det er vi faktisk har her i Skandinavia, så kan det være lurt å se hvordan gjester langveisfra reagerer når de kommer hit. Min siste vintertur til Sunnmøre gjorde jeg sammen med venner fra Utah og Montana i USA, og Åre i Sverige. Å se reaksjonene deres er kanskje den beste måten å måle hvor episk vi har det her hjemme (jada, jeg vet at dere norrbagger drar på smilebåndet nå, og tenker på gamle Jonsson som elsker sitt Sverige og tuller med Norge og nordmenn så ofte han kan, men like fullt påstår at Sunnmøre er «hjemme». Men jeg klarer ikke å la være…). Olof fra Åre er selvsagt stoka på å være på Sunnmøre, akkurat som jeg, men det er ingenting sammenlignet med hvordan våre amerikanske venner reagerer. Og da skal man huske at Marcus Caston (eller Captain Caviar, som er hans norske alter ego) har Snowbird og Alta som hjemmebane, og ikke engang den mest lokalpatriotiske surjämte (surpomp fra det svenske länet Jämtland, red. anm.) kan påstå at de stedene er i samme divisjon som Olof Larssons hjemsted Åre. Men til tross for det har jeg aldri hørt «Dude. Blown Away. Totally» så mange ganger på ei og samme uke. Når jeg tenker etter kommer jeg ikke på noe tilfelle da reisefølget mitt eller jeg har vært like blown away i Japan eller Alaska. Jo, det har vært mye sjuk kjøring der, men å kjøre pudder eller perfekt sløsj på nydelige fjell ned mot en fjord uten bråk fra snøskutere eller helikoptre; det er hundre prosent! (Besøk fantastiske Riksgränsen, så forstår du hva det innebærer å slippe løs helikoptre og snøskutere – horrorshow!) – Men hva pokker er det svensken vil med denne teksten?, lurer du kanskje på. Tja, kanskje ikke så mye mer enn at du skal lese ferdig, legge fra deg bladet, lukke øynene og tenke noen minutter på hvor rimelig det er å fly rundt hele verden, brenne masse penger og bensin og forpeste miljøet når man ar så sinnssykt vakre fjell her hjemme! Så: Book en tur til Ålesund først. Nyt den vakre byen. Drikk en svinedyr øl på Aksla i solnedgangen. Kjør litt motorbåt. Ta noen dager på Strandafjellet og kjør runder i akkurat passe bratt terreng til beina dine skriker. Bruk noen dager på tur med den svenske guiden, som tross nasjonaliteten alltid finner den beste kjøringa. Sjekk ut Hotell Union – om ikke annet for å høre historiene om spøkelsene. Og viktigere enn noe annet: Åpne øynene og husk at dette er hjemme. Bli hjemme.