Det er utrolig hva en blanding av overskudd og desperasjon kan gjøre for deg. Hvert år bruker vi i Fri Flyt å mye tid i mars på skitesting. Det er spesielt ei uke, der brorparten av arbeidet gjøres, og hvor man kjører på ski så mye man bare hæler, gjerne både dag- og kveldskjøring om det går. Etter denne perioden er man så istykkerkjørt at man må hjem og flate ut på noe mykt, gjerne en sofa. Trapper unngåes, om mulig. Men det som er med slike harde innsatsperioder med påfølgende hvile, er at de gir deg overraskende god skiform når man har kommet til hektene igjen. Så da sitter man der, i april, i Oslo, med OK skiform, stengte heiser og langt til nærmeste topptur. Men snøen, den ligger jo der. Det gjør også alt av pollen, park-spraymaling, skistav-rester og skitt. Snøen ser ikke ut til å ligget der hele vinteren, men heller som om den akkurat hadde blitt flydd inn fra et røykerom på Franz Josef Strauß Munchen Flughafen, der den har røyket cigarillos siden november. Våren er topptursesong. Men toppturer fra Oslo er fort fulldagsprosjekter, og det var ikke alltid jeg eller Kippernes kunne sette av en dag. Men ut ville vi, på morgener før jobb, på kvelder etter samme.Her er en rapport fra tre turer vi tok i april og mai ifjor til Vardåsen, Wyller og Varingskollen.    DEL 1 / Alene med DanskebåtenVardåsen, alt for tidlig en hverdag. Det er mørkt. Først høres bare fuglekvitter. Jeg angrer først litt på at vi ikke har med bedre lykter. Det er lenge siden jeg har vært her. Hvordan var det egnetlig med denne stikkveien fra parkeringa ned til anlegget? Vi går gjennom skogen. Først ser det ikke ut som en skibakke, mer som et spøkelse som har lagt seg til å sove. Du kan ane mer enn se fjorden der ute. Det er noe svart bortenfor gatelysene som bare kan være vann. Etterhvert kommer det jevn, svak brus fra lysslynga av rushtrafikk. Himmelen skrur av natten. Danskebåten og vi beveger oss på vann, alle andre på asfalt og kjøkkengulvparkett.   DEL 2 / Sammen mot vårenVeggene er nesten hele, men i gølvet er det fult av hull. Og til tak har vi en himmel med fullmåne. Det er litt av et hus Oslo kommune har påspandert oss. Pipeveggene i Wyller er så sammentrykka av x antall runder maskinpreparering at de står langt ut i mai. Men den ene har begynt å halle litt inn, den andre litt ut. En krasafaren snøbu. Sig Tveit, Chris Helberg og jeg prøver å finne et run som kobler sammen  flekkene av snø i bunnen av pipen , slik at vi kommer fram og tilbake uten å miste fart. Det er her det føles mest som vinter. Det er her den beste kjøringa er.Det er her det føles minst desperat.   DEL 3 / Ingen kjøring i heistraseen Jeg vet ikke hvor mange «Ingen kjøring i heistraseén»-skilt jeg har ignorert i mitt liv, men det er noen, det skal jeg innrømme, men det har vel aldri føltes som mindre av en grenseoverskridelse enn på denne turen til Varingskollen.  Turen går opp til Varingsstua 546 m.o.h.Her treffer vi faktisk andre. Noen randofolk tar seg en tur i løypa. Jeg har liksom innstilt meg på å ikke møte folk, har ikke innstallert  «fin dag i dag? joa, skulle vært her i går »-appen. Det var ikke derfor vi kom.Så det får bli heistraseen på oss. Vi har en idé om et slags Candide Thovex-bilde, der jeg kjører i traseen, men at bilde blir tatt slik at du ikke ser snøunderlaget. Det går sånn passe.Mens vi er på tur, skjer noe merkelig. Det passer ikke helt inn.  Det var ikke derfor vi kom (igjen). Men det er ganske fint. Det begynner å snø.