KVESTET: Den erfarne og dyktige frikjøreren Erik Finseth (innfelt) fikk seg en støkk i skredulykken i Troms sist helg. Det store bildet viser Steinar Aarberg på vei opp i terrenget hvor skredet løsnet, i flanken over renna. Begge foto: Eirik Finseth

Finseth skadet i skred: – Det første jeg tenkte på var de som venta hjemme

Frikjøringsprofilen Eirik Finseth (34) er sjeleglad ulykken i Troms forrige helg ikke endte verre.

– Da jeg stoppa og lå med overkroppen oppå snøen så jeg ei sko en meter unna. Da ble jeg kvalm, og helt sikker på at Steinar var død. Det var han heldigvis ikke, for jeg så han tjue meter lenger ned. Så ble jeg bekymra for hodet mitt. Det var blod overalt, forteller Finseth.

Valgte renna for å unngå lagdeling

Den svært erfarne frikjøreren ­fra Oppdal – som aldri har blitt tatt i snøskred før – var på tur i Troms da ulykken skjedde sist søndag. Sammen med kameraten Steinar Aarberg fra Tromsø var de to på tur i Grøtfjorden. Planen var å kjøre renna under klatreruta Helvetesveita på Nonstinden. Også Aarberg er en veldig erfaren skikjører.

– Det hadde snødd en del dagen før, og varsom.no meldte faregrad tre. Vi valgte renna fordi vi antok snøen i renna hadde vært skjermet for vind. Og det stemte bra, inne i renna var snøen myk og homogen, og vi vurderte den som trygg begge to. Vi hadde heller ikke noe som hang over oss, sier Finseth.

BRATT: Nedover denne renna på Nonstinden ved Grøtfjorden raste de to skikjørerne. Heldigvis kom de fra skredet uten alvorlige skader. Foto: Eirik Finseth

Endra snøforhold

Da de to nådde punktet hvor renna ikke lenger blir farbar på ski var planen å bevege seg ut til skikjørers venstre for å finne en snøflanke som ledet videre oppover. De ville gjerne toppe ut. Men der terrenget åpnet seg var snøforholdene annerledes.

– Jeg gikk først, og merket at snøen forandret seg da vi kom i åpnere terreng, det var mer lagdeling. Her hadde vinden påvirka snøen. Vi prata sammen og vurderte forholdene, så skulle jeg gå litt videre før vi tok den endelige avgjørelsen. Plutselig hører jeg Steinar rope «Ånei!», så ser jeg snøen slippe overalt rundt oss, forteller Finseth.

Med flere mindre stup og ei svært bratt og trang renne med en sving under seg blir begge to stående på snøflak som sklir fortere og fortere nedover. Begge har både ski og hjelm festet på sekken, og stegjern på beina.

– Jeg prøvde å løpe mot siden oppå snøflaket, men det var ikke så lett, sier Finseth.

Nådeløs hamring mot stein

Etter kort tid falt han bakover og ble begravd av snømassene som raste nedover renna.

– Jeg smalt i stein ganske fort, tror det var da jeg kom inn i renna. Så gikk det slag i slag nedover, jeg traff mye stein, og fikk ikke puste, for jeg hadde kjeften full av snø. Etter hvert merket jeg en liten stopp, etter at jeg hadde skura fjeset langs stein. Men så falt jeg utfor en kant, og fikk en ganske lang luftferd. Heldigvis landet jeg i myk snø. Like etter stoppet det, og da hadde jeg overkroppen og armene over snøen. Mesteparten av utstyret var søkk vekk, sier oppdalingen, som har kone, to barn og en stedatter.

– Hva tenkte du da du raste nedover?

– De som satt hjemme. Det var en periode det virka så langt fra å kunne gå bra at jeg ga opp.

Legger seg langflat for feilvurdering

Finseth understreker at han forteller den dramatiske historien ­– som utrolig nok endte kun med forslått kropp for begge turkameratenes del – for at andre kan ta lærdom av hendelsen. Han legger seg langflat for feilvurderingene de gjorde.

– Når du blir tatt i skred har du åpenbart gjort noe feil. Jeg legger meg skinnflat, og jeg er bare så utrolig glad det gikk så bra som jeg gjorde. Vi mente begge den renna kunne kjøres, og den avgjørelsen – og grunnlaget den ble tatt på – står jeg for, men ja; det var ei feilvurdering.

Ingen brudd

Eirik Finseth forteller historien hjemme i stua i Oppdal, med hovent ansikt fullt av sår og solid blåveis. Etter to dager på sykehuset i Tromsø ble han sendt hjem, etter blant annet å ha fått stivkrampesprøyte fordi de fant så mye skitt og lort i sårene hans. Diagnosen er ikke annet enn forslått, selv om legene fant et gammelt og ukjent brudd på et bein i nakken (!) i forbindelse med undersøkelsen.

Masse blod

– Jeg ringte 113 selv, vi kom oss løs selv begge to, og vi gikk ned til veien hvor ambulanse og etter hvert Sea King-helikopter kom. Både redningstjenesten og sykehuset gjorde en formidabel innsats, sier Finseth, som var svært spent på hvor ille det sto til med ansiktet.

– Steinar mente det så bra ut, og jeg kjente at ansiktet mitt gikk utover og ikke inn. Smerte kjente jeg ikke, men jeg så jo alt blodet. Heldigvis gikk det altså fint.

– Ferdig med bratt skikjøring

Steinar Aarberg fikk mindre alvorlige skader enn Finseth, og han reiste hjem fra sykehuset samme dag. Også han legger seg flat, og sier at han er ferdig med den type bratt skikjøring.

– Det er noe med eksponeringstida. Holder du på lenge nok så går det fort galt uansett hvor flink og erfaren du er, sier Aarberg, som sier at skredet løsnet omtrent samtidig som de oppfattet de første faretegnene i flanken øverst i renna.

– Vi evaluerte snøen på vei opp, og fant ingen skummel lagdeling, noe som også var grunnen til at vi søkte renneformasjonen. Men da det åpnet seg i toppen endret snøen seg. Så ja, vi burde ikke ha vært der, men det var altså toppflanken og ikke selve renna som var problemet, sier Aarberg.

 
 
VIS KOMMENTARFELT
Annonse
Annonse
Annonse