Ulike studiesteder har sine særpreg, som skoler. Noe som derimot går igjen er en skigruppe. Som om den urnorske skitradisjonen skal prentes inn på nytt, evt. endelig introduseres til de som er litt sent ute. Slike sammensurium av ulike individer med svært ulike forhold til ski og natur skaper selvfølgelig sine biprodukter. Dette kommer ofte til uttrykk under ulike opphold på skisteder rundt omkring i Norge, Sverige eller Alpene.
Listen som følger har ingen kriterier, utenom å gi en beskrivelse, om mulig smått karikerende, av studentskigrupper.
Basis tilskudd for skigruppedeltakeren.
1. Alkohol - Det første punktet utgjør en stor del av denne gruppa. Studenten som er med i skigruppa hovedsaklig for å ha noen flere å drikke med på afterskien. Interesser for å faktisk kjøre ski er heller begrenset, men brillierer i å drikker Jäger!
Dette er faktisk et bilde av huden til en skigruppedeltaker.
2. GoreTex - Dette er fundamentalt. Som en del av huden til en høyskole- eller universitetsstudent i en skigruppe. En kollektiv uniform som tydeligvis passer alle. Samme søren om de kun kjører under skoggrensen i Trysil, Hemsedal eller Hafjell. Det blir tross alt vått på uteserveringen med all øl-bong-drikkingen. Norrøna og Arc’teryx har tjent grovt som en følge av dette.
3. Slakk Line - En kjernevirksomhet i den grad at det må være til stedet. Ikke nødvendigvis mange som driver med det, men nok. Omtrent som trøffel, det er merkbart, selv om, og foretrukket, det er tilstede i små doser.
4. Skiferdigheter - Langt fra obligatorisk. Men mange ser ut til å glemme dette faktum, eller rett og slett ha total mangel på selvinnsikt. Det oppstår også fort områder i et skiområde som får en særdeles viktig posisjon for skigruppe-studentene. På Oppdal har dette blitt såpass tydelig, at et heng har fått navnet NTNU-henget. Lignende tilfeller kan være mulig å spore opp i de fleste mellomstore til store skianlegg i landet.
Dette er ofte det en skigruppedeltaker seg for seg at de skal gjøre, eller ønsker å fremstå som. Klatrende, i utfordrende terreng.
5. Rando - Skigrupper har ofte store ord og større ambisjoner. De reiser til Alpene for å faktisk bekjempe Haute Route og ulike fjellrygger. Men på grunn av tidligere nevte punkter blir gjennomføringen dertil begrenset. Mange vil egentlig bare kjøre gode carvingsvinger, uten å si et ondt ord om det, men FT eller Dynafit-bindinger og randosko, kombinert med Gore-tex, får det til å se svært troverdig og proft ut.
Obligatorisk utstyr, også i vanlige traseer, f.eks. i Tryvann eller Hafjell, og ikke minst på afterski.
6. Skredutstyr - Som en oppfølger til randoutstyret: Det er få grupper, om noen, som er såpass flittig bruker av sekk med fult skredutstyr i, når de befinner seg i godt preparerte området. Setter selv pris på føre-var prinsippet, men her må jeg se meg slått. En ny skredballong sekk, kombinert med en Avalung, ny titanlegeringsspade og den letteste, beste søkestanga. Det viktigste av alt her er å ha skredsøkeren synlig. Åpen jakke i heiskøa, frem å bipe på toppen, og la den henge løst og ledig på afterskien. Til sammen gir dette et slående preg av “seriøs fjellkar” på afterskien, som mange jo etterstreber å ha.
7. Kiting - Få, om noen gruppe, er så gira på kiting som skigrupper. Bra de kan få enda litt mer utstyr å bruke studielånet på.
La oss rope litt nå! Yeah.
8. Jubel og hylekor - Hadde satt pris på en studie av dette - dra alle over en kam og generalisere. Medlemmer av denne grupperingen har en underlig tendens til å rope. Hoie, trampe i takt, danse på bordet, med skisko, bli helt fra seg av at noen gjør an backflip og være i veien.
La meg presentere: Skigruppe-student-prototypen. Full, fjellutstyr, muligens litt slitsom, men også en god kilde til humor.
Kanskje det finnes en kobling her: - Utstyr er jo så fint som tema, så mange detaljer å brife over: Gram, innsving, flex, konkurranseutstyr, vanntett, pustende, tre antenner, søkeradius, flyteevne, gasspatroner. Viktig i noen ytterst få situasjoner, men lett å snakke om. Med folk du egentlig ikke kjenner.
