abcd
IKKE HJEMME: Nikolai Schirmer er nesten aldri hjemme. Selv om han snart er jurist, er sjansen for å treffe han i skogen i Chamonix større enn sjansen for å treffe han i en lesesal i Tromsø. Bilde: Jeremy Bernard
Onkel reisende Nicolai
08.09.17 / Tore Meirik
Nikolai Schirmer er fyren som dro til Alaska for å gjøre topptursesong (!) da han var 21 år –etter å ha bygd opp igjen jordskjelvraserte hus på Haiti.

Da vi traff Nikolai (nå 25) i Tromsø var han hjemme et par dager fordi en tur til Sør Amerika ble avlyst i siste liten. De foregående 12 månedene i livet hans hadde foregått på disse stedene, i denne rekkefølgen:

Costa Rica (surf)
Patagonia, Argentina (ski)
Oslo (jobb)
Tromsø (studier)
Levi i Finland (ski)
Alpene (Frankrike, Italia, Østerrike og Sveits, ski)
Grønland (ski + jobb)
Troms (ski)
Sverige (ski)
Indonesia (surf)
Tromsø (studier)

På ett år altså. Og bare så det er sagt: Et helt vanlig år i Nikolais liv. Samtidig med alt dette studerer han jus ved Universitetet i Tromsø, følger vanlig studietid og har aldri fått en dårligere karakter enn B. Neste best karakter der altså.

Og bare så det er sagt: Påska bruker han ikke i lesesalen, men i et telt midt i Lyngsalpene for å herje i noen av Norges tøffeste fjell.

– Hvordan i huleste får du tid til alt sammen?
– Jeg leser om ettermiddagene og på fly. Jus er enkelt å følge uten å være på universitetet, så det går greit. Universitetet skal jo bare godkjenne, ikke noe annet. Nå er jeg jo hjemme, og studerer som vanlig.

Dette var altså sist høst, da Nikolai egentlig skulle være borte, men var hjemom Tromsø noen dager.
– OK. Men hvordan har du råd?
– Masse jobbing når jeg er hjemme, men også mens jeg er på reiser. Jeg har et filmfirma, og jeg har gjort en god del jobb med å lage filmer for forskjellige bedrifter, alt fra veterinærer til skisponsoren min.

Andre gang jeg traff Nikolai var på kafeen Blårock i Tromsø. Jeg aner ikke om han ville valgt dette stedet for intervju, men for meg var valget enkelt. Første gang jeg traff Nikolai var på torget i Chamonix. Da visste jeg bare at han var en nordlending av typen som ikke snakker kjempehøyt og sjelden bruker ord som har med kjønnsdeler og husdyr og gjøre i annenhver setning. Jeg visste heller ikke at han er en av landets beste skikjørere, men ingen krangla da jeg noen uker senere kalte han Norges mest undervurderte frikjører i en artikkel på friflyt.no. Det skjedde i forbindelse med en film han la ut fra Hellbronner.

LES OGSÅ: Visjoner av Johanna

Fra Chamonix setter vi kursen for tunnelen under Mont Blanc og Nikolais favorittheis Aiguille di Midi. Etter Alpenes lengste tunnel er vi i Italia og nedsnødde Courmayeur. Med Nikolai og hans rosa skistaver som guide finner vi den ene fete renna etter den andre i skogen. Han velger til stadighet største motstands vei når han plukker linjer, og det skal ikke mange turene til før jeg begynner å lure på hvorfor denne fyren ikke er en slags frikjørings-superstjerne. Enhver mulighet til å gjøre noe ekstra utnyttes til fulle.

Dagen etter er vi i Chamonix, det er pudder og blå himmel, og Nikolai setter den ene 360´en etter den andre ut alle klippene vi finner. Grabben, landinga, rotasjonen og alt det andre sitter som spikra hver gang.

– Jeg har bare kjørt mye på ski, og latt meg inspirere av skifilmer. Jeg har alltid hatt den innstillinga at hvis noen andre klarer noe, så kan jeg også få det til, forteller han meg et halvår senere, på rockekafé i hjembyen Tromsø.
– Du kjører sjukt mye ski. Hva motiverer deg?
– Det er umulig å forklare hvorfor skikjøring er så gøy. Men man trenger ikke å forklare det heller. Skikjøring er bare rått. Litt som å være forelska kanskje? Bare at man er nyforelska hele tiden.
Nikolai har alltid kjørt ski, men den første virkelige forelskelsen var i bølgesurfing. Da han var elleve år bodde han et år i Melbourne i Australia, hvor foreldrene studerte medisin. Nikolai hadde vært på surfcamp i Florida året før, og den vesle tassen fra Tromsø var en habil surfer allerede da. Siden den gang har han herja så å si verden rundt med surfbrett. Skikjøringa ble han ikke hekta på for alvor før han ble fjortis. Men da var det gjort.

– Alle vennene mine kjørte ski da vi var små, men et par andre og jeg slutta aldri. Det var utrolig kult da progresjonen kom for alvor, det er da man skjønner hvor rått skikjøring er. Jeg har aldri trent alpint eller noe sånt, men bare herja rundt hjemme i skisenteret i Kroken og kjørt masse park. Etter hvert fikk Torkel Karoliussen meg med på noe fotografering, og det betydde mye, forteller Nikolai.
Artikkelen fortsetter under bildet!

Da han begynte på videregående skole var ekstremsportlinja på Tromsdalen VGS et nokså enkelt valg. Med en kombinasjon av intens sommerjobbing og frihet under ansvar fikk Nikolai kjørt ski i Japan, Østerrike og Italia, surfa i Marokko og reist Europa rundt, i skoletiden. Etter videregående studerte han på Bali og var skiboms i Østerrike. Året etter skulle en skitur til USA gjøre han til en meget kompetent filmredigerer.

Nicolai Schrimer

LAND NICOLAI HAR KJØRT PÅ SKI:
Norge, Sverige, Finland, Frankrike, Sveits, Østerrike, Italia, Argentina, USA, Grønland, Japan
LAND NIKOLAI HAR SURFA:
Norge, Wales, Frankrike, Spania, Marokko, Danmark, USA, Costa Rica, Nicaragua, Indonesia, Sør-Afrika, Australia, Filippinene, Vest-Sahara
ANDRE LAND NIKOLAI HAR BESØKT:
Tyskland, Polen, Tsjekkia, Hellas, Kroatia, Haiti, Kina, Kenya, England, Island, Cuba, Nederland
FAVORITTSTEDER I UTLANDET:
Prince Charles i Freidrichshain-Kreuzberg i Berlin - best dansegulv 
l’Aiguille til tunellen i Chamonix - best skikjøring

FAVORITTSTEDER I NORGE:
Circa i Storgata i Tromsø - best dansegulv
Fjellsiden opp fra østsiden av Strupbreen i Lyngen - best skikjøring
– Generelt er jeg jo mest glad i Tromsø og Chamonix fordi det er der jeg har livet mitt og tilhørighet med venner og familie og ting jeg liker å gjøre.

FREERIDE WORLD QUALIFIER:
2. plass Axamer Lizum januar 2015
3. plass Chamonix februar 2015
8. plass Kappl februar 2015

Annonse

– Jeg tror Vegard og jeg er opphavsmennene til at nordmenn på ski i utlandet blir kalt Skittles. Vi kjørte rundt med denne fargerike skidressen til Norrøna blant amerikanere i jordfarger. Og så gikk det galt med oss også da, sier Nikolai.

Skittles er et amerikansk, fargerikt godteri, og begge de norske Skittles´ene ble trilla hjem fra Jackson Hole med ødelagte knær. Nikolai og kameraten Vegard Rye skulle tilbringe første del av vinteren -iført norskdesigna klær med mange farger- i det legendariske skisenteret i Wyoming. Det endte med den lengste hjemmeværende perioden i Nikolais liv siden han var en liten kid i Australia.

– Vi hadde fått stipend fra Statens filmfond for å lage film, og planen var Jackson Hole først, så Japan etterpå. Vi hadde en fet dag i Jackson, og skulle hoppe en klippe. Vegard var først. Han prøvde en misty 720, kræsja, og røk korsbåndet i kneet. Etter en del fram og tilbake fikk skipatruljen frakta han ned, men jeg fortsatt å kjøre. En time etter Vegards kræsj skulle jeg hoppe en annen klippe. Det endte med landing på en stein, og både kors- og leddbånd røyk. Jeg ble bokstavelig talt trilla fra sykestua i Jackson og hjem til Tromsø. Da var jeg langt nede en periode, men hadde heldigvis noe heroinlignende smertestillende greier som hjalp litt, ler Nikolai.

LES OGSÅ: Østerrikes kuleste skiterreng

Skadeperioden brukte han på å bli enda bedre på filmredigering, og i løpet av våren ble kneet bra. Han kom i kontakt med en amerikaner som senere viste seg å være sprøyte gal, men som satte han på ideen om å tilbringe neste vinter med gåing opp og skikjøring ned bratte spines (snørygger) i Alaska –som på amerikanske skifilmer. Som sagt så gjort, men å dra om våren gjorde Nikolai & kompani ikke.

– Han gærne amerikaneren mente Alaska er bra i januar. Derfor dro vi i januar. Men Alaska er ikke bra da. Det snør sjukt mye og er mørkt og farlig. Vi var der i tre måneder, men fikk kanskje seks dager på ski. Det gikk i snøskred, dårlig vær og dritskumle situasjoner, heldigvis uten at det gikk skikkelig galt. Det er vanvittig slitsomt og skummelt å klatre opp disse ryggene. Det var veldig vanskelig å forutse og håndtere forholdene i Alaska. Vi kunne bruke en hel dag på å grave en fem meter dyp snøprofil, så gå inn til spinesene, klatre opp dem, for så å kjøre og oppleve at hele sida løsnet. Det ble noen sjukt lange dager i Alaska, forteller Nikolai.

– Var det virkelig aldri bra?
– Joda, de få dagene som var bra var helt vanvittige. Men det skjedde nesten aldri. Jeg vil likevel gjerne tilbake, men senere på året, og helst med helikopter. Det er jo det feteste.
Artikkelen fortsetter under bildet!

Et par år etter den hasardiøse alaskaturen har Nikolai skiftet vinteradresse til Chamonix. Den franske skimetropolen har blitt hans andre hjem, og her guider han Fri Flyts utsendte og imponerte mann rundt i Flegere –ett av Chamonix-dalens mange skianlegg. Det er pudder og blå himmel, og ei 500 meter lang heiskø på Grands Montets ble lett bytta bort mot en fjerdedel av folkemengden i familieanlegget Flegere. Vi finner en klippe som egner seg til fotografering, og Nikolai behandler stupet som det var et hopp i den blå linja i Hemsedalparken (hvor han aldri har vært). Bildet av den perfekte 360´en hans avslører for øvrig  at tannbeskytteren matcher undersiden av skiene hans.

I stolheisen etterpå snakker vi om global oppvarming og den paradoksale sammenhengen mellom masse flyturer for å finne kaldt vær og dyp snø. Nikolai innser at regnskapet hans ikke går i pluss for den dype snøens del.
– Og det verste er at jeg ikke liker selve reisinga, det er aktivitetene jeg reiser for å utøve jeg elsker. Sist vinter kjørte jeg Alpene på tvers med bil flere ganger for å kjøre Freeride World Qualifier-konkurranser, bare for å komme fram og oppleve at konkurransen er avlyst på grunn av varme og snømangel. Da følte jeg meg som en idiot. Egentlig bør man jo ikke reise, men hele skibransjen er jo knytta til masse forbruk, reising inkludert, sier han.

Et halvår senere avslører Nikolai en nokså sterk interesse for både miljøvern og ressursfordeling i verden. Iført sin hullete ullgenser forteller han om Thomas Piketty, som skreiv boka «Kapitalen i det 21. århundre» -om blant annet verdens ressursfordeling.
– Jeg vil gjerne jobbe med noe sånt når knærne takker for seg, og jeg skal være jurist. Løsningen på problemene i dag tror jeg først og fremst er utdannelse. Det er ikke noe selvsagt i at kapital konsentreres med mindre det beskattes eller at kufis varmer opp atmosfæren. Jeg tror god utdannelse vil skape en kultur hvor man ikke aksepterer at interessene til de få trumfer de allmenne, og hvor de få skjønner at de allmenne interessene også er deres egne. Å en dag kunne jobbe for det jeg bryr meg om som filmskaper, fotograf, jurist, skikjører, skribent eller helst alt på en gang -uten å dø av stress- er drømmen, sier Nikolai.

Han forteller om da han tilbragte to måneder på Haiti for å gjenoppbygge ødelagte boliger etter jordskjelvkatastrofen i januar 2010:
– Jeg var der med en amerikansk hjelpeorganisasjon. Jeg husker jeg tenkte på flyet hjem at hele opplegget var absurd. Halve landet var arbeidsledig og så skulle jeg komme og få kost og losji av en organisasjon for å gjøre en jobb en lokal person kunne gjort like bra for mindre ressurser. Det er så sjukt mye som må gjøres bedre, både på Haiti og andre steder.

Vi spoler fort fram fra Haiti, og når vi spør Onkel Reisende Nikolai om hans aller beste skiopplevelse viser det seg også å være en av de mest kortreiste. Selv om de få men gode dagene i Alaska rager høyt, så står Nikolais vanvittige kjøring i renna Øksehogget i Tamokdalen som høydepunktet. Øksehogget er styggbratt og trang, og kjøringa der må gjøres bak eller foran sluffen –altså snøen som virvles opp og raser nedover for hver sving. Nikolai valgte største motstands vei; å legge seg foran. Raskere kjøring i trangere og brattere renne har verden knapt nok sett. Filmen gikk viralt, og lista ligger farlig høyt for den som vil sette ny fartsrekord i Øksehogget. Vi setter penga våre på at hvis noen skal slå Nikolais rekord, så blir det Nikolai sjøl. 

 
 
VIS KOMMENTARFELT
Annonse