abcd
DREVET AV SKIGLEDE: – Jeg synes det er vanvittig artig å kjøre ski på store fjell. Det må komme fram i saken! sier Johanna T. Stålnacke. Her er hun i aksjon under fotokonkurransen King of Dolomites. Bilde: Johannes Strobel
Visjoner av Johanna
25.08.17 / Henning Reinton
En sak om Johanna Smilla Stålnackes fornemmelse for snø, svinger og ski på store fjell.

Da Johanna T. Stålnacke var sju år, tok hun nøkkelen til skuteren mens faren sov. Han hadde vist henne hvordan man kjørte skuter, og Johanna tenkte at hun bare ville dra opp til en innsjø der man kunne pilke. Når fiskesjøen aldri kom, ble Johanna redd.  Hun skjønte at hun måtte snu, men satte skuteren fast i løssnøen utenfor sporet. Hun gikk tilbake til hytta på beina.

 – Pappa! Unnskyld, jeg lånte skuteren.

Faren ga Johanna en spade og beskjed om å gå tilbake til skuteren ordne opp selv.

LES OGSÅ: Klatredronningen Paula Voldner

Mange år senere sitter vi i Chamonix en regntung kveld i januar i 2017. Stålnacke bor sammen med sin britisk-amerikanske kjæreste i en leilighet i gangavstand fra sentrum. Vi starter intervjuet med å skulle fylle faktaboksen.

– Navn?
– Jeg har fem navn: Johanna Smilla Margareta Tiensuu Stålnacke. På universitetet i Tromsø skulle de banne meg bruke alle i alle sammenhenger. Jeg sendte dem en mail og sa de ikke trengte å bruke alle, men svarte at de brukte folkeregistrert navn.
– Er Smilla et vanlig navn? Jeg kjenner det bare fra boka.
– Johanna og Margareta komme fra bestemødrene mine. Da jeg var 12, bestemte jeg at ville ha mitt eget navn. Da jeg fikk høre om «Frøken Smillas fornemmelse for snø», fikk jeg en sterk følelse av at det der er mitt navn. Jeg vil hete Smilla. Så da ble det sånn.
– Har du vurdert å reise verden rundt som Smilla Tiensu?
– Da måtte jeg gjort noe veldig dumt først.

Mellom oppveksten i Kiruna og dagens liv i Chamonix, har Stålnacke blant annet flyttet fra Kiruna til Stockholm for å gå på artist- og musikkgymnas (i mangel av snø i storbyen begynte hun å klatre), flyttet til Oslo for å satse på konkurranseklatring (hun ble nordisk mester), flyttet til Kiruna igjen for å teste om det gikk an å leve (dom: det er fint der, men ikke nok av den naturen Stålnacke vil leve ved og utfolde seg i) og bodd i Tromsø og gått på universitetet (der hun også fikk klatret og kjørt på ski – mye). Et naturlig spørsmål blir:

– Hvor mange liv har du levd, egentlig?
– Hahahaha.
– Er det forskjell på skikjørere og klatrere?
– Ja. Det er likheter, men klatrere er mye mer opptatt av grader og prestasjon, de kan bli litt nedsnødde. Skikjørere er også opptatt av prestasjon, men det er større rom for lek.
– Hvem er du?
– Jeg er begge deler, men skikjører inn til beinet. Jeg er veldig leken, men jeg kan også snø ned.
I dag deler hun sin tid mellom Norge og alpene, og er omlag halvveis i utdanningsløpet som tindevegleder
– Du har gjort mye forskjellig før. Er guidinga for resten av livet?
– Selve guidingen er bare en del av pakka. Det jeg heller si at nærheten til fjellet er en så stor del av meg at jeg ikke kan se for meg et liv uten den.
– Hvorfor vil du bli guide?
– To årsaker: 1. Være i det naturmiljøet jeg elsker og kunne gi mennesker et eventyr i det miljøet. Jeg ser hvordan det å være i fjellet har utviklet meg som person, og jeg har lyst til at andre kan erfare noe av det samme. 2. Mestring driver meg, og det å føle progresjon. Å ta utdanninga binder sammen alle erfaringen du har med deg fra før. Så det er et personlig mål i tillegg til det å kunne ta med andre ut i fjellet.
– Hvor har du lyst til å jobbe?
– Norge og Alpene. Jeg tror framtida for guiding ligger mer i Norge på grunn av klimaendringene. Samtidig er Chamonix spesielt fordi man kan ha et guideliv uten å reise seg i hjel.

LES OGSÅ: Buddysystemet

DAGEN ETTER SELVE INTERVJUET blir jeg med Stålnacke og fire andre gjennom tunnellen til Courmayeur. Hun kjørte aktivt alpint som ung, og når hun setter på fart kan man lett se racingbakgrunnen. Samtidig er det kontroll der, en følelse av at hun kunne satt den samme svingen like godt hele dagen.

– Min drivkraft er å alltid bli bedre. Når jeg kjører på ski, tenker jeg alltid på å gjøre den best mulig svingen. Jeg gjør det automatisk.

Med bakgrunn både fra aktivt alpint og fra storveggsklatring har Stålnacke med seg mye erfaring inn i sitt skiliv i Chamonix. Etter å ha ha vært her i lengre perioder hver vinter de siste årene, flyttet hun ned på heltid i fjor.

– Jeg ser annerledes på fjellet nå enn for 5 år siden. Jeg ser andre muligheter som ikke var der for meg før. En utenforstående kan kanskje ikke relatere til bratt skikjøring – verken mulighetene eller opplevelsen. En utenforstående tenker kanskje: Hva i alle dager driver du med? Har du ikke respekt for livet? Men de glemmer bort at de ser kjøringen fra sitt ståsted, ikke fra dem som kjører. For den som kjører er det nødvendigvis ikke et stort push, kanskje bare et lite trinn videre.

JOHANNA S. M. T. STÅLNACKE

Født: 1984
Fra: Kiruna
Bor: Chamonix
Sivilstatus: Samboer
Utdanning: Bachelor i økonomi fra Universitetet i Tromsø, nesten bachelor i webdesign, nå rundt halvveis i utdanningen til tindevegleder.
Meritter, ski: Førstenedkjøring i Chamonix på sørvestsiden Aiguille Tricot (5.3, E3), [S1] første kvinnelige nedkjøring av den sjeldent repeterte italienske sørsiden av Aiguille Rochefort (5.3, E3), flere nedkjørninger Aiguille du Midi vestside (5.1, E3), Nordøstsiden på Les Courtes (5.2, E2) Chamonix, Mont Blanc på ski (4.1), Vestrennen fra Higravtinden Lofoten (5.2, E2), Mönch sørside i Schweiz (5.1, E2), østsiden av Punta Vittoria i Alagna, Italia (5.1, E3) m.m.
Klatring: Har blant mye, mye annet gått flere 9- på bolt (blant annet Gammel Jomfru på Hauktjern) og The Nose (i såkalt 'french free') på El Capitan i Yosemite, klatret verdenscup og vunnet nordisk mesterskap.

Annonse

– Har du fått aksept fra egen familie for din livsstil og kjøring?

– Familien min har til tider hatt vanskelig for å skjønne mine valg. Jeg har ikke opplevd å få full forståelse noen forståelse for det jeg gjør på fjellet, det er en annen verden enn de kjenner. De ønsket meg jo alt bra, de har ikke vært anti, men det har ofte vært litt sånn: Når skal du ta tak i utdanningen, i det virkelige livet, når skal du begynne å studere til lege? Jeg og min eks kjørte Mont Blanc på ski, det var en relativt lett tur. Men DA ble de imponert. Det var vel fordi det var noe de kunne relatere til. Men etter at jeg begynte på guideutdanning har de akseptert at Johanna, hun driver med sitt. 

Å VELGE SELV.
I fjor gjorde Stålnacke sammen med tre andre en førstenedkjøring i Chamonix.
For henne er det mentale aspektet viktig.

– Når det gjelder en bratt skilinje, har du et valg: Du kan plassere deg der med ski eller ikke. Og det valget har du bare for ansvar for sjøl.  Det er viktig å være ærlig på det. Har jeg lyst til dette? Ja eller nei? Og det kan være vanskelig. I blant har man lyst til å ha lyst, selv om man ikke har det. Men står man i en 55 graders hellning, må man ha lyst til ta den svingen. Og du må vite at du klarer den.

Hun er mye på tur med samboeren Tom Grant og Jesper Petersson.
– Det som er viktig under storfjellskjøring med eksponering er at du tar dine egne valg. At man er på sin egen reise. Mange som har en dårlig opplevelse, som opplever noe de ikke kan håndtere, har kanskje blitt pushet, ikke tatt egne valg og ender opp med å tenke "i alle dager, hva skjedde, hvordan havnet jeg her". Det kan man ikke når man skal inn i eksponert terreng.
– Har det skjedd deg, at du har havnet i situasjoner du ikke egentlig valgte?
– Ja, det har skjedd før at gruppedynamikken har ført til at jeg har havnet i situasjoner der jeg følte: Dette var ikke noe lurt. Men det skjer i prinsippet aldri nå. 

LES OGSÅ: Toppturskolen

– Hva tenker du om brattkjøring og risiko
– Man kan ikke stikke under stol at det finnes risiko i fjellet. Og risiko er noe man forholder seg til hver dag. Og hvis man vurderer at forholdene er gode nok, blir spørsmålet: Er jeg god nok? Det er en vanvittig flott naturopplevlese å få være i den miljøet og føle mestring. Et eventyr ville ikke være det samme hvis vi tok vekk det ukjente. Det ukjente kan også kalles risiko
– Få som velger som deg. Hvorfor det?
– Det er så mye mer å forholde seg til. Sikkerhet, snøskred, eksponering, bre ... Du må ha med mye i den mentale ryggsekken din for at det skal føles bra. Det er nok det som stopper mange, det blir for mange hjernespøkelser. Så får å gjøre det må like eventyr. Og man må være litt sta.
– Og det er du?
– Man må ikke gi opp så lett.

 
 
VIS KOMMENTARFELT
Annonse