I 2004 kom filmene i ymse kassettformater, og en av tapene var merket Field Productions. Kjøringa var kanskje ikke så vill som på vinnerfilmen fra året før, der en nykonfirmert Andreas Håtveit herjet foran kameraet til broren Jon. Men Filip og Field hadde alt det andre: Introen, bildene, klippinga, musikken. Det var lett å se for seg at denne 16-åringen ville bli til noe innen film. En langversjon av filmen «Suspense» kom samme år.

At han sånn rundt 10 år etter skulle samle OL-kongen Aksel Lund Svindal, den OL-boikottende legenden Terje Håkonsen og eliten av skandinaviske skitalenter i en spektakulær helaftens kinofilm lå likevel ikke i kortene. Det er helt rått. Det er langt fra Suspense til Supervention.

Filip Christensen, Filla blant venner, har kjørt på. Ikke brydd seg om at det egentlig ikke går an å leve av å lage skifilm. Vært utholdende og lur. Filip knyttet til seg de flinkeste folkene i Norge og utlandet, uten å vrake kompisene som var med fra starten. Det han ikke kunne, lærte han. Da han beveget seg fra gata og inn i fjellheimen, fikk han god hjelp fra Fri Flyts film- og helikopterentusiast Endre Løvaas. Nå turnerer han alt av byråkrati, sponsorer, avtaler og egoer selv. De siste årene har Field gjort en annen umulig ting, finansiert en stor filmsatsning gjennom å levere materiale til lavbudsjettsmediet nett-tv.

Dette har de først og fremst fått til fordi de har levert shots, bilder altså. Det er ingenting utøvere digger som det at noen får festet deres beste øyeblikk til film. Filip, Even Sigstad og de andre får til det. Når Field ringer, er det et opplegg som blir bra. De får bildene, og de får dem ut. Da vil selv de vanskeligst tilgjengelige til slutt ta telefonen.

I går kveld var to års ventetid over. Introen knytter gamle og nye skigrener sammen på elegant vis. Så fortsetter det. Som halvgammel, for ikke å si helgammel frikjører og toppturmann gleder jeg meg over å merke at det er urbansegmentene jeg koser meg aller mest med. Selv etter mange år med helikopter og store fjell, er det på gata Field Productions er aller mest på hjemmebane. Her har de uendelig med tid og kan leke med oppsett og kameravinkler til det absurde. Kamera går mens folk går på trynet, lokale unger spør og graver, mens de voksne går på langrennsski eller venter på bussen. Jesper Tjäder, Kim Boberg, Anders Backe og Even Sigstad er de største heltene i filmen. Det er humor, det er varme, det er poesi.  Skifilm blir ikke bedre.

Jeg er blant dem som rynker på nesa over at konstruerte og regisserte tv-og filmkonsepter blir kalt dokumentar. Når folk sitter i en båt som de ellers aldri ville vært i sammen med folk de ellers ikke ville vært sammen med og fraktes til topps av et helikopter som ellers ikke ville hatt lov til å lande, hva er det da som dokumenteres? Blir det ikke litt som å begynne med med heroin for å lage dokumentar om narkotikamisbruket ditt?

Etter å ha sett Supervention er jeg ikke lengre helt enig med meg selv. Dette er faktisk en fet dokumentar! Ikke en flue-på-veggen-dokumentar om en gjeng skikjørere som gjør det de ellers ville gjort (skulle gjerne sett den også!), men en dokumentar om det å lage skifilm, om en alternativ måte å være toppidrettsutøver på, om hva skikjøring er i 2013. Uten at det klassiske spørsmålet «hva er det egentlig som driver deg?» noen gang stilles, blir det besvart bedre enn i noen ekstremsportdokumentar jeg har sett.

Idrettsforbundets generalsekretær Inge Andersen var til stede under festpremieren på Colosseum. Han bør ha blitt inspirert. Det ble i alle fall vi som fortsatt sitter på Fri Flyt-kontoret og lager skimagasin.