abcd
JA TIL JASNA: Henning Skjetne på vei ned gjennom en av de mange renneformasjonene fra toppstasjonen i Jasna, Slovakias største skianlegg. Alle foto: Bård Basberg
Over tåka i Slovakia
12.09.17 / Henning Skjetne
Vi dro østover for å se nytt skiterreng. Det viste seg å bli vanskeligere enn vi hadde trodd.

– Letter det snart?
– Ble litt bedre?
– Nei, nå ble det tjukkere.
– Lettere nå?
– Ja?
– Kjører?
– Ja?!
Nei. Tettere igjen.
Dritt. 
Vi venter.

Fire nordmenn og en slovak står midt i ei bratt fjellside i tatrafjellene. Snøen er ikke noe å snakke om. Det er hvitt i alle himmelretninger, sikten er omtrent en skilengde. Himmelen er hvit den og, og den er rett foran nesa. Det vanskeligste er ikke lenger å kjøre på ski, men å vite hva som er opp og ned.

Sånn kan man fort stå til sola går ned. På skitur i Slovakia innså vi raskt at det bare var å venne seg til nullsikt. Eller å komme seg over skyene.

LES OGSÅ: Her finner du et av verdens største pudderparadis

To dager tidligere lander vi i Krakow. I motsetning til brorparten av passasjerene skal vi verken på billig flatfyll eller besøke dystre krigsminner, men stappe bagasjen inn i en knøttliten bil og dra til fjells. Vi kjører sørover på svingete veier, Rybak skamspiller fele på radioen, og vi vet vi er i Øst-Europa.

Noen timer senere er vi framme i Liptovský Mikuláš, en by som ligger sentralt plassert mellom de to fjellkjedene høye og lave Tatra. Vi blir mottatt av Michal, vår lokale kjentmann som mildt sagt har mange jern i ilden. Han jobber i sportsbutikk, er skilærer, snekker, sykkelmekaniker, klesdesigner, og ikke minst; tidligere eliteløper i skialpinisme. Med andre ord: skamsprek.

Vi blir innlosjert i et trivelig lite hus med vedovn og møbler som Michal har snekret selv. Til tross for godt håndverk havner jeg på en intim sovesofa som jeg må dele med en bergenser på to meter og hundre kilo. Optimalt? Nei. Trivelig? Ja.

Michal tar oss med ut for å smake på den slovakiske nasjonalretten Bryndzové Halušky. Den består av små klumper av potet og mel, servert med salt «saueost»- og smaker akkurat like godt som det høres ut. Det rynkes i panner, øyenbryn heves og smil stivner.

Erling rører skeptisk rundt i melmassen.
- Det ligner jo egentlig på en pelletsvariant av kumle…?
Vi skyller ned med skambillig øl og sier oss ferdige med det.   

Mens vi jobber med kumlepelletsen forteller Mikal om Jasna, det største skianlegget i Slovakia med bøttevis av heiser på begge sider av det 2054 meter høye fjellet Chopok. Som alle store skianlegg er Jasna sponset av en stor, tysk bilprodusent, har hoppeslott, horisontale stolheiser og folk med rosa piggsveis på hjelmen. Det interessante er derimot at toppstasjonen ligger midt på en rygg som strekker seg en kilometer i hver retning. Herfra kan du slippe deg ned i renne etter renne, kjøre frekt terreng, hoppe klipper og flise på ned i atter nye renner og formasjoner i glissen granskog. Når du endelig kommer ned til bunnstasjonen har du kjørt tusen høydemeter, og det er bare å hoppe på heisen igjen.

I motsetning til norske skianlegg som ikke alltid er like begeistret for frikjøring gir Jasna ut en egen guide med oversikt over «freeride zones». Her får du detaljerte kart over hele fjellet, hvor alle de feteste linjene er markert med navn og vanskelighetsgrad. Litt som en klatrefører, og uhyre kjekt.

Denne guiden hjelper oss lite der vi står midt i tåkehavet og stoler blindt på at Michal vet hvor vi skal. Vi kjører det vi regner med er bratte renner hele dagen, uten verken å kjøre samme linje flere ganger eller ha den ringeste anelse om hvor vi er.

På dagens siste tur finner Bård ei ny, dritsmal renne hvor han etter egen mening setter personlig fartsrekord. Når resten av oss kommer ned, kan vi skimte et bredt glis gjennom skyene:

– Anlegget er sjukt bra. Men vi må komme oss over tåka!

SKI I SLOVAKIA

Reisen dit: Norwegian flyr fra Gardermoen til Krakow fra kr 299. Resten av turen tar du med leiebil.

Bo: Man kan bo oppe ved skianlegget i Jasna, men det beste er å bo i Liptovsky Mikulas. Det ligger mer sentralt, og er kun en liten kjøretur unna Jasna. Hoteller og leiligheter finner du på nett til en billig penge.

Heiskort: Jasna(jasna.sk/en): 30 euro for dagskort, 130 euro for fem dager. Tatranska Lomnica (http://www.vt.sk/en/mountains/skiing/tatranska-lomnica/): 31 euro for heiskort, 162 euro for seks dager.

Tips:

  • Kjøp gule glass.
  • Be om freeride guide i informasjonen i Jasna. 
  • Lei bil, og kjør rundt med svinhøyt turtall for å gli inn i lokalmiljøet.
  • Dra på trafikkopplæringskurs i go-karthallen i Liptovský Mikuláš.
Annonse

 

Neste dag har vår lokale helt planen klar. Nord for Liptovský Mikuláš ligger den høyeste og mest alpine delen av Tatrafjellene. Det finnes noen skianlegg her, og etter noen mil østover er vi framme i Tatranská Lomnicka. Også her ligger tåka tett, og anlegget ser rett og slett tannløst ut; flate løyper mellom kjip granskog. Vi jobber oss oppover i heissystemet, og humøret stiger jo lengre opp vi kommer. Når vi går av den øverste stolheisen er skylaget lettere, og vi kan ane svære, spisse topper langt der oppe. Det går også en gondol helt til topps.

Fra den siste stolheisen trasker vi et par minutter videre til ei østvendt, bratt renne som skapt for store svinger. Vi finner flere artige innganger, frekke formasjoner og bratte vegger, og kjører renna sønder og sammen. Tåka kommer og går, men slipper aldri helt taket – gondolen opp til toppen forsvinner bare opp i grøten.

Vi venter på at det letter.
Prøver kumlepelletsen i kafeen.
Fortsatt ikke imponert.
Prøver å snakke slovakisk med nabomannen.
Får det absolutt ikke til.

Ingenting varer evig, heller ikke tåka i Slovakia. Endelig siger skyene ned fra toppene, og legger seg til ro i dalbunnen. Vi legger stø kurs mot gondolen.
– No.
Heisvakta er ikke den blideste mannen vi har sett.
– No.
– NO? What?
Han peker på skia, og det er ikke for å påpeke at de er breie.
– No skis.
– No skis?
– WHAT? Det er jo en gondol? I et skianlegg?
– No skis!
– Come on?
– No.
– Come ooooooon?
– NO!

Ikke nok med at skikjørerne skys som pesten i denne gondolen, en enkelttur til topps koster mer enn hele dagskortet. Gondolen er tydeligvis bare for rike turister som vil til topps for å ta en fjellfie.

Greit. Slaget er tapt. Vi er på vippen til å trøstespise kumlepellets, men det går en såkalt faen i oss. Hvor høyt kan det være da? Ikke så ille? Så vi ikke noen folk på vei opp fjellet i stad?  

Det tar ikke lang tid før vi er på vei opp for egen maskin.

Halvveis oppe møter vi de vi hadde sett på vei opp til topps tidligere på dagen, og de er av en noe mer alpin karakter enn oss. Pottehjelm og tau, stegjern og dobbel karbonøks, dette er tydeligvis en alpin klatretur. Renna til topps er bratt og jævlig. Sola har gjort sitt med snøen, og nå på ettermiddagen slår den om til sløsjens kjipe halvsøster, gjennomslagsskaren. 

Vi holder hodet noenlunde kaldt og kommer oss til topps på Lomnický Štít, det nest høyeste fjellet i Slovakia. Utsikten er enorm; rundt oss stikker høye Tatra skylaget i filler og viser stolt fram nok brattkjøring for en liten mannsalder. Etter litt glaning peker vi skiene nedover renna, som har blitt forvandlet til et sant mareritt av det som best kan kalles karakterbyggende føre. Vi gliser likevel  bredt; endelig kom vi oss langt over skyene.
Artikkelen fortsetter under bildet!

De neste dagene bruker vi på å utforske Jasna og finjustere tåkesynet. Den årlige firestjerners fwq-konkurransen Jasna Adrenalin arrangeres samtidig som vi er her, og starten går omtrent to stavtak fra toppstasjonen - det sier litt om frikjøringsterrenget Jasna har å by på. Til tross for fett terreng sliter arrangørene også med et lite samarbeidsvillig skydekke. Den norske frikjøringseliten har tatt turen for å sanke fwq-poeng, men ender opp med en kompetanseheving i venting og tommeltvinning.  De okkuperer brorparten av restauranten på toppstasjonen og bruker ventetiden på å jobbe seg gjennom lunsjmenyen og diskutere optimale glass for flatt lys. Til slutt må konkurransen bukke under for tåka. Selv har vi blitt vant til fraværet av sikt, og kjører bratte renner på god snø dagen lang!

Vi må slukke tørsten etter en så god dag, og sikter oss inn på det gamle, slitte murhuset rett over gata for huset vårt. Hadde ikke Michal fortalt oss at dette var en pub hadde vi aldri gjetta det, ut fra vinduene er det så vidt det kommer noen lysstriper. Her inne har ikke Høybråten innført røykeloven, og tåken er tettere enn på fjellet. Et par magadrag her, og du har røykt nok sigg for hele ferien. Lokalet er dunkelt, og bilder av gamle kommunistledere er det eneste som har fått plass på de gule veggene. I et mørkt hjørne sitter en gjeng med godt alkoholiserte innfødte og følger nøye med på hva vi foretar oss. Skulinga går fort over når Asbjørn slår an tonen og drar i første runde av den slovakiske einerspriten Borovička på hele lokalet - 40 kr takk. Stalin og Lenin følger med fra veggen. Det blir en ekte slovakisk fest, og vi angrer ikke på å ha tatt turen over gata.
Artikkelen fortsetter under bildet!

Michal ringer oss grytidlig neste morgen.

Annonse

– Guys, have a look out side!

Kjeften smaker skog, og det svir i øynene. Hva er det lyset?
Det er den siste skidagen vår, og endelig har tåka dratt sin vei. Sol! Vi hiver oss i bilen og kjører østover, tilbake til Tatranská Lomnica. Fra den øverste heisen sklir vi rett ski høyre og ned ei lang, bratt renne til nabodalen Velka Studena - nå er vi midt i det såkalte smørøyet. Spisse topper så langt vi kan se, med bratte, sammenhengende renner hvor enn du snur hodet.

Sola kommer endelig fra blå himmel, lufta er klar og snøen god. Vi setter i gang med å signere renner - korte og lange, brede og smale, det er bare å plukke. Vi kjører førstespor til skyggene begynner å krype frem og vi innser at vår siste skidag i Tatrafjellene er over for denne gang. Når vi staker ut en uendelig lang dal har jeg følelsen av å ha åpnet en diger pose snop og så vidt fått smakt på godbitene.

 
 
VIS KOMMENTARFELT
Annonse