Sånn er en dag på jobb med Luftambulansen

– Jeg tror jeg er utenfor døra deres nå.

– Da kommer jeg ned og slipper deg inn, sier Fride Kirkebø. Kirkebø er sykepleier og jobber på AMK i Førde. Er du på tur i hennes region og noe skjer slik at du må ringe 113, kommer du hit.

– Hvor er du nå? er også et av de første spørsmålene AMK vil stille deg.

– For å kunne hjelpe, må vi vite hvor vi kan sende hjelp, sier Kirkebø.

I noen tilfeller kan man også bruke telefonen til å bli sporet – for eksempel ved å svare på en sms AMK sender deg eller ved å bruke 113-appen. Men siden både dekning og strøm kan forsvinne, vil du bli spurt om hvor du er. Vet du ikke nøyaktig, vil den som svarer hos AMK spørre seg fram – f eks:

– Hvordan ser det ut der du står nå?

Inne hos AMK har hver person på vakt en rekke skjermer foran seg. I tillegg har de en stor felles skjerm på veggen, der man kan se hvor de ulike ressursene er – ambulanser og så videre.
Etter at du har fått kontakt med 113, er de drillet i å få den informasjonen de trenger. Og etter at du etter beste evne har forklart hvor du er, vil du trolig bli spurt:

– Hva har skjedd?

AMK vil prøve å danne seg et bilde av situasjonen. Trenger du eller turvennen din førstehjelp der og da, vil de veilede deg via telefon. Mens du er på telefonen med Fride, kan den som sitter og styrer ressursene på bordet bak til høyre for henne (hun sitter sentralt i en slags hestesko), allerede begynne å sette inn ressurser, de har en lang nedtrekksmeny å velge fra.

En av valgene befinner seg i en hangar rett under oss. Der står ett av landets 13 luftambulansehelikoptere.

Les også denne kommentaren, hvor det skrives at livet er en risikosport.

– Her kommer posisjonen opp, sier anestesilege Svein Ove Vingsnes og peker på en skjerm mellom oss.
Det er litt vanskelig å se skjermen han snakker om – jeg sitter i en firepunktssele inne i ambulansehelikopteret på vei ut fra Førde. Når Fride har fått ut informasjon og plottet inn stedet, kommer det opp på skjermen til Vingsnes.

Denne gangen er det bare en øvelse.

Foran sitter pilot Geir Svevad og ved siden av ham redningsmann Kjetil Leknes. De bor på basen når de har vakt, og er tilgjengelige døgnet rundt – med endel restriksjoner på hvor mange timer de kan fly hver dag.

Vi flyr ut fra Førde. Verden ser annerledes ut fra helikopteret. Veier ser ut som om de hører hjemme i kjelleren til en modelljernbaneentusiast, alle hustakene ser til forveksling like ut. Å finne mennesker på bakken er vanskelig. Og om man finner fram, kan menneskene også se like ut fra lufta.

– Si at vi får beskjed om at det er en person med rød jakke som står og vinker. På Besseggen kan det være 400 med rød jakke, og alle vinker til helikopteret, sier Vingsnes.

Vi flyr innover Jølstravannet.

Snart får karene et oppdrag og må snu. De drar tilbake til sykehuset for å hente en pasient, og jeg hopper av utenfor hangaren. Rundt 2,5% av luftambulanseoppdragene er søk og redning etter folk på tur, og tendensen er økende. Resten er såkalt primære ambulanseoppdrag, der det haster å få pasienten på sykehus, eller sekundære ambulanseoppdrag, for eksempel flytting av pasienter til et høyere behandlingsnivå i helsetjenesten.

En person som bli skadet og ligger i snø blir veldig fort nedkjølt, og det kan være kritisk.

Ting som kan være greit, men ikke nødvendig å vite om du en dag må ringe 113 og de sender en Luftambulanse:

1. Selv etter at helikopteret har funnet deg, flyr de aldri rett ned. De flyr gjerne flere runder rundt for å bekjentgjøre seg med terreng, eventuelle hindringer, vind og landingsforhold før de lander hos deg.

2. Hvis de må ta med en annen i turfølget ditt som pasient, og alt er OK med deg, blir du trolig ikke med i helikopteret. Det er lite plass og hver kilo teller i forhold til rekkevidde. – Vi driver ikke taxivirksomhet. Det kan komme nye oppdrag, sier Vingsnes.

3. I Sør-Norge er det helikoptere stasjonert på blant annet Dombås og Ål i tillegg til Førde. – Er du på Falketind, er hvilken AMK som er nærmest litt avhengig av hvilken vei du snur deg. AMK setter inn den ressursen som er nærmest og tilgjengelig der og da. Hjelp får du uansett, sier Leknes.

Fri Flyt skriver hvert år flere saker om snøskred. Flere av dem finner du her. Se også denne saken med en dag med fjellredningstjenesten.

Ting som er mer enn greit, ja ganske nødvendig å vite:

– Er du skada i fjellet og trenger hjelp, ring 113, sier Leknes.
Han er redningsmann, ivrig skikjører, sykepleier og UIAGM fjellfører.

– Hva om man er i tvil om man skal ringe?

– Er du tvil, skal du også ringe. Om det for eksempel snart blir mørkt, og du er på luftig klatretur og har skuldra ut av ledd – da er det mye bedre for AMK å vite om hendelsen så tidlig som mulig, i stedet for at man venter til det er natt og det er vanskeligere å hjelpe, sier Leknes.

– Ta et høyintensitetsfall på ski. Sett at vedkommende blør i milten. Det vet ikke du. De minuttene trenger vi, sier lege Vingsnes.

– Hva kan man gjøre sjøl? Hva skal man ha med i sekken?

– Dette har jeg tenkt mye på. Ut over hjerte/lungeredning, om det trengs, er det viktigste du kan få gjort å stoppe blødninger og holde pasieneten varm. Det er egentlig bare to ting du absolutt bør ha med i sekken som et minimum av førstehjelpsutstyr, sier Leknes.

Det første er teip til å stanse blødninger.

– Som kompress kan du bruke hvasomhelst, det er ikke så nøye, sier Leknes.

Det andre er en vindsekk på vinterturer. En person som bli skadet og ligger i snø blir veldig fort nedkjølt, og det kan være kritisk.

– Få noe under personen, få vedkommende inn i en vindsekk, og klatre gjerne inn til vedkommende om det trengs. Du kan ikke varme opp noen, men du kan hjelpe personen å holde kroppstemperaturen, sier Leknes.

Han understreker at det også kan være nyttig å ta med plaster, gnagsårplaster, strips og lett smertestillende.

Øvelsen vi skal på blir stadig utsatt. Over radioen kommer beskjeden om et mulig oppdrag, en pasient må kanskje flys til Haukeland i Bergen. Vi returnerer til basen.

Fra hangaren er det en dør inn til en ganske vanlig leilighet. Nedover i gangen er det tre soverom, og i oppholdsrommet er det en svart skinnsofa og en stor flat-tv. De er på vakt og bor her cirka 100 dager i året, fordelt på cirka 13 vaktuker.

På et vis er det som en vanlig leilighet, om du ser bort fra døra som åpner seg ut til hangaren. Som redningsmann skal Leknes kunne redde både til fjells, i vann og på snø. Utstyrsboden har ferdig pakkede bagger for etterhvert type oppdrag.

Ved matbordet går praten om løst og fast. Når telefonen kommer om at det blir tur, har de altså denne evnen til å slå om helt uten stress. Hver og en løser sin oppgaver metodisk og raskt, de beveger seg raskere enn meg, selv om det er ingen som løper.

Snart flyr det gule helikopteret av gårde.

For deg som skikjører, er det en viktig ting å huske på når det gjelder å ringe 113.

– De første minuttene etter et skred er fryktelig viktige. Hvis dere er to på tur og turkameraten din blir tatt, må du sette i gang kameratsøk med en gang. Det er kameratredning som redder liv, sier Leknes.

Er dere flere i gruppa som ikke blir tatt, kan dere fordele slik at én ringer 113 mens de andre søker.

– Ny forskning viser jo også at mobiltelefon influerer på skredsøkeren særlig når den står i søkemodus. Så IKKE ring og søk samtidig, sier Leknes.

I dag er det en snøfattig dag i Sogn. Innerst i Jølstravann står tre mann og venter på oss når øvelsen endelig kan komme i gang.

De tre ser ut som de kunne trengt en vindsekk, de er kalde etter å ha ventet lenge. Men det er hardføre folk fra den alpine redningsgruppa (NARG) i Sogndal.

Når AMK mottar en samtale og iverksetter tiltak, kan de varsle både offentlige og frivillige ressurser. Karene i Luftambulansen trener jevnlig med de frivillige i NARG for at alle skal stå best rustet til å jobbe sammen.

I dag skal de øve på å redde en person ut fra en fjellhylle. Denne personen er for anledningen Fri Flyts utsendte. Markøren blir flydd opp til fjellhylle og sikret i en båre av NARG. Så kommer helikopteret flygende inn. Svevad flyr, Vingsnes er hans ekstra sett med øyne, og Leknes henger i et 30 meter lang statisk tau under helikopteret. De driller på å sikre markøren i båre og sende den avgårde med Leknes.

Denne gangen er det øvelse.

Markøren får ikke med seg alt som skjer, hode og nakke er stroppet fast, og du ser ikke seletøyet eller karabinene, bare rett opp på helikopteret som hovrer over oss.
Forhåpentligvis slipper du å havne i en situasjon der du henger under helien og du ikke er markør, men pasient.

Men husk:

Om du er i tvil, ring.

PS. Og om du skulle være i tvil: Ja, det er en ride å henge der under helikopteret.