1.OVERTREKKSVOTT FRA LOWE ALPINE: Det må ha vært i overgangen, eller kanskje det vi i dag ville ha kalt en identitetskrise, da jeg gikk fra å betrakte meg som et turistforeningsmenneske til skikjører. På denne tiden var det grov konsensus om at overtrekksvotter var det eneste rette. Hansker var satans verk. Jeg bestilte et par Lowe Alpine-overtrekksvotter i Gore-Tez-subsituttet Tripplepoint. De lekket vann fra første dag, passformen var elenedig, de pustet like lite som et gammelt lik og innsiden av hånda var tapetsert med neo som lignet skaternes grip-tape. Skandinavisk Høyfjellsutstyr ville ikke bytte dem og dermd skiltes våre veier.
2. K2 TOTALLY PISTE: Det var den vinteren jeg avtjente verneplikten i Kystartilleriet ved Nes Fort utenfor Lødingen. Mine kjære Tua Excalator hadde blitt knust til pinneved i Røldalstunnelen og jeg var tvunget til å kjøpe nye ski. Vanligvis verdens herligste scenario. Men lommeboka var anorektisk, utvalget smalt og dømmekraften svak. Jeg gikk for et par K2 Totally Piste med fæle flammer og dårlig glid. På en alpetur i Tyrol begynte jeg å hate dem. Kanskje fordi det skar seg med ei fra Sunnmøre, kanskje fordi jeg innså at lærstøvelens tid var forbi, kanskje fordi savnet etter Tua fortsatt ikke var leget. Jeg solgte skiene til en kvinnelig karismatisk 800-meterløper fra Hareide. Jeg tror de fant tonen.