MANIITSOQ Maniitsoq har 2500 innbyggere og er det sjette største tettstedet på Grønland. Har vært bebodd i over 4000 år. I dag kommer turister for å gå tur, fiske, stå på ski eller se på hval. Nærheten til sjøen, de små øyene og kanalene har bidratt til at Maniitsoq ofte blir kalt Grønlands Venezia.   Etter en sesong med skiftende snøforhold i Norden og i Alpene, bestemte vi oss for å gjennomføre turen vi lenge hadde drømt om: Å kjøre ski på Grønland. Vi ville kjøre pudder blant storslåtte fjorder og kalvende isbreer langs øyas vestkyst. Men da vi begynte å snakke om planen vår, fikk vi både høre hvor vanskelig det er å ta seg dit, og hvor vanskelig det er å organisere en tur på øya: Logistikken er håpløs, prisene er høye og informasjon må du lete lenge etter.Der og da bestemte vi oss. Kjapt laget vi en plan for hvordan vi skulle få ned kostnadene, og få mest mulig tid til skikjøring. Vi skulle booke flybilletter til tettstedet Maniitsoq selv, ta inn på hotell en natt, handle maten på plass, og booke en båt som kunne ta oss ut til en av fjordene der vi kunne lage en base og gå toppturer resten av uka. Enkelt og greit. Vel. Flybillettene var lette å booke – men kanskje litt dyrere enn vi hadde trodd.Så begynte de første små problemene å dukke opp. Etter to uker hadde vi ikke fått et eneste svar på over tjue henvendelser til alt fra Visit Greenland til hoteller eller båteiere. To måneder senere ble vi til slutt henvist til Maniitsoqs tidligere borgemester Sören Lyberth, som fikset båttransport og lovet å ordne et sted å bo. Vi begynte å forberede oss på å dra, men hadde uflaks allerede fra start, og problemene startet før vi egentlig kom oss av gårde: Toget fra Göteborg – der vi skulle møte skiskjørererne Johan og Tom – til København ble innstilt. I stedet hoppet vi i en drosje ut til Göteborg flyplass – men gikk akkurat glipp av siste fly til København. Ny drosje, fra Göteborg til Kastrup, der dealen var at sjøføren ikke måtte kjøre saktere enn 150 kilometer i timen. Der røyk store deler av turens alkoholbudsjett. På E6 sørover ringer telefonen. Det viser seg at fraktefirmaet Schenker ikke har fått sendt av gårde telt og soveposer til Grønland. Alle tingene er fortsatt i Malmö, men vi får en sjenerøs venn til å løpe fra jobben og hente pakka på terminalen, før han hiver den inn gjennom taxivinduet. Og to og en halv time etter avreise fra Göteborg rekker vi akkurat å sjekke inn på flyplassen – der vi må betale 2000 DKK for en den ekstra bagen på 20 kilo. Som om ikke det er nok klarer vi å glemme både en flaske med beroligende medisin, dunjakke og lommebok på flyet. Når vi ser Sören på flyplassen i Maniitsoq stiger humøret igjen. Så får vi vite at de to hotellene er fullbooket, men Sören lover oss at vi skal få overnatte på båten hans nede i havna. Kjapt drar vi innom byens supermarket, handler mat, og legger oss for å sove, mens vi tenker: Nå må det snu.  Etter en fuktig natt på båten blir vi vekket av støveltramping mot brygga. Sören har sendt ut kollegaen sin, som allerede har begynt å laste bagasjen vår i den åpne båten litt lenger ut i havna. Turen på 40 sjømil ut til Evighetsfjorden har begrenset sikt, og snøen som faller gjør at brillene sklir ned og hettene må trekkes opp. Båten kjemper på i 25 knop, og etter halvannen time ser vi drivisen som fyller fjorden. Kapteinen navigerer forsiktig og rutinert gjennom de flytende massene. Så brøyter vi oss langsomt gjennom 500 meter med hardpakket is, som bare blir tykkere. Vi må rygge, ta sats og prøve på nytt. Når to sjømil gjenstår, må vi gi opp og snu og kjøre mot backupplanen vår, på den andre siden av halvøya. 40 minutter senere klarer vi endelig å komme oss i land.– See you in eight days! er det siste vi hører, før båten rygger og kjører ut mot fjorden, mens vi står igjen i snøen. Mye har gått galt, men nå er vi i all fall framme. Mens det fortsetter å snø, legger vi ut på en totimerstur for å finne en vei opp mot halvøyas store isbreer – og endelig får vi tatt de første puddersvingene ned mot leiren. Middagen blir spist i stillhet, og en plan for morgendagen begynner å ta form. Vi er redde for at nysnøen skal bli kjørt opp av de to heliskioperatørene i området, og blir enige om å starte tidlig for å stå på den første toppen allerede klokka ni. Etter alt for lite søvn, og litt lunken havregrøt klokka 05.00, starter vi å gå. Det har sluttet å snø, og når de første solstrålene titter fram, og morgentåka forsvinner, begynner også humøret i gruppa å bli bedre. Overalt rundt oss er det 1500 meter høye topper, og mørkt og stille vann. Etter fire timer, gjennom et 20 centimeter tjukt lag med pudder, er vi framme – og mister pusten når vi ser utover viddene. De nærmeste kvadratkilometerne rundt Evighetsfjorden har flere topper for klatring og skikjøring enn Frankrike, Sveits og Østerrike til sammen. Her er ingen daler mellom massivene; toppene er plassert som spisse tenner etter hverandre, så nærme at det nesten ville vært mulig å kaste en stein fra en topp til en annen. Mellom dem ligger puddersnøen i en rekke konstellasjoner, fra brede felt til smale renner. Frykten for heliskioperatørene er borte vekk: Vi ville ha trengt et helt liv med helikoptertid for å rekke å kjøre alle de forskjellige linjene vi klarer å se – og selv om flyværet er perfekt skal det ta tre dager før vi får øye på et helikopter. Nå er det på tide å tenke på det vi kom hit for å gjøre. Vi retter skispissene nedover og gjyver løs på de heftigste turene i området; tre topper og cirka 2500 høydemeter den første dagen, i perfekt puddersnø, før vi sklir nedover mot leiren og en god middag i kjøkkengropa. I tillegg til magnifikkkjøring byr dagen også på perfekt scenografi: Skyer som langsomt beveger seg oppover, nye topper som plutselig blir synlige, striper av blå, helt klar, himmel og sjøen som gnistrer.  Siden halvøya er relativt bratt ned mot vannet er det umulig å bevege seg rundt kysten. Vi må gå innover, og de mange store og små toppene skaper en effektiv labyrint, som det tar noen dager å utforske. Etter hvert finner vi de kjappeste og mest effektive måtene å komme oss opp på isbreene, fram til halvøyas høyeste topper. De store isbreene bølger seg fram i terrenget og tilbyr morsom skikjøring. Vi beveger oss ved hjelp av tau, og sjekker av fjell etter fjell, uten å repetere en eneste linje. Stabile temperaturer på et par minusgrader og mangelen på vind gjør at snøen er trygg, lett og innbydende. Den dårlige starten til tross; Grønland innfrir, og vi har det rett og slett topp.  Etter en hviledag med mer snø beveger vi oss østover langs kysten for å møte innlandsisen. Fem kilometer gjennom smale daler fører oss fram til punktet der isen binder sammen fastlandet og vår halvøy. Det er et imponerende skue. Med en bruddkant på over 100 høydemeter ender de to isbrekantene i hver sin vik, med noen flytende isfjell. En av de mest spektakulære linjene vi har kjørt tar tar oss fra 800 meter over havet til stranda der store, transparente isblokker ligger fast. Sola varmer og i bare understell spiser vi brødskivene våre og skyller dem ned med vann fra en tusen år gammel isbre. Grønlands innlandsis skal være 110000 år gammel, og vi lurer på hvor gammel isen vi hakker ut og legger i termoskoppene våre kan være. Landskapet minner om et norsk fjordlanskap på steroider. Alt er stort, men ikke skummelt, bare innbydende. Kanskje det er en effekt av at området aldri har vært befolket av andre enn en håndfull jegere og fiskere. Takket var den danske stat er en rekke små steder blitt bygget opp på Grønland; totalt 56000 innbyggere er spredt langs vest- og østkysten, på øya som er fem ganger så stor som Norge. Steder som ofte er postkortvakre, med fargerike hus i skiftende nyanser av rødt, blått, grønt og gult, i kontrast til de spektakulære toppene dekket av snø, isbreer og vann. der man kan se sel, hvalross og en rekke forskjellige hvaler.  Vi avslutter den siste dagen i Evighetsfjorden med å gå krysse halvøya og får en fantastisk skitur i sol, ned en 40 grader bratt isbre, som strekker seg helt fram til stranda i nord, og vår nye leirplass.  Pudderet fra de første dagene har satt seg, og danner en ny og fast base dekket av gårsdagens snø, som lager store fjærformasjoner når vi kjører nedover de lange og bratte fjellsidene mot havet.  Nordsiden av øya tilbyr direkte adgang til noen bratte fjellsider, der rasmassene, dekket av snø, mest minner om store puter. Og med enda en favoritt-tur bak oss vet vi hvor vi skal slå leir neste gang vi besøker halvøya. Fornøyd pakker vi sammen ski, telt og kamerautstyr, og fem minutter før avtalt tid dykker båten opp og tar oss med sørover, mot Maniitsoq, mens fjordene og naturen viser seg fra sin beste side.  Om bord sitter fire skikjørere og gliser og kikker på topper og potensielle turer mellom Evighetsfjorden og havna.  En Grønlandstur kan ikke gjøres enkelt.På mange måter er det både dyrt og kompisert å ta seg hit, men det sistnevnte er også en del av sjarmen. Øya byr på en opplevelse du vil huske så lenge du lever; en mulighet til å oppleve helt unik og eksotisk natur, snø og skikjøring. Og den minner deg på at de beste opplevelsene ofte serveres med litt svette og drama.