Esben A. Nilssen

Esben A. Nilssen konverterte samtidig fra FM til DAB og fra telemark til rando forrige sesong. Han kommer aldri til å se seg tilbake. Esben er filosof med doktorgrad i molekylær genetikk og jobber med bioteknologi i hovedstaden. Troms er imidlertid Esbens arnested og lekegrind. Mannen har vært i midtlivskrise siden han var 21 og drømmer nå om å gi avkall på alt for å gå på ski og skrive boken ’Væren og Ski’. Denne sesongen skriver han for «Snøskred – nei takk» kampanjen for å fremme trygg ferdsel blant toppturfolk.

Petter Solheim tok bildene på Voss. Petter er fotograf på Askøy utenfor Bergen, triathlon-utøver og mulig randonist.

Jeg liker å se langt. Jeg liker åpne landskap. Og jeg har derfor sverget troskap til nakne arktiske fjell kun tildekket av litt fjellbjørk nedentil. Det lå derfor en viss ironi i at min første tur i 2018 skulle gå gjennom en skogkledd fjellside opp Storanosi (1205 moh), nordøst for Voss. Vel nede hadde jeg tapt et prinsipp, men vunnet litt kunnskap om lo og le.

Dette innlegget er en del av Snøskred nei tak-kampanjen. Les flere av blogginnleggene her!

På tross av min uttalte avsmak for skog: Turen opp Storanosi forekom meg ikke som et prinsippbrudd, men mer som et slags nødverge. Voss var en av få skimuligheter i begynnelsen januar, jeg var ukjent i området og trengte en enkel fjelltopp. Prisen var å svelge et bjørketre eller to. Dagen bød på klart vær og vind, faregrad 1 og minus 15 ved start på Brandset. Oppover var det bare skog, og den skulle ikke slippe taket før på 900 moh. Jeg bannet og trakasserte høylytt, kom med frekkheter over vestlandsk natur, og klarte ikke der og da å se potensialet i 30 centimeter ubunden snø på fast snødekke. Hadde jeg sett toppen, så ville kunnskap fortalt meg at paradis - det var her.

SELFIE I SKOGEN: Esben møter Hordalands fjellbjørk. Foto: Esben A. Nilssen

Noen randonister mener at systematisk kunnskap eller skredteknologi verken er nødvendig eller ønskelig. Én snusfornuftig variant hevder at det holder med sunn fornuft fordi systematisk kunnskap gjør at man tar flere sjanser. Men hvilken verdi har sunn fornuft når man aldri får testet antagelsene på en fornuftig måte? Når det ikke er mulig å lære ved egen prøving og feiling? Var det sunn fornuft da man røkte 20 om dagen? Da man ikke brukte sikkerhetsbelte i bilen? Da man selv begynte å bruke sikkerhetsbelte, men lot barna romstere fritt i baksetet? Eller da man kjørte motorsykkel uten hjelm? Det er som å bedrive våpenlære med russisk rulett: Når fasit kommer er du ikke klar for læring, men for overlevelse. Dersom en «sunn fornuft»-evangelist utløser et snørskred så slutter han enten å gå på ski eller bekjenner sine synder og søker kunnskap. Det er med andre ord håp, men veien til kunnskap er kald, mørk og oksygenfattig.

En annen større og mer hardbarket gruppe er de jeg kaller ski-ludittene (luditt, google it!). Blant disse er ikke kunnskap problemet, nei, det er fancy utstyr som fører til dumdristighet og dårlige valg. Først nei til moderne ski, så nei til skredsøker, deretter nei til skredsekk. Elektroniske helningsmålere? Latterlig! Ski-luditter lar seg aldri korrigere, de visner og forsvinner, og erstattes av en ny generasjon luditter som roper ut sine «nei». Dersom en ski-luditt utløser et snøras så slutter han enten å gå på ski eller han fortsetter akkurat som før.

UTSATT: Lo og lite le på Voss. Foto: Petter Solheim

For min egen del nådde jeg tregrensen og ubunden snø ble til bunden snø. Der skogen måtte overgi var vinden fri: I lo stakk steinene ut, snøen var blitt pakket hard og isete, mens snøputer og fokkskavler hadde blitt bygget i le. Det er ikke uvanlig at le gir god skikjøring, men det er også der man kan finne farene ved lave faregrader. Vindtransportert snø bygger seg opp til fokkskavler som kan utgjøre et faremoment, spesielt i kombinasjon med terrengfeller. Systematisk kunnskap har lært oss at det kan ligge svake lag i slik fokksnø som kan føre til skred. Men vent nå litt! Under meg lå skogen som hadde vært offer for mine sarkasmer med hvitt dryss opp til midjen. Her hadde ikke vinden fått frie tøyler og snøen var tørr og omformet. Hvorfor hadde jeg sverget troskap til nakne fjell? Det var på tide å være utro. Jeg må erkjenne, det var både morsomt og trygt, selv om en og annen sur bjørk forsøkte å straffe meg. Og ski-luditter: Skredsøkeren var alltid på!

I bloggene senere denne sesongen skal jeg finne ut hvorfor de som mestrer skredkunnskap ikke alltid tar de rette valgene, forklare hvorfor lidenskapelige randonister er fortapte, argumentere for at verdens beste skifilosof heter Immanuel Kant, mens nr 2 er Kilian Jornet, henge Nikolai Schirmer til tørk, og utforske om umoral er utbredt blant toppturfolk. Inntil da kan du svare på dette spørsmålet (og se resultatene her). 

STORE PLANER: Bak meg ligger skogen. Foto: Petter Solheim