VINTERENS FØRSTE DOSE FRI FLYT ER UTE
Fri Flyt nummer 127 kommer i postkasser og bladkiosker denne uka, og bladet er som vanlig stappfullt av fine reportasjer, verdens beste skitest og alt som skal til for å korte ned ventetida til vinteren:
Togloffing med toppturski
Her finner du den beste kjøringa først
På topptur uten bil men med sykkel
Med egen terrengpark i mammas hage
Adventstur til Whistler
Først ut i Storlidalen – den leser du her!
Norgescupvinner Ida Gunleiksrud
Stor test av frikjøringsski og toppturski
Stjernestatus: Benjamin Forthun
Michelle Parker om comebacket og årets MSP-film
To nye spalter: Skadeforebygging og treningstips
…og MASSE mer!
– Du trenger ikke såle, var det en som sa.
– Å? …svarte jeg.
– Nei, det er så mye nysnø at du når ikke nedpå steinene uansett. Så nei, såle er det ikke. Men føret er helt sinnssykt. Det er pokker meg årets første snøfall og knusktørr og kald pudder til over hue.
Denne samtalen fant sted helt i slutten av november i fjor. De siste årene har slutten av november betydd harde, grå og svarte steiner, brunt gress og trær blottet for farge i denne delen av Norge. Men ikke da 2016 nærmet seg slutten. Høyst uoffisielle målinger antydet over en meter nysnø i snøhullet Storlidalen like ved Oppdal. Med andre ord så mye snø at selv den groveste steinura var kjørbar uten fast snø under pudder´n. Ja, nå skal det sies at de groveste steinurene i Storlidalen ikke er så grove, men det er nå steinur.
– Jeg kan ikke huske sist det var så bra forhold i Storlidalen så tidlig i sesongen, men det kan jo være at snøfallene passet bra i forhold til avspaseringene mine denne vinteren, smiler Arnt Joar Jære, som er vokst opp i Storlidalen, og lommekjent i fjellene.
Han jobber med tilkomstteknikk på Nordsjøen, og vet å benytte lange friperioder til toppturer i hjemdalføret. I fjor startet herlighetene i slutten av november, og særlig en av dagene gikk inn i historieboka som tidenes forsesongsdag i Storlidalen.
– Den første turen gikk vi i skogen opp mot Åmellomfjellet, der var mellom 60 og 80 centimeter pudder. Helt fantastiske forhold, og nesten litt for løst fra morgenen av. Men på den fjerde turen opp den dagen hadde snøen satt seg litt, og kjøreforholdene var enda bedre. Senere på dagen gikk vi på Storhaugen. Her var det ikke fullt så mye pudder, men vi fant flotte forhold og fint kjørelys, sier Jære.
– Hvor mange pudderdager fikk du hjemme i Storlidalen i fjor?
– Det er jeg jammen ikke sikker på, men 10-15 dager i hvert fall. Og da kommer vårturene i tillegg.
– Hvor i Storlidalen er det best å kjøre?
– Jeg har ingen spesifikke favoritter, for det er så mye å velge i. Vær-, snø-, og lysforholdene er avgjørende for mine valg og hvilken tid på sesongen man skal på tur. Så lenge snøen kommer fra nordvest vil det alltid være muligheter å finne plasser å kjøre ski i Storlidalen. Vinden er avgjørende for hvor snøen legger seg og hvor det er kjørbart, både med tanke på kjøreforhold og skredfare. Og det endrer seg fort!
LOKAL POKAL: Arnt Joar Jære er storlidaling, og vant til å ha snø i skjegget, men ikke så tidlig som i fjor. Foto: Terje Aamodt
– Vi skal til et nytt, hemmelig sted, sa Endre Hals.
Skimakerguruen bor i Storlidalen, og han skulle egentlig bruke første desember 2016 på kontorarbeid sammen med undertegnede. Men slik ble det ikke. Han skrøt fælt av ei nedsnødd furuskogli som han mente var hemmelig, og der skulle det kjøres ski. Når den ene er skibladskribent og den andre skimaker er det vel innafor å skulke kontordagen til fordel for å kontrollere påstander om dyp pudder. Min erfaring er dog at slike påstander den siste dagen i november i beste fall er velment løgn. Folk som har kjørt ski er som kjent irriterende opptatt av å påstå at føret var sinnssykt bra uansett hvor dårlig det egentlig var.
– Er det noe såle da, spurte jeg.
– Nei, det tviler jeg på, svarte Endre.
Storlidalen har masse fine skifjell og en god del deilig bjørkeskog for dager som i dag – altså dager med snøvær, null sikt og risikable skredforhold oppe på fjellet. Men i dag var det ei furuskogli som skulle til pers. Furutreet er svært, mangler ofte greiner nederst, og trærne har en behagelig evne til å stå nokså spredt. Godt egna for skikjøring med andre ord.
Vi brøyta oss oppover den fullstendig nedsnødde lia, og selv om det ikke var så bratt, var det likevel tungt å gå. Snøen nådde oss til langt opp på lårene, og det gjaldt å få den ene skia videre før den andre sank for dypt nedi og ble et ork å få opp. Bekkene var fortsatt åpne, og den koselige lyden fra vannet som sildrer over steinene – en lyd man ikke forbinder med kjøring i dyp, tørr nysnø – var en slags trøst da vi sleit oss over det som var halvannen meter dype juv. Det var et aldri så lite slit å komme seg opp på den andre siden etter å ha forsert bekkene. Et slit det var ekstremt lett å motivere seg for.
– Det er helt sjukt vet du, peste Endre, som gikk foran og tråkka spor.
– Ja, det virker jaggu sånn, svarte jeg, og visste ikke helt hva jeg skulle tro.
Årets første snøfall, og så deilige forhold? Jeg fikk en følelse av at dette er for godt til å være sant, og at det blir trøbbel når vi skal ned. Vi kommer garantert til å kjøre i hjel skiene våre mot stein og leggene og knærne våre mot forræderske, nedsnødde røtter og stubber.
Omtrent en time og 300 høydemeter senere sto vi på toppen av lia, like over tregrensa. Her er terrenget ganske flatt, det blåste friskt og sikten var lik null. Ingen vits i å fortsette. Det er jo under oss godsakene venter. Årets første luke i adventskalenderen skulle åpnes – og for ei luke det skule bli!
Ti minutter med høylytt jubel senere hadde vi fått masse iskald puddersnø i trynet og ikke en eneste ny ripe i skisålene. Snøen var så dyp og tørr at vi måtte koste av brillene etter annenhver sving. Da Endre stoppa etter sine første, dype svinger for året måtte jeg hjelpe han opp igjen. Skistavene hans, med store trinser, bare sank nedi da han prøvde å reise seg.
Vi (og et par andre som også skulka jobb) måtte selvsagt skryte på Instagram, og det førte til at folk kom kjørende både fra Sogndal, Hjelset, Molde, Trondheim og andre steder som er kjent for både mye snø og fin skikjøring. Ja, og for ikke å snakke om Oppdal sentrum, et par mil unna. Der satt blant andre Eirik Finseth og var gira på å komme seg på ski.
MED HETTE: Asbjørn Eggebø Næss er nesten to meter høy. Dermed ble det litt lettere for han å se foran seg da karene kjørte i skogen på Åmellomfjellet. Foto: Martin Innerdal Dalen
– Asbjørn kjørte helt fra Hjelset i ens ærend for denne ene dagen i Storlidalen. Han var storfornøyd han, forteller Oppdals store frikjøringssønn, Eirik Finseth.
Det er altså Field Productions-kollega Asbjørn Eggebø Næss Finseth refererer til. Dagen etter det omtalte bildet på Instagram møttes de to i Storlidalen sammen med Trygve Sande for å finne ut om bildet var typisk løgn fra en fyr som ikke klarer å innrømme at skiforholdene var dårlige, eller om det faktisk var vanvittig bra.
– Jeg klarer ikke å huske at det har vært så bra så tidlig noen gang. Vi måtte riktignok forholde oss til noen busker og stubber, men det er lite stein i skogen under Åmellomfjellet, så det gikk an å dra på litt, sier Finseth.
Lia på Åmellomfjellet er en av de mest populære skogskjøringsturene i Storlidalen, først og fremst på grunn av glissen bjørkeskog, fin helling og nærhet til veien.
– Ofte må det mer enn bare ett snøfall til før det blir bra skiforhold, men i fjor fikk vi skikkelig bra føre på årets første, skikkelige snøfall. Det var ganske rått, sier Finseth.
– Hva er tipsene dine for å finne god snø tidlig på sesongen?
– Det gjelder selvsagt å finne de stedene hvor vinden har lagt opp snø, og det kan være lurt å kjøre på steder hvor det ikke er steinur. Ofte kan stengte skisentre være veldig bra, siden løypene er planert. Jeg har hatt mange fine turer hjemmefra og opp i Hovden før heisen har åpnet.
– Hvor har du hatt dine fineste tidligsesong-turer?
– Sogndal i desember for et par-tre år siden var helt fantastisk bra. Og det har vært noen bra turer hjemme i Norge også. Men de aller beste? Ja, det blir Japan eller Canada det. Men dette skulle kanskje bare handle om Norge?
En som ikke har kjørt desembersnø i verken Japan eller Canada er han som helt i starten av denne teksten mente det ikke var nødvendig med såle. Det er Trygve Sande, tredjemann på turen til Eirik og Asbjørn. Noen dager etter 2. desember 2016 havnet han på en diger plakat inne på Samvirkelaget i Oppdal, hvor han kjører i så dyp snø at bare hjelmen og den ene hånda hans vises over snøen. Man kan bare spørre seg når – eller om – det skjer igjen.
