– Det var gøtt å se folk igjen!

Kim Boberg tar oss i mot inne i gangen i det rosa huset i Älvdalen. En drøy maraton i luftlinje fra grensa til Norge, men langt inne i de svenske skoger. Svart langt hår, en hettegenser fra skisponsoren (også svart) og bukser fra Dickies med en snerten liten kjetting på siden (ja, buksa er også svart). Det bor til sammen 7000 mennesker i kommunen, men vi har ikke sett en kjeft utenom Kim. Og faren som er innom for å spise lunsj, da. Kim har tydeligvis ikke sett så mange folk i det siste han heller. Han gjentar at det var «gött å se folk igjen», mens han setter på kaffetrakteren på kjøkkenet.

Faren til Kim driver et verksted i byen, hvor blant annet Kim jobber om sommeren for å ha råd til å kjøre ski på fulltid om vinteren. Faren skal til Göteborg for å tatovere seg i morgen, sier Kim.

– Det har tatt helt av med tatoveringer i Älvdalen i det siste. Farsan er jo snart 60 og skal dekke hele ryggen med portretter av familien. Og syrran har armen full.

Kim har også tatoveringer. Blant annet et smilefjes på kneet og en Field Productions-tatovering på låret. Til ære for en rail han tok i forbindelse med innspillingen av kinofilmen Supervention. Der spiller Kim rollen som seg selv – en svensk skikjører med finslepen teknikk på stålkonstruksjoner i gatene og forkjærlighet for harde landinger.

Utenfor huset til familien Boberg renner Dalälven, og på andre sida av elva kan man skimte det nedlagte skisenteret Wäsabacken, hvor Kim lærte å kjøre snowboard en gang på 90-tallet. Kim vokste opp i en søskenflokk på fire. Storebroren Michael ble tidlig en inspirasjonskilde for ham.

– Michael spilte i punkband. Jeg vokste opp med den musikken. Han skatet og spilte punk. Det kan jo ikke bli bedre enn det.

Se Kim Bobergs nye part her:

Kim hang en del med broren og kompisene hans. Han begynte så smått å spille gitar selv, og han kjørte snowboard og skata.

Det var først i 2003 at Kim fikk øynene opp for ski. Han kjører sin første bigairkonkurranse på ski i Wäsabacken. Før det har han for det meste kjørt snowboard sammen med kompisene fra Älvdalen. Kim har fått låne morens gamle røde Blizzard-ski. Han drar twist-twist-spread og en daffy tailgrab og ender opp med å vinne hele konkurransen.

– Haha. Ikke en eneste 360 en gang?

– Jeg visste ikke hvordan man gjorde det.

Etter det la Kim brettet på hylla og fikk twintipski til jul samme året. Et par Salomon 540 og Kim lærte seg 360, 540 og haugevis med andre triks. Da Kim skulle begynne på videregående ville han gå idrettsfag slik at han fikk kjøre mest mulig på ski. Han søkte seg til idrettslinja i Malung.

– Men så traff jeg Acke (Jan Alkio, tidligere NTG-trener, red anm) på Jib Academy i Sälen og han fortalte om NTG på Lillehammer. Jeg synes det hørtes fett ut, og søkte. Det endte med invitasjon til opptaksprøver i Hafjell og jeg fikk kikke på skolen på Kanthaugen.

Der traff han Lasse Nyhaugen og Lars Hakon Hafsal. Det ble Kims første ordentlige ski-crew, før det hadde han kjørt mest sammen med snowboardkompiser i Älvdalen. Sammen lagde de nett-episodene Shred`n Breakfast som raskt ble en favoritt langt utenfor landets grenser.

I andreklasse på NTG møtte han Filip Christensen i Field Productions og fikk være med å filme. Kim gjorde lip til blind surface på en downrail på Nordpolen Skole i Oslo og havna på filmlerretet i Side by Side i 2010. Deretter gikk det slag i slag med filming med de norske skifilmselskapene Field og Chaoz, samt det svenske Second Hands.

Men nå er Kim tilbake i Älvdalen. Tilbake der det starta. Tilbake til naturen. Hvorfor det? Det er derfor vi er her.

 I stua i Älvdalen sitter vi å myser utover de svenske skoger.

– Faen det er synd at Wäsabacken ble nedlagt altså. Hele scenen forsvant liksom.

– Hva har scenen betydd?

– Den betydde alt. Det var jo hjemmebakken. Det var dit vi dro etter skolen, i helgene. Alltid. «Vi stikker til Wäsa og kjører, da». Da Wäsa stengte døde miljøet litt, men de som ville fortsette dro til Kläppen.

Kim har riktignok gjort noen tapre forsøk på å blåse liv i skimiljøet i Älvdalen. I fjor arrangerte han en filmkonkurranse der kids kunne sende inn sine seasonedits og skaffa masse fete premier fra sponsorene sine. Men det kom ingen filmklipp inn.

– De fleste kjører skuter eller spiller hockey. Men jeg så på Instagram at det var en del som var ute å filma på ski og brett. Kanskje de ikke trodde det var bra nok. Eller de bare gjorde for gøy.

Nå sitter han i en lenestol av skinn og drikker av kaffekoppen. Jeg lurer på hva som driver han.

– Jeg liker å fly. Å gå stort. Carve inn mot hoppet. Cruise. Jeg tenker på det hele tiden. Det er så mye jeg vil gjøre. Men det stopper når jeg skal snakke om det. Det stopper mellom hodet og munnen et sted. Derfor et skikjøringen så bra, jeg får det ut der.

Ny slurk av kaffekoppen.

– Det beste stedet å filosofere er her, altså.

Ut fra de få bilene vi har sett, er Kim flere hakk mindre forfengelig på bilfronten enn mange av hans naboer. Han kjører en rusten gul Skoda pickup med klistremerker og lasteplan.

– Er den godkjent som rånebil her i Älvdalen?

– Nei. De andre ler bare når jeg kommer på ICA-parkeringa for å handle. Også er den gammel. Den stopper opp plutselig. Jeg skal faktisk kikke på en ny bil i morgen.

– Gul?

– Nei, svart.

– Hva slags?

– En VW Amarok. Fant en til en bra pris. En som har vært på leasing. Trenger stort lasteplan. Må ha plass til vinsj bakpå.

– Hva bruker du vinsjen til?

– For å få fart til å kjøre urban spots når vi filmer. 

I Älvdalen er det nemlig ganske flatt, og for at Kim skal kunne skli rundt på murvegger og kjøre rails må ha hjelp av en vinsj. Det blir ingen film uten vinsjen og da Field bestemte seg for å ta pauseår, tenkte Kim: Hva faen gjør jeg nå? Men skisponsoren Armada hadde planer. De ville lage sin egen film, med alle teamkjørerne. Henrik Harlaut, Phil Casabon, Tanner Hall, Mike Hornbeck og alle de andre. Kim måtte bare sørge for å sanke så mye film som overhodet mulig, og sammen med den svenske fotografen Andreas Olofsson og uvurderlig hjelp fra kompiser – og en vinsj til 15.000 kroner – kunne Kim jobbe med sin nye filmpart hjemme i Älvdalen. Og det ble ikke noe hvilken som helst filmpart. Kim fikk den gjeve åpningsparten i Armadas Oil &Water.

Filmen starter med en liten gutt med langt svart hår og skjorte med hodeskallemønster med mager entusiasme for kirkekonserten i forbindelse barneskoleavslutninga på Älvdalens barnskola. Kontrastene – og ikke minst metaforene – blir mektige når Metallica drar av gårde med Welcome Home i det Kim Boberg dundrer inn i en wallride nær farens verksted. Vinsjen skulle vise seg å være en god investering.

Over 150.000 har sett filmen på nettet da vi setter oss ned i julstugan i Älvdalen. Over 150.000 har sett Kim Boberg herje med ski på snø, betong og rekkverk når vi får servert morens småkaker. Og kaffe fra en kaffetrakter fra Braun. Huset Kim bor i er under konstant oppussing og stua som vi nå sitter i brukes kun på julaften. Utenfor har faren til Kim flere små og store byggeprosjekter på gang, blant annet en fontene og en kunstig foss. Småkakene er fylt med sjokolade og karamell.

– Jeg ville egentlig ha en Danzig-låt, sier Kim. Jeg hadde sette for meg at Little Whip-låta kunne funke, men Corey (Stanton, produsent av filmen, red.anm) sa han vurderte å bruke en Metallica-låt. Han spurte hva jeg trodde om å bruke Wiplash. I utgangspunktet trodde jeg ikke det kom til å funke, og vi kom fram til at Welcome Home-låta passa best.

– Hva gjør du i faren din sitt verksted?

– Han har et mekanisk verksted. Han lager alt mulig slags metall til masse forskjellige bedrifter. Jeg kjører en maskin, som freser ut delene og til slutt pusser de rene for fliser og sånt.

Kim har jobbet mellom 12 og 16 timer, syv dager i uken, hele høsten. Kun for å kunne kjøre på ski. Og kjøpe nye bil. Med lasteplan slik at han kan filme og få shots og lage en enda bedre film enn i fjor høst.

– Til vinteren er planen å hooke opp med Hornbeck og gjøre en film sammen. Vi håper å få med Corey Stanton. Jeg stikker til Michigan i januar. Filme street. Så Japan i februar eller mars. Det blir ti dager street og ti dager pudder. Jeg har masse shots i hodet.

 Kim er klar for å jobbe videre med egne visjoner og snakker om hvor utrolig stor mersmak dette arbeidet har gitt, å ha et slikt segment i ryggen, og dermed bli enda mer gira på kommende sesong:

– Jeg er mer peppad enn noensinne!

Dette portrettet ble først trykket i Fri Flyt 109.