1.OVERTREKKSVOTT FRA LOWE ALPINE: Det må ha vært i overgangen, eller kanskje det vi i dag ville ha kalt en identitetskrise, da jeg gikk fra å betrakte meg som et turistforeningsmenneske til skikjører. På denne tiden var det grov konsensus om at overtrekksvotter var det eneste rette. Hansker var satans verk. Jeg bestilte et par Lowe Alpine-overtrekksvotter i Gore-Tez-subsituttet Tripplepoint. De lekket vann fra første dag, passformen var elenedig, de pustet like lite som et gammelt lik og innsiden av hånda var tapetsert med neo som lignet skaternes grip-tape. Skandinavisk Høyfjellsutstyr ville ikke bytte dem og dermd skiltes våre veier.2. K2 TOTALLY PISTE: Det var den vinteren jeg avtjente verneplikten i Kystartilleriet ved Nes Fort utenfor Lødingen. Mine kjære Tua Excalator hadde blitt knust til pinneved i Røldalstunnelen og jeg var tvunget til å kjøpe nye ski. Vanligvis verdens herligste scenario. Men lommeboka var anorektisk, utvalget smalt og dømmekraften svak. Jeg gikk for et par K2 Totally Piste med fæle flammer og dårlig glid. På en alpetur i Tyrol begynte jeg å hate dem. Kanskje fordi det skar seg med ei fra Sunnmøre, kanskje fordi jeg innså at lærstøvelens tid var forbi, kanskje fordi savnet etter Tua fortsatt ikke var leget. Jeg solgte skiene til en kvinnelig karismatisk 800-meterløper fra Hareide. Jeg tror de fant tonen.3.SKIBUKSE FRA NORRØNA: Buksa var tung som den våteste vårsnø og innsiden av anklene var forsterket med et slags kevlarstoff som alltid vart stivt og umedgjørlig. På den tiden byttet man ikke bare skibukse. Nei, man måtte lide i flere sesonger før man tok seg råd til en ny. Denne buksa har senere blitt symbolet på telemarksmotens mest kvalmende avstikker. Hvorfor i all verden skulle telemarksvingen flørte med vestkantens og snobbens verdisett? En slasg ski-adel kledd i nikkers og finskjorte – hvor fikk vi det fra? Et slags pretensiøst jåleri som skulle straffe seg. Buksa ligger fortsatt langt inne i skapet. Stygg som fy, tynnslitt. Et symbol på hvor dårlige ting man kan kjøpe.4. TELESKOPSTAVER FRA GIPRON: Jeg må ha vært teleskopstavens fremste talsmann. Ihvertfall i aksen Haugesund-Røldal-Haukelifjell. Jeg snakket varmt om vekslingen mellom behov; fra skøyting på telemarkski til traverser på topptur hvor man trengte to ulike lengder. Mine første skistaver lå under juletreet og ble brukt bare to dager etter at de ble pakket opp. Kanskje var det vekslende vær mellom frost og regn, kanskje var det feilmontering, men stavene fungerte aldri og sank i sammen som gamle luftmadrasser uansett hvor mye jeg strammet justeringslåsen. Den tredje juledag, den siste dagen, på vei ned Halvmånedalen i Røldal gikk jeg på trynet så det sang. Begge stavene knakk i fallet. Enough said!5. BIG DADDY: Det var en desember-dag, midt i kontortid, det var grått ute. Jeg bladde i Fri Flyts enorme skitest og plutselig fikk jeg en voldsom dragning mot Atomics Big Daddy. Senere har jeg stilt kjønnskritiske spørsmål til en utstyrsprodusent som henter navn som kan knyttes til lyssky virksomhet, men nå var det bare nysgjerrighet. Den første turen kjørte jeg på skikjørers venstre, like ved den tredje t-kroken i Røldal. Det var perfekt føre for lange svinger. Vindblåst pudder, ispedd noen felt med skare, og sikten var god. Jeg trøkket det alt lår og ræv tillot, men ingenting skjedde. Skiene var som komatøse kyr som ga ingen respons. De fløt, men de snakket ikke, for å si det sånn. Neste tur traverserte vi ut over tunnelen og så for oss herjing i brattheng. Å nei, du! Big Daddy var sedat som en stein død sakkosekk. Det nytter ikke å bære havre til død hest, sier et gammelt visdomsord. Det nytter heller ikke å svi av melkesyre til slapp ski. Den påfølgende mandagen solgte jeg skiene til en fyr med lav BMI, høy selvtillit og ustikkende øyner. Jeg håper han greide å vekke Big Daddy til liv. LES OGSÅ: Siste tur: Sesongarbeiderne