abcd
VETERAN: Klaus Finne er med sine 26 år for veteran å regne i freeskikonkurranser. I fjor hadde han sin beste sesong noen sinne. Her er han hjemme på garden midt i Voss. Foto: Chris Baldry
– Jeg la meg ned i en krok og tenkte at «dør jeg så dør jeg»
20.01.17 / Henning Reinton
Den hardeste krasjen til Klaus Finne (26) er ikke på Vimeo. Den fant sted mens han ventet på et fly inne på Kastrup. I dag er han ranket topp tre i Big Air i verden.

Det er ikke alt som går som man ønsker eller planlegger. Egentlig ville vi møte Klaus Finne hjemme på gården midt på Voss, der han er vokst opp, har odel og har jobbet siden han var fem år gammel, men så lever han i 2016 et liv der han kommer rett fra landslagssamling på Bali, drar rett fra Gardermoen til en sjekk hos Olympiatoppen (skulder, håndledd, knær) og bare er innom Oslo noen timer, egentlig, før han skal til høstens første big air-konkurranse i Annecy i Sveits. Så nå kommer Klaus gående mot kontoret til Fri Flyt. Han er av klassisk skikjørerhøyde (én meter og noen og søtti), men like brei over skuldrene som to av sine landslagskompiser lagt ved siden av hverandre.
Vi har to timer før han skal videre i et møte om den nystartede videobloggen hans.
– Jeg skulle ønske at noen andre kunne gjøre en sånn blogg, slik at jeg slapp å gjøre det sjøl. Det er nok av edits av skikjøring. Han kidden på tolv år som er på Instagram får inntrykk av at alt er gudd og alt er smud. Men hvordan er det det egentlig er, hva er det dette skilivet går ut på?

SOMMEREN 2015. Du kunne lagd mer enn en videoblogg om Klaus, du kunne lagd en film. Men det hadde ikke vært lett – du ville fått for mange opp- og nedturer på spenningskurven. 
Men et sted må filmen starte
Sommeren 2015. Han har hatt vondt i kneet siden 2013 og har egentlig ingen veldig gode resultater den siste sesongen, selv om han har reist halve jorda rundt for å stresse etter plasseringer. Følelsen har ikke vært god på lenge. Etter Open Klasse i Myrkdalen i mai slenger han skiene på hylla.

– Jeg var 25 år og tenkte at dette skilivet ikke var noe for meg. Så jeg fikk meg hus på Voss, fikk jobb på trelasten der. Jeg tenkte at jeg kunne gjøre nytte for meg der. Jeg har jo ingen utdannelse. Så jobbet jeg der hele høsten, sier Finne.

En dag ringte skisponsoren hans mens han var på jobb. Finne ville ikke lenger få støtte, og ikke en gang ski. Han var ikke god nok, fikk han høre. Ikke det at han bryr seg om sånt – da han en gang ble droppet av en drikkesponsor, men fikk tilbud om å få tilsendt selve drikken, svarte han med sms’en «This machine can´t run on sugar and taurin alone».
Så der sto han på trelasten – uten spons og noen egentlig karriere. Han kjørte renn i elleve år, siden han var 14.
Rundt ham tenkte folk at han hadde lagt opp.

– Ut over høsten savnet jeg veldig å stå på ski – ikke bare kjøringa, men å kunne reise og ha det som et levebrød. Så jeg tok en tur til Stubai. På trelasten ville de ikke ha meg der om vinteren uansett, så jeg sluttet nå bare og sa «sees til våren».

Fem dager på ski i Stubai i Østerrike ble starten på en lang, sammenhengende opptur.

– I Stubai må man betale for å kunne trene. Egentlig må man være der to uker, jeg fikk kranglet meg til 5 dager for 10 000 kroner. Det var gambling, men det var det jeg hadde igjen på kontoen etter husleie og alt. Så lærte jeg meg nye triks og kjente at kneet var OK igjen. Det hadde vært god trening å gå og bære materialer hele dagen. 

– Hva lærte du i Stubai?
– Dobbel 14 tail den siste dagen.
– Folk sier at du lærer deg triks raskt?
– Da vet de ikke hva de snakker om. Det kan jo se sånn ut, siden jeg landet det trikset første gang jeg prøvde på snø. Men det er fordi jeg har tenkt på det trikset i tre år. Da jeg bodde i Bergen høsten 2014 meldte jeg meg inn i stupeklubben sammen med Vinjar Slåtten. Jeg øvde på dobbel 14 fra 3-eren.
Finne er en av to nordmenn som har satt dobbel 14.
– En dobbel 10, for eksempel, der ser du landingen hele tida. Dobbel 14 er et ganske teknisk triks. Det er blindt hele veien til du lander. Det er uggent.. Du må være litt hard når du gjør det. Og det blir nere jo lengre du tør å holde tailen.
– Når du satt på flyet hjem fra Stubai, tenkte du på det som et comeback?
– Nei. Jeg hadde aldri slutta. Jeg jobba på trelasten og skulle kjøre X Games. Jeg visste jeg hadde det i meg.

Foran X Games Oslo ble det lyst ut ett norsk wild card som skulle avgjøres i et enkelt renn rett etter nyttår i år på Hovden.
– Jeg dro opp aleine og hadde med to dresser fra Bula. Jeg husker jeg ble mye mobba for det den første dagen – det blåste mye, så jeg valgte en ganske tight kulekjørerdress. Men det dreit jeg i.
Den gjorde nytten.
Klaus Finne vant med dobbel 14 tail, han slo et startfelt som inkluderte Johan Berg og Felix Usterud på landslaget og Christian Nummedal som har landslagsplass i år. Det ble starten på en sesong der Finne ble nummer 6 i Oslo og nummer 5 i Boston – inne på baseballstadion Fenway Park. I tillegg har han en 5. og en 7. plass – og er nå ranket topp tre i verden i Big Air av AFP.

– X Games Aspen sier at de automatisk tar med topp 3 på rankingen.
– Så den 3. plassen er mye verdt?
– Ja. Den gjør det lettere å få invitasjoner til andre konkurranser. Det var litt av planen min.
– Hvordan fungerer den rankingen? Hvis noen som har kjørt få big air-renn begynner å stille opp, må de ha mange gode resultater for å gå forbi deg?
– Det er resultat som teller. Så de som skal gå forbi meg ... De må slå Klausen, da, flere ganger.
– Har du en god bakgrunn til big air og in city-konkurranser?
– Det er ofte bratt ned, isete og humpete overganger og korte hopp så du ser hvem som kan hoppe og hvem som bare har kjørt på store hopp i Breck. Folk synes det er sketchy. Jeg skal ikke si at jeg elsker det, men jeg er kanskje han som hater det minst.

VEIEN TILBAKE. Historien om Klaus Finne er ikke bare en film, det er også en ganske lang sykehusjournal. I desember 2011 var han ranket fem i verden (sammenlagt i alle disipliner), til tross for at han i løpet av to de siste årene før det hadde tatt akillesen (i fylla på Geilo) og leddbånd i hælen (på sitt livs første og hittil siste trippel-forsøk på Jon Olsson Invitational). Så, før jul i i 2011 var Finne i USA for å kjøre Dew Tour. Han trente hele dagen i slopestylekonkurransen.
Så dro han ned for å ta en halvtime i halfpipen også. Han skulle jo kjøre alt.
– Jeg følte jeg viste en stigende tendens, jeg var fem i verden, nå bare gønner jeg på.
Resultatet ble en ødelagt skulder, ødelagt kragebein, brekt brystbein og ødelagte muskelfester.

– Den smellen ødela mye. Jeg var uforsiktig.
– Kan det være en kvalitet også?
– Når jeg ser tilbake på det, så hadde jeg nok vært tjent med å være litt forsiktig. Men det er ikke sikkert at jeg hadde kommet så langt da. Man må jo satse. Når du står der som 20-åring og sjansen er der, så kjører du på alt du kan, selv om det kanskje ikke er dagen for det. De gode dagene jeg kk var verdt hvert av de halvårene jeg var skada.

– Stemmer det at du har tatt opp lån for å satse på ski?
– Ja. Det har jeg gjort flere ganger. Sponsorkontraktene gjelder ofte fra 1. januar når sponsorene har nye budsjetter, så om høsten er det ofte litt knapt. Da må man låne, ellers kommer man ingen steder. Jeg er ikke en typisk yolo-ungdom, men faen da ... Jeg har jo investert mye i ski siden jeg var 10 år. 

Klaus Finne

  • Vokst opp på økologisk gard på Voss, eldst av tre søsken
  • Leier hus rett ved siden av gården
  • UTDANNELSE: Videregående («Egentlig ville jeg ikke gå på videregående, men da sa mora mi at jeg måtte flytte ut om jeg ikke gjorde det.»)
  • Primus motor bak parkarrangementet Open Klasse i Myrkdalen
  • SPONS: Atomic, Bula, Smith, Myrkdalen
  • Ranket nummer tre i verden i Big Air av AFP
Annonse

Videre ned. 2012-sesongen gikk fløyten etter skulderskaden i 2011.
2013 var det VM på hjemmebane på Voss.

Faren hadde tatt med Klaus på ski fra da han var 2. Han gikk på barneskolen tre minutter fra gondolen. Ofte dro han og kjørte aleine etter skoletid, andre liker å kjøre tog, men Klaus kan godt kjøre aleine. I år med mye snø kunne han skli hele veien fra toppen av anlegget via en langrennsløype og hjem. Siden han begynte som 11-12-åring har han vært en del av en generasjon med enormt gode skiløpere fra Voss. Mange av dem er hans beste venner den dag i dag.

– Sigbjørn Tveit gjorde backflip lenge før meg, og han er jo to år yngre. Det kjente jeg i hjerterota, at han kunne det, men ikke jeg. Men jeg lærte det til slutt, under tøffe kår. Det var mange gode på Voss, men det var mer den tida da snowboard og ski var en tøffingsport. I dag må du være dyktig, det er ikke mange galematiaser som overlever lenge nok til å få seg et navn som skikjører.

I 2013 skulle verdenseliten altså komme hjem til ham og kameratene på Voss. Men på grunn av skadene manglet Klaus resultater til å få plass på det norske laget.

– Dette skulle jeg få til, og jeg skulle til VM og til OL året etter. Vi hadde uttakskriterier som var basert på resultat før VM. Jeg kom på 2. plass i verdenscupen i Silvaplana, den siste konkurranse før VM.

– Hvordan var det å kjøre i Silvaplana?
– Det var dårlige, flate landinger. Faen, jeg hater den plassen. Men jeg ville til VM. Dette var den siste sjansen jeg hadde. Jeg gikk all inn. Jeg landa på beina, men da jeg kom i mål hadde jeg knust kneet, kjørt lårbeinet ned i leggen og knust brusk og meni- sken. Men landslagsledelsen tok ikke ut meg, de brukte coaches discretion og fulgte ikke sine egne kriterier – slik jeg tolket dem. 

Så den avgjørelsen var ikke så populært hos meg. Jeg visste ikke hvor fucket kneet var, så jeg hadde kjørt om jeg hadde fått sjansen. I dag er Klaus ikke offisielt på landslaget, men får være med på samlinger på samme vilkår som de andre etter de gode resultatene i 2016.
– Jeg ser på Birk Ruud som er 10 år yngre enn meg og i hvert fall en like god hopper. Han er jo vokst opp med dobbelcork. Han visste sikkert hva han skulle gjøre fra han var 10 år. Nå kan man se hva som må til for å komme dit. Vi var bare en flokk med banditter som kjørte på ski. Det var en annen tid.

UT PÅ ISEN.

– Lever du et toppidrettsutøverliv nå?
– Ikke helt, men mer enn før. Det er lite festing. Jeg blir veldig bakfull. Jeg synes ikke det er så fett, har kanskje vokst det av meg litt. Jeg har slitt med angst, og da hjelper det i hvert fall ikke å drikke. Det er det ikke så mange som vet.
– Hvordan artet det seg?
– Jeg mistet nesten ett år av livet mitt. Det var etter kneskaden. To dager etter at jeg tok kneet i Silvaplana kom panikkangsten. Jeg var på Kastrup. Det kjentes ut som hjertetrøbbel, men jeg ville ikke si det til noen. Jeg la meg ned i en krok og tenkte at «dør jeg så dør jeg». Sånn holdt det på nesten ett år. Det kom litt hver dag, noen ganger kraftig, og jeg gikk i re måneder uten å skjønne hva det var – jeg visste jo om folk som var fysisk sjuke, men hva faen liksom, jeg er jo ikke redd for noe som helst.
– Hvordan kom du hjem fra Kastrup?
– Jeg kom til Flesland og ble henta av muttern.
– Sa du det til henne da?
– Ja, jeg sa at jeg var sjuk, men at det var gått vekk igjen.

– Hvordan kjennes det når det kommer?
– Når jeg sitter her nå og ikke har angst, da glemmer jeg nesten hvordan det er, for det er så uvirkelig. Du blir helt lamma. Det kjennes som det ligger en stein oppå brystet ditt, og uansett hvor mye du puster så får du ikke nok oksygen. Det begynner å krible i fingrene, du tenker at nå slutter ting å funke. Det er helt jævlig. Jeg har snakket med andre folk som har det, og skjønt at det ofte kommer når en har pressa seg for langt.
– Hvordan har du det nå?
– Jeg har ikke problem med det nå. Jeg er ikke helt kvitt det, men jeg har lært å leve med det. Prøver å ikke tyne meg sjøl for mye, ikke stresse, da går det som regel fint. 2013 var jævlig. Jeg hadde noen få kraftige episoder, og så ble det ei kronisk greie utover høsten. Det var en hard tid. Det passer ikke inn i den livsstilen du har som skikjører. Da er du nødt til å ha jetlag, sove lite, tåle andre ubehagelige situasjoner. Men så kom jeg over det.
– Fikk du hjelp?
– Jeg hadde noen psykologtimer, men gikk aldri på dem. Og så gikk det seg til da. Før sa jeg til meg selv at jeg ikke var redd for noe, at det var ingen som kunne ta knekken på meg. Jeg kunne kjøre bil mellom delstatene i USA alene om natta for å rekke et fly – det var ikke noe problem. Men til slutt var det nok kroppen som fikk nok. Den gangen jeg knuste kneet skjønte kroppen at nå var det litt downtime, og da slo det inn. Det er sånn det er. Når du sitter i bilen, eller sitter og venter eller ikke sover om natta ... det er da det kommer. Da måtte jeg bare stikke ut og kjøre motorsykkel for eksempel. En gang sprang jeg ut på isen på vannet og hoppet fra isflak fra isflak for sette en støkk i meg sjøl.

– Hvorfor fungerer det?
– Min teori er at angsten kommer når du ikke skal ha den. Den kan ofte komme når du bare skal slappe av. Men hvis hjernen og kroppen er i balanse, hvis begge er i sving, så kser det seg. Slik jeg har forstått det.
– Er det teknikken din nå også?
– Nå lar jeg det ikke gå så langt. Jeg merker det før det kommer.
– Har du sagt det til Frankum (landslagtrener, red. anm)?
– Nei. Men jeg synes ikke det er noe flaut.
– Det gir et annet bilde av deg enn folk er vant med å se.
– Ja. Det koster å vera kar, som besten seier. 

Noen dager seinere ringes vi.

Det siste halvåret har Klaus vært satt ut av kyssesyke.
– Mange av skadene oppigjennom har vært min skyld, men kyssesyken ... det var urettferdig altså.
– Du droppet å kjøre i Annecy?
– Ja. Hoppet var veldig sketchy. Det var ikke verdt det.
– Hadde Klaus Finne for fem år siden kjørt?
– Klaus Finne for fem år siden hadde kjørt. Uansett.
Han var ikke helt god. 

 
 
VIS KOMMENTARFELT
Annonse