– Å, men nå er vi sjukt nære toppen av skoggrensa da, jeg ser ikke helt poenget med å stoppe her når det er snakk om under 100 høydemeter jeg altså. Men om det er det dere vil så er det greit for meg. Kanskje vi heller kan ta to laps i skogen? Snøen er liksom for god for å sitte på rumpa resten av dagen, hvis dere skjønner.

Dette blogginnlegget er en del av Snøskred, nei takk-kampanjen. Les flere av innleggene her!

Smittet

Jeg trodde bedre om meg selv. Det skulle aldri skje meg, og jeg har alltid irritert meg over disse folkene som er sånn. Skifolk som blir for ivrige, som blir bitt av basillen. Pudderfeber. Jeg skulle jo aldri bli smittet, hva skjedde? Møtet med versjonen av meg selv om var smittet av pudderfeber fant sted en februardag i Rogers Pass i Canada. I varselet denne dagen stod det ingenting nytt, og situasjonen hadde vært den samme i godt og vel en uke. Vi hadde vært på ski hver dag, og hadde god forståelse av den praktiske betydningen av hva varselet snakket om. Kanskje jeg var blitt for komfortabel? Mye snø, dype vedvarende svake lag og generelt lite vind. Problemet kunne være “storm-slabs” (nysnøflak), og dersom  noe skulle trigges kom det til å gå stort. Liten sannsynlighet,høy konsekvens. Det stod også at nær steiner og andre steder der snødekket er tynt var sannsynligheten større for å trigge ned til de svake lagene. Vi var på vei opp en uspora side med fine puter og masse snø da en i følget spurte hva jeg tenkte om at det var så mange stener her, om vi kunne trigge de svake lagene ettersom det stod i varselet. Uten å gi det så mye tanke glapp det ut av meg:

– Jeg har aldri sett et pillow-skred, har du? Pluss at de svake lagene er så dype at det må stor belastning til, vi kan liksom ikke fjernutløse det som er der oppe i det bratte.

Aldri sett ett pillowskred- men det betyr jo ikke at det ikke kan skje? Og de var jo mange steiner der, så det var jo helt klart et kjempegodt poeng. Etter en prat om forholdene og mulighet for å fjernutløse det bratte på skrått ovenfor oss ble vi enige om å fortsette, men å gå en konservativ rute opp og kjøre samme vei ned, i trygg avstand fra det bratte partiet.

Les også: Head utvider Kore-Serien

Hvordan vet du at du tok rett valg?

I slike situasjoner er det vanskelig å blokke fullstendig ut at det er masse deilig snø i en veldig kul nedkjøring. Selv om valget vi tok var godt begrunna og diskutert i gruppa vet man aldri om vi indirekte vinkler argumentene våre til pudderfeberens fordel. Feberen smitter, og det er lett å bli dratt med av andres argumenter for hvorfor noe er trygt. Vi vet heller ikke om vi tok riktig valg selv om det ikke skjedde noe. Skikjøring i skredterreng er en dårlig pedagog. Man får aldri feedback dersom man tar riktig valg, fordi det er en selvfølge at en kommer hjem i live. Feedbacken kommer kun når det går galt eller ved nesten-ulykker. Hvor nære du kan ha vært vil du aldri få vite.

Les også: Slik velger du skisko

Menneskelige feller

Det finnes mange fagbegrep på mennesket som går i psykiske feller på skitur i skredterreng. På fagspråket omtales disse fellene ofte som heurestikker. Blant disse finner vi blant annet kjent terreng, å stole ubegrunnet på eksperten i gruppa, kampen om førstesporet -konkuranse, aksept fra gruppa og FOMO. Dagen som er beskrevet ovenfor er et typisk FOMO eksmpel: fear of missing out. Redd for å komme hjem uten å ha kjørt noe bra, uten å ha noe fett å fortelle om eller uten å ha noe kult å legge ut på sosiale medier. Men hva er da fett; å kjøre på ski med usikkerhet med en mulighet for å feile, eller å komme hjem i live og ha et langt liv på ski?

Kjøl hverandre ned

Er sikkerheten i førersetet ofte nok? Burde ikke den være grunnsteinen i alt vi gjør på skitur?

Det er gøy å stå på ski. Så gøy at vi av og til kun tenker på hva som er mest gøy og ikke nødvendigvis det som er tryggest. Å ta trygge valg krever at vi legger pudderfeberen i oss til side. For å kunne gjøre dette krever det at man er klar over sitt indre termometer som måler feberen og forstår når den er så høy at man må ta et steg tilbake. Å tenke rasjonelt når forholdene er på sitt beste er kanskje noe av det vanskeligste jeg gjør, men jeg blir bedre på det hver dag og forhåpentligvis blir jeg frisk fra pudderfeberen ganske snart. Hjelp hverandre med å stille de rette og kritiske spørsmålene på hver tur: hvorfor er dette trygt? Da tvinger dere hverandre til å måtte komme med tegn og argumenter for hvorfor det faktisk er forsvarlig og ikke bare for hvorfor det kan være fin kjøring. Kjøl hverandre ned og få et langt liv på ski.

Les også: Fri Flyt sine nyheter om toppturer i Romsdalen

Se også:  Andrzej Bargiel kjøre ned fra K2