NY BOK Denne boken handler om utrolige rekorder, om legendariske fjelltopper og om andre som måtte vente, men den handler også om livene fjellet tar, som da turkameraten Stéphane Brosse døde og de tusenvis av mennesker som jordskjelvet begravde i Nepal i 2015. Kilian Jornets nye bok gir oss muligheten til å gjenoppleve følelsene og utfordringene i det som har vært hans livs viktigste prosjekt så langt: Summits of My Life.Boken finner du på friflytbestill.no Med disse verdiene og med dette synet på hva fjellet er og på hvordan man lever med fjellet, samt en liste over topper de ønsket å nå, samlet Kilian Jornet en liten gruppe folk for å begynne å forme prosjektet Summits of My Life. Ingen har fortalt oss hva vi er. Ingen har fortalt oss hva vi skal bli. Ingen har sagt at det vil bli enkelt. Noen har sagt at vi er det vi drømmer om. At hvis vi ikke drømmer, så er vi døde. Vi skal kjempe for drømmene våre, vi skal følge lidenskapene våre, fordi vi tror at meningen med livet er å la være å følge veier andre har gått. Derimot er meningen å lage vår egen vei mot det vi ønsker oss. Og på tross av vanskelighetene på veien, vil hvert fall gi oss lærdom å bruke til å komme oss videre.  Skrittene våre følger instinktet som leder oss mot det kjente. Å ta risikoer er ikke det samme som å vedde, derimot er det å utvikle seg, å forandre det mennesket vi er. Å være fri er å være oss selv, å la være å følge andre, å ta egne avgjørelser. Å velge. Velge å stifte en familie, velge å nå toppen, velge et arbeid. I fjellet er det vi som legger igjen våre egne spor, som bestemmer om vi skal sette utfor en kanal eller ikke, om vi skal bestige den ene toppen eller den andre. Noen ganger velger vi riktig, andre ganger gjør vi det ikke, men det er vi som åpner vår vei på et sted hvor det ikke ennå fins veier. Vi ser ikke på hindringene vi har bak oss, bare på hvilke vi har foran oss. Man må lære av fortiden, uten å leve i den, og man må ta til seg erfaringer, respekt og frykt fra det man har opplevd for å kunne skape en solid fremtid. Å ta til seg erfaringer, respekt og frykt fra det man har opplevd, er et tilgodehavende som trygger morgendagen. Vi skal leve hver del av nåtiden med blikket rettet mot det vi har foran oss. Det handler ikke om å være de raskeste, de sterkeste eller største. Det handler om å være oss selv. I hvilken grad krever ekstreme utfordringer ekstreme midler? spør Walter Bonatti. Han har vist hvordan teknologien er i stand til å skape det den tar sikte på. Men, gir det mening? Vi må lære oss å leve med mindre, med det som er nødvendig for å være så menneskelige vi kan, tilpasset miljøet, tilpasset naturen. Vår styrke ligger i beina, i kroppen og i sinnet. Vi er verken løpere, alpinister eller skiløpere … Vi er ikke engang idrettsfolk … Vi er mennesker. Det totale antallet følelser er ikke addert, de er multiplisert. En fjelltopp er ikke et punkt på kartet, en dato eller en rekord. En fjelltopp er minner, følelser vi lagrer inni oss, de er menneskene vi er sammen med eller som venter på oss der nede. Vi er selv alle de menneskene vi elsker og beundrer, de ledsager oss, selv når de ikke er tilstede. Vi er ikke sikre på at vi vil lykkes, men vi er overbevist om at vi vil erobre lykken. Å feile er å la være å prøve. Å feile er å la være å nyte hvert skritt på veien, å feile er å la være å føle. Det vil komme knyttneveslag, det vil komme smerte og mål som synes for langt unna, men vi vil uansett aldri feile dersom vi går en fullstendig vei, selv når vi ikke når helt til toppen.  I all enkelhet. Vi skal gå til fjellet uten mellommenn, uten assistanse, uten hjelp utenfra, med ydmykhet, uten ønske om å være overordnet fjellet, fordi vi vet at det er mye sterkere enn oss, og vi vil komme så langt som fjellet lar oss gå. Vi skal lære oss å leve sammen med den virkelige verden, som er steinenes verden, plantene og isens verden, det som fins under bygningsmuren. Det som var der før oss og som vil fortsette å være der etter at vi har dratt. I stillhet. Vi skal sørge for at våre skritt ikke legges merke til, ved å følge en økologisk vei, uten å legge igjen annet enn fotsporene våre, som vinden vil viske ut. Det autentiske livet er livet vi bærer inni oss, og det er i stillheten at vi kan utforske oss selv. Med ansvarlighet. Fordi det ikke fins hender til å hjelpe oss hvis vi kommer i fare i fjellet, kan vi ikke forlate stien, for det fins ingen sti, men det fins heller ingen til å gratulere oss når vi oppnår det vi har satt oss fore. For fjellet befinner seg langt unna forstillelsen, fordi fjellet er ærlig. Vi er ansvarlige for alle våre gjerninger, uansett om de ender godt eller dårlig. Hva søker vi? Kan det være å leve? Hva er målet for enhver virksomhet, for ethvert eventyr, for livet? Er det å oppnå mål eller er det veien mot disse målene? Er det å fange horisonten eller å oppdage landskapet etter hvert som vi går? Er livet en medalje vi oppbevarer i vårt indre? Vi er mennesker som smis av drømmer, av spenninger og følelser. LES OGSÅ: UTE-portrettet – verdens sprekeste mann