Seks turkompiser skilte lag i snøværet i Kannsdalen på Nordmøre. To valgte å kjøre ned til bilen og avslutte turen, og de fire andre ble igjen for å kjøre mer ski. De fire kom aldri ned i live.

Hva skjedde mandag 14. april 2014, da fire av landets mest erfarne toppturentusiaster omkom i samme snøskred i Øksendalen på Nordmøre?

Historien om en av de verste enkeltulykkene i snøskred i nyere tid i Norge er også en historie om vennskap, sterke opplevelser, pudder - og få sekunder som skilte mellom liv eller død.

LES OGSÅ: Utfordringa i Øksendal

LES OGSÅ: Den bunnløse sorgen

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i Fri Flyt nummer 108.

Påsken 2014:

Søndag 13. april.

Yngve Dalquist setter perfekte telemarksvinger nedover renna på fjellet Slotet, et godt stykke inn i Øksendalen. Hver gang han svinger får han puddersnø i fjeset, som fester seg til Yngves karakteristiske røde hår. Yngve er god på ski. Han har gjort dette mange ganger før, og setter store, rutinerte svinger i det bratte terrenget i renna. Snøen sitter godt og de fire turkameratene oppfatter ingen signaler på at snøen er spesielt ustabil. Allerede på vei ned renna rekker Yngve å glede seg til dagen etter.

Ole Simensen sitter på kanten av stupet som markerer inngangen på renna og tar bilder. Han ser snøspruten fra Yngves ski gjennom kameraet og gleder seg til han skal kjøre der selv.

– Det var fantastiske forhold den dagen. Endelig hadde det snødd. Nede i dalen var det mildt, men oppe på fjellet var det sykt bra. Selv om jeg klarte å treffe den eneste steinen i hele renna, forteller Eirik Bækken.

23 år gamle Eirik er en av Oles beste venner. De vokste opp sammen i bygda Os i Østerdalen, og selv om seks år skilte de to i alder, så er de sveisa sammen for livet av kjærligheten til skikjøring.

Søndag kveld.

Etter turen på Slotet var turkameratene samlet på «Pudderstova», hytta til Yngve i Oppdal, sammen med hans familie. Ti mennesker satt rundt middagsbordet og snakket om dagens opplevelser i fjellet og gledet seg til morgendagen. Noen skulle på tur med barna, noen skulle i skiheisen og noen på topptur.

I mørket utenfor stua ble snøværet tettere og tettere. Og alle vet at det alltid snør mer i Øksendalen enn i Oppdal, sju mil unna.

– Vi avtalte å legge mandagens tur til Litlskjorta. Yngve, som er lommekjent i Øksendalen, lanserte det som beste alternativ for dager med dårlig vær. Turen er ikke spesielt krevende, og det er nokså greit å holde seg unna skredterreng, både på vei opp og ned, forteller Eirik.

Av de ti rundt middagsbordet er det fem som planla mandagens tur på det nye «Dårligværfjellet» –Storhaugen i Storlidalen var det originale Dårligværfjellet - skulle det bli tredje dag på rad med turer i samme område.

Ola Inge Drøpping ble invitert med, og han takket selvsagt ja til å bli med karene på tur. Ola Inge var lokal sunndaling, lommekjent i området, og i svært god form. Han var også venn av Øyvind Slørdahl, på landslaget i skialpinisme, og hadde fortid som profesjonell landeveissyklist.

Dermed var seks karer klare for tur. Brødrene Yngve og Erlend Dalquist, Eirik Bækken og bestevennen Ole Simensen, Øyvind Slørdahl og Ola Inge Drøpping. 

Sammen med Ole hadde Eirik kjørt bobil i en måned i nedsnødde alpefjell, gutta hadde brukt opp tre av fem par ski på alpeturen, og var i sitt livs skiform.

TURKOMPISER: Ole Simensen (til venstre) og Eirik Bækken hadde vært på utallige turer sammen. Her er de på Aiguille du Midi i Chamonix, et pa rmåneder før skredulykken som krevde Oles liv. 

Ole Simensen hadde presentert Eirik for skientusiastene og brødrene Erlend og Yngve Dalquist i Alpene tidligere samme vinter. De traff også Øyvind Slørdahl, en av Norges beste triatlon-utøvere, i Alpene. Alle var sprekinger med mange vintre bak seg på høye fjell både med og uten heis. Yngve, som hadde hytte i Oppdal, var en svært erfaren skikjører, og nær venn av Øyvind.

PÅ TUR: Yngve Dalquist (bak) og Øyvind Slørdahl på tur i Øksendalen. Foto: Bård Smestad

Mandag.

Eirik, den eneste i Oles Audi A4 som ikke var på sjekke-appen Tinder, hadde lurt seg inn på bestevennens konto dagen før og endra statusen hans fra å like kvinner til å like menn. De fem som kjørte fra Yngves hytte i Oppdal kjørte to biler. i På vei hjem søndag tikka det inn «matches» fra diverse mannfolk ungkaren Ole ikke var særlig interessert i å matches med. På vei nedover Sunndalen mandag morgen var samtaletema i bilen hvordan han skulle fått tatt sin hevn på Eirik. Han var ikke på Tinder,  så Ole måtte finne på noe annet.

– Haha, han var fortsatt litt sur for at jeg tulla med kontoen hans, minnes Eirik.

Turen gikk fra Yngves hytte ved Oppdal til Brandstad, parkeringsplassen innerst i Øksendalen. Klokka halv ti var gutta på plass, inkludert Ola Inge som kom fra hjemgården Drøpping ved Sunndalsøra. Bare en annen bil sto på parkeringsplassen, som brukes av de fleste som skal på tur i området.

– Vi stressa ikke, og startet ganske seint. Forholdene på fjellet var ikke særlig bra. Det var snø, vind og dårlig sikt, sier Eirik.

Han hilste på Ola Inge for første gang da sunndalingen med norgesrekord i antall høydemeter på ett døgn, tok dem igjen i skogen ovenfor Brandstad. To dager tidligere hadde de gått i samme område på bar bakke, nå vassa de i en halv meter våt nysnø. Skiene bar de på ryggen den første biten.

– Stemninga var litt sånn… Jaja, det er jo en dårligværstur, og ingen hadde særlig høye forventninger. En av oss hadde med klatresele og et kort tau for å ha muligheten til å fire seg ut på kanten av renna Litlskjorteslipset for å sjekke føret, men det var vel ingen av oss som trodde særlig på muligheten for kjøring der.

Ola Inge, Ole, Yngve og Øyvind var turens sprekeste deltagere, og de gikk foran på vei opp lia mot Kannsdalen. De seks karene planla å følge dalen opp mot ryggen som leder opp på Litlskjorta.

PÅ VEI OPP: Nysnøen lå tykk i skogen like ovenfor Brandstad ulykkesdagen. Foto: Eirik Bækken

– Dagen før snakket vi om at skredfaren ville øke hvis det fortsatte å snø. Vi diskuterte det såvidt i skogen på vei opp også, men ganske fort ble jeg hengende bak, og fikk ikke med meg så mye. Yngve virket veldig bevisst på risikoen, og Ole var veldig opptatt av skredfare. Han hadde fått seg en vekker på Gaustatoppen året før, forteller Eirik.

Ole ble tatt i snøskred på Gaustatoppen i november 2012, uten å bli begravd i snøen. Dramatikken ble fanget på hjelmkameraet hans, og filmen havnet både på friflyt.no og TV2.

Snøværet i øksendalsfjellene fortsatte, og over tregrensa tiltok vinden. Øverst i Kannsdalen, på eggen som fører til topps på Litlskjorta, bestemte de seks karene seg for å snu. Været åpnet ikke for skikkelig skikjøring. De tok seg ned med varierende stil i de krevende forholdene. Men nede i Kannsdalen klarnet det opp litt, og oppe til venstre så gutta ei fristende snørenne på Glennfjellet. Fire av karene hadde ambisjoner om å få gjort mer den dagen, og fire sterke personligheter med hvert sitt konkurranseinstinkt var ikke vonde å få med på et forsøk på å gå opp og kjøre ned renna på den sørvestvendte sida på Glennfjellet. Med vær fra nordvest, slik det nesten alltid er når det snør på nordvestlandet, lå store deler av sida i le for vinden.

– Yngve, Ole, Øyvind og Ola Inge var sultne på mer skikjøring, og ville opp renna. Erlend og jeg ville ned og få igjen varmen. Vi var våte, kalde og slitne, så etter en kjapp rådslagning kjørte vi to videre, mens de fire andre ble igjen. Ole spiste litt mat, de tok på fellene, og begynte å forberede oppstigninga. Vi snakkes i bilen, sa jeg til Ole, forteller Eirik.

Dette skjedde i Øksendalen

På grunn av manglende mobildekning i Øksendal er flere av politiets loggføringer omtrentlige –vanligvis med en viss forsinkelse. 

Mandag 14. april:

  • Ca. 09.30: Ola-Inge Drøpping, Yngve og Erlend Dalquist, Øyvind Slørdahl, Ole Simensen og Eirik Bækken møtes på parkeringsplassen på Brandstad
  • Ca. 11.30-12.00: De seks snur på sørvestryggen like under toppen av Litlskjorta og starter nedkjøring sørøstover mot Kannsdalen
  • Ca. 13.00: Ola-Inge, Yngve, Øyvind og Ole velger å stanse for å starte ny oppstigning fra Kannsdalen. Eirik og Erlend fortsetter ned mot bilen
  • 13.13: Et naturlig utløst snøskred fra sørvestsiden av Glennfjellet begraver Ola Inge, Yngve, Øyvind og Ole
  • Ca. 14.30: Eirik og Erlend ankommer parkeringsplassen på Brandstad
  • 16.57: Eirik ringer 113, og samtalen mottas av operasjonssentralen i Kristiansund
  • Mellom 17.30 og 18.00: Første politimann ankommer Brandstad
  • Ca. 20.00: Seaking helikopter iverksetter søk i fjellområdet vest for Brandstad
  • 21.13: Seaking-helikopteret avslutter søket for dagen

Tirsdag 15. april:

  • Ca. 04.30: Mannskaper fra de alpine redningsgruppene i Oppdal og Romsdal ankommer Brandstad
  • Ca. 07.00: Redningsmannskapene observerer området fra ca. 700 moh og konkluderer med for stor skredfare for å søke ytterligere
  • 14.07: Politiet i Sunndal får melding om at Seaking-helikopteret har funnet signaler fra sender/mottakere i Kannsdalen (signalene ble funnet tidligere. Den forsinkede rapporten skyldes manglende mobildekning og stor belastning på telefonnettet) 

Onsdag 16. april:

  • Ca. 05.00: Den alpine redningsgruppa finner at de har noen timers vindu for søk og graving, etter en kald natt som har stabilisert snøen
  • 06.10: Seaking lander på Brandstad, etter kort rekognosering i fjellene
  • 07.48: Tre personer funnet og gravd fram fra skredet i Kannsdalen
  • 08.19: De tre omkomne som ble funnet først flys ned
  • 09.30: Den fjerde og siste ble funnet ved hjelp av søkestenger. Han hadde sender/ mottakeren i sekken, som ble funnet tidligere
  • 10.05: Alle de omkomne er fløyet ned fra fjellet
  • Tirsdag ettermiddag: Aksjonen avvikles etter debrief og orienteringer med alle involverte parter

DEN SISTE TUREN: Blå strek viser alle seks på vei opp, rød strek alle seks på vei ned, og grønn strek er nedkjøringa til Eirik og Erlend. X markerer funnstedet i Kannsdalen (trykk på bildet for større versjon). Foto: Ludvig Killingberg

Mandag ettermiddag.

– Vi hadde skilt lag på samme måte også på tidligere turer, så det var ikke uvanlig. Erlend og jeg var ikke i samme form som disse gutta, så at vi kasta inn håndkleet før dem var ikke noe nytt. Derfor forventa vi at de skulle komme ganske kjapt ned til bilen. Det var ingen grunn til at de skulle somle, sier Eirik.

Eirik Bækken og Erlend Dalquist ventet ved bilen. De fikk av seg skistøvler og våte klær, spiste litt mat og ventet spent på turrapporten fra kompisene.

Etter et par timer med økende bekymring bestemte de seg for å ringe etter hjelp. De oppsøker bolighuset ved parkeringa og ber om å få låne telefonen. Det er ikke mobildekning i Øksedalen.

Eirik vet hvilket kostbart apparat som settes i gang når en slik telefon tas, og han var redd for å gjøre noe dumt.

 – Du håper jo at de skal komme og kjefte for at vi ringte etter hjelp. Si «nei, nei, nei Bækken, hva har du gjort nå?» liksom.

Mandag kveld.

Rundt to timer etter at de ringte fra fasttelefonen i bolighuset på Brandstad -hvor det ikke er mobildekning- kom en politimann fra Sunndalsøra, og etter hvert en til. Det begynte å bli klart at noe hadde skjedd med de fire på fjellet.

– Erlend og jeg ville opp og lete etter dem. Jeg lurte veldig på hva som hadde skjedd, men tanken på at alle fire var tatt i skred slo meg ikke en gang. I ettertid skjønner jeg jo at det ville vært meningsløst å dra opp dit. Men jeg vet at hvis det var jeg som lå skadet der oppe, da ville Ole kommet opp og hjulpet meg. Garantert.

Mandag kveld kom Bjørn Magne Øverås fra den alpine redningsgruppa i Romsdal. Hans rolle under redningsaksjonen i Øksendalen var som fagleder klatring i samarbeid med 330-skvadronen, som i praksis betyr Seaking-helikopteret. Han var selv ikke oppe på fjellet, men det var Bjørn Magne Øverås som koordinerte fjellredningsfolkenes oppgaver og utstyr. 62-åringen har vært med på flere redningsoppdrag i fjellet tidligere, og var altså førstemann som ankom Øksendal etter de første politifolkene.

– De to jeg traff, altså guttene som hadde meldt kameratene savnet, var veldig urolige og innstilte på å gå opp og lete etter vennene. Vi var veldig uvisse på hva som kan ha skjedd, og jeg anså sjansen for at alle fire var tatt i samme skred som veldig liten. Vi trodde mer på et eller annet uhell som hadde forsinka dem, forteller Øverås.

– Når begynte dere å tenke på skred?

– Tanken slo oss allerede mandag kveld, men det var mange teorier. På tirsdag morgen, da de første mannskapene hadde vært oppe på fjellet og meldte at det var utilrådelig å sende opp folk på grunn av skredfare, begynte vi å få følelsen av at en skredkatastrofe var i emning.

ERFAREN REDNINGSMANN: Bjørn Magne Øverås (med briller, midt i bildet) koordinerte redningaksjonen fra Brandstad. Foto: Ludvig Killingberg

Med Oles bil hadde Erlend og Eirik kjørt dalen opp og ned flere ganger for å se etter vennene i fjellsidene. Rundt klokken 21 kom Seaking-helikopteret, som måtte innstille søket tidlig på grunn av vanskelige værforhold. Eirik og Erlend kjørte til Oppdal for å få seg litt mat og hente mer utstyr på Yngves hytte. Planen var å gå opp og lete etter kameratene så snart det ble lyst.

– Stemningen på hytta var veldig spesiell. Flere fra familien til Yngve var jo der, og en felles venn som skulle være med på tur dagen etter. Alle visste at noe var galt, men ingen sa så mye. Vi fikk mat og utstyr, og kjørte tilbake til Brandstad. Fortsatt håpte vi at karene hadde havna i trøbbel, men ikke i livsfare, for eksempel på grunn av ødelagt utstyr, småskader eller noe sånt. Å leite etter ei mista ski i dyp snø kan jo ta voldsomt lang tid. Håpet var selvsagt å treffe på dem idet vi kom fram.

Men ingen turkamerater var å se da de kom tilbake til Brandstad.

De to ble innlosjert på ei DNT-hytte i Øksendalen, og fikk noen timers søvn. Klokken fire morgenen etter var redningsmannskaper fra både Oppdal og Romsdal på plass.

Tirsdag.

Eirik og Erlend våkner grytidlig tirsdag morgen og ser en større redningsaksjon i ferd med å ta form på Brandstad. I tillegg til Seaking-helikopteret er et politihelikopter på plass, et Orion-fly fra Forsvaret leter med varmesøkende kamera høyt over skyene, og store redningsmannskaper, både fra alpine redningsgrupper i Romsdal og Oppdal, Sivilforsvaret og Røde Kors er på stedet. Journalistene har også finnet veien inn dalen. På Brandstad sludder det, og snø og vind pakker inn fjelltoppene hvor vennene er savnet. Flere og flere pårørende kommer. Alle lurer på hva som har skjedd oppe på fjellet.

Eirik innser fort at det ikke blir han som skal opp og lete. Redningsmannskapene var så vidt oppe ved tregrensen, uten å se noe særlig –ut over masse nysnø.

– Sporene fra dagen før var nedsnødde, så det hadde åpenbart kommet mye snø også etter skredet. Ved skoggrensa var det relativt dårlig sikt, med flatt lys, nedbør og en del vind, og ikke tilrådelig og sende opp letemannskaper på grunn av fare for nye skred, forteller tindevegleder Tor Olav Naalsund.

Han hadde ansvaret for redningsoperasjonen til fjells, og tok avgjørelsene på når mannskapene kunne sendes inn i Kannsdalen –noe som ikke skjedde før dagen etter.

– Vi observerte noe skredaktivitet i nærheten av området hvor de fire sist ble observert, og kunne etter hvert legge en plan for dagen etter, basert blant annet på værmeldinga, sier han.

Media melder om 70 centimeter nysnø, men Eirik, som var kilden til tallet, har i ettertid innsett at så mye nysnø var det ikke.

– På tirsdag kom jeg mer og mer over i en pårørende-rolle, etter at jeg tidligere hadde brukt mesteparten av tiden på å hjelpe redningsmannskaper og politi med informasjon. Men etter hvert hadde jeg ikke mer å bidra med, ut over at jeg holdt kontakten med familien Simensen hjemme. Det var fælt å gå rundt der, men heldigvis fikk jeg god kontakt med Asbjørn Eggebø Næss og Erik Martinsen fra redningsgruppa. Det var veldig fint å snakke med dem. Jeg prøvde også å informere andre pårørende så godt jeg kunne om hva som hadde skjedd og hva jeg visste, forteller Eirik.

Han hadde glemt å ringe hjem til sin egen familie, som satt i Os og fulgte dramatikken på TV. Heldigvis hadde moren hans ringt politiet i Sunndal og fått bekreftet at Eirik ikke var savnet. 

Søkemannskapene var også svært usikre på hvor de fire savnede hadde tatt veien, og hvor de skulle lete. For Bjørn Magne Øverås var det sentralt å ivareta sikkerheten til redningsmannskapene i tillegg til arbeidet med å lete etter de savnede. På papiret har ikke fjellredningsgruppene formell ekspertise på snøskred, men det var likevel så mange erfarne og dyktige skikjørere med at den nødvendige kompetansen ble med «på kjøpet».

– I et slik situasjon er det vanlig at redningsmannskapene blir sendt fra skanse til skanse. Men vi samarbeidet godt og bestemte premisser for å ferdes i fjellet. Tor Olav gjorde en svært god jobb i forhold til dette. Vi definerte hele Kannsdalen som ei terrengfelle, og at ei kjølig natt for å stabilisere snøen var ei forutsetning for å ferdes der oppe, sier han.

STORSTILT LETEAKSJON: Store redningsmannskaper var involvert i letingen etter de fire savnede skikjørerne, blant annet flere helikoptre og fly med varmesøkende kamera. Foto: Ludvig Killingberg

Senere på tirsdag kom beskjeden fra Seaking-mannskapene om at signaler fra flere sender/ mottakere var funnet i Kannsdalen. Eirik oppholdt seg sammen med politiet i deres midlertidige operasjonssentral i bolighuset da beskjeden kom. Funnet av signalene fjernet enhver tvil. De fire turkameratene er døde. Eirik tok den tunge telefonen til Oles foreldre for å fortelle at sønnen er død.

– Jeg bekrefta funnet til Erlend med et nikk. Vi skjønte begge at nå var alt håp ute. Så ringte jeg faren til Ole. Og fortalte at signalene er funnet, og at sønnen hans er død. Det føles veldig unaturlig å ringe pappaen til din beste venn og fortelle noe sånt. Helt forjævlig er det.

De andre foreldrene og pårørende på stedet ble informert av politiet. Da det ble klart at de fire savnede var omkommet skapte det naturlig nok sterke følelser hos alle andre som var involvert. Eirik selv kjente på alt fra sinne, fortvilelse og sorg, og anstrengte seg for å ha noe å holde på med hele tiden.

– Noen ganger er du forbannet for at det ble de og ikke deg selv. Så kommer fortvilelse, så sorg. Alle følelser involveres.

Da de første signalene ble funnet av helikopteret skjønte redningsmann Øverås at dette har endt på verst mulig måte, og at han må forberede kollegene på en fæl jobb.

– Vi hadde ant det noen timer allerede, men da ble det 100% sikkert at jobben vår ble å hente ut de omkomne, sier redningsmannen.

Tirsdag kveld forlot Eirik Bækken Øksendalen i Oles bil sammen med en felles kamerat hjemmefra.

– Det ble en spesiell biltur. Jeg var fullstendig utslitt. Vi gråt da sorgen tok oss og vi lo da vi snakket om alle de fine minnene vi har om Ole. Disse følelsene satte sitt preg på ukene som fulgte, forteller han.

Eirik har aldri vært tilbake i Øksendalen siden han forlot dalen og sin beste venn tirsdag kveld, 15. april 2014.

Onsdag.

Dagen etter ble de fire omkomne funnet og gravd fram av medlemmene av de alpine redningsgruppene i Oppdal og Romsdal, og hentet ut av redningsmennene i Seaking-helikopteret.

Bjørn Magne Øverås forteller om en aksjon som gikk slik den skulle –og trasige oppgaver for letemannskapene.

– Jeg ga dem en kort briefing, understreket at dette er frivillig, og at de kommer til å finne fire stive, kalde og døde kropper. I den grad det er mulig, se på det som objekter. Her må dere stålsette dere og holde fokus. Dere kan trekke dere, sa jeg.

– Var det noen som trakk seg?

– Ingen.

– Værmeldinga ga grunnlag for å planlegge en aksjon onsdag morgen. Vi fikk noen timers værvindu, og rakk på hengende håret å finne de omkomne. Vi var to grupper som lette og gravde, og ei gruppe som sto på avstand og observerte endringer i snøen og eventuelle andre tegn på økt skredfare. Beskjeden om at snøen var i ferd med å bli for varm kom idet vi avsluttet. Men alt ble gjennomført etter planen vi la dagen før, forteller Tor Olav Naalsund.

Gruppa gravde ut de fire omkomne, og varslet Seaking-helikopteret, som kom og flydde de ned i to omganger. Nesten alle som deltok i gravingen kjente en eller flere av de omkomne.

– Man må ta jobben som det den er, uten å involvere seg personlig, noe som selvsagt er helt umulig. Ingen av oss er proffe redningsfolk, vi er amatører, og det ble nok litt verre av at mange kjente flere av de omkomne personlig. Men det var ikke til å unngå med det mannskapet vi hadde tilgjengelig. Heldigvis hadde vi en bra og viktig prat med Bjørn Magne, som er svært erfaren, i forkant. Og flere runder med debrief i tiden etterpå, sier Naalsund.

HENTET NED: Onsdag morgen ble de fire omkomne skikjørerne hentet ned fra fjellet. Foto: Ludvig Killingberg 

Bjørn Magne Øverås tror de fire omkomne vurderte skredrisikoen feil.

– Jeg tenker at vi må ha større respekt for snøforhold og vær. Å vurdere skredfare er komplisert og vanskelig. Det var tydelig at de omkomne følte seg trygge der de sto. De var erfarne folk, så det var nok ikke mangel på vurdering, men dessverre feil vurdering.

LES OGSÅ: – I ferd med å snu da skredet kom

Været før ulykken

Skredet løsnet ca. 1200 meter over havet, og traff de fire som omkom ca. 840 moh. Kilde: Meteorologisk Institutt

  • Fredag 4. april: Overveiende sørlig bris ca. 5 m/s. -3 grader 1000 moh. Lettskyet, oppholdsvær.
  • Lørdag 5. april: Sørlig bris 5 m/s. 0 grader 1000 moh. Skyet, oppholdsvær.   
  • Søndag 6. april: Sørøstlig bris 10 m/s. +3 grader 1000 moh. 4 mm. nedbør som regn. Skyet.
  • Mandag 7. april: Sørvestlig frisk bris 10 m/s. 0 grader 1000 moh. 5 mm. nedbør, regn og snø over 900 moh. Skyet.
  • Tirsdag 8. april: Sørlig stiv kuling 15 m/s. +1 grad 1000 moh. Skyet, oppholdsvær.
  • Onsdag 9. april: Sørvestlig frisk bris 10 m/s. -1 grad 1000 moh. Skyet, oppholdsvær.
  • Torsdag 10. april: Sørvestlig liten kuling 12 m/s. 0 grader 1000 moh. Skyet, stort sett oppholdsvær. 0-1 mm. nedbør.
  • Fredag 11. april: Sørvestlig liten kuling 12 m/s. 0 grader 1000 moh. Skyet. 11 mm. nedbør, regn, snø over 900 moh.
  • Lørdag 12. april: Sørvestlig sterk kuling 20 m/s. -1 grad i 1000 m høyde. 5 mm nedbør som snø over ca. 800 moh.
  • Søndag 13. april: Vestlig stiv kuling 15 m/s. -1 grad i 1000 m høyde. Spredte byger, snø over ca. 800 m. Skiftende skydekke. 7 mm. nedbør.  
  • Mandag 14. april (ulykkesdagen): Nordvestlig stiv kuling 15 m/s. -4 grader 1000 moh. Snø og snøbyger. Overskyet. 25 mm. nedbør.
  • Tirsdag 15. april: Vestlig lett bris 5 m/s. -5 grader i 1000 moh. Oppholdsvær og en del sol.
  • Onsdag 16. april: Sørvestlig liten kuling 12 m/s. 0 grader i 1000 moh. Skyet, oppholdsvær. 

Etterpå.

Os i Østerdalen er en liten kommune med knapt 2000 innbyggere. Kirka huser ikke mer enn 350 av dem, og det var alt for lite da Ole Simensen ble bisatt, noen få dager etter han skulle fylt 29 år. Høyttalere utenfor kirka måtte til for at alle skulle få med seg begravelsen.

– Jeg tenker på ulykken hver dag. Det er sånne småting. For eksempel når jeg leser en artikkel på friflyt.no og tenker at denne må jeg sende til Ole. Eller at vi hadde planlagt tur til Ekstremsportveko i sommer. 2014 var året vi skulle gjøre Veko. Begravelsen var utrolig trist. Den kom på samme dag som Yngve sin, og jeg er nesten glad jeg slapp å gå i begge, sier Eirik Bækken.

De første dagene etter ulykken opplevde han stor støtte fra et lite lokalsamfunn hvor alle kjenner alle. Mye mimring og latter blandet med sorg og tårer. Og foreldre som ønsket informasjon og ville vite alt de kunne om sønnens siste dager.

Tre uker etter tragedien var Eirik på ski igjen.

– Jeg gikk en liten tur alene i Bodø, men det var da en av våre felles venner inviterte til tur i Hurrungane at jeg var på ordentlig skitur igjen. Også Erlend, altså Yngves bror og sistemann fra turen i Øksendalen, ble med. Det var en bra tur.

September.

Vi møter Eirik på kafé i Trondheim, hvor han studerer. Det er snart et halvt år siden ulykken.

– Kommer du til å dra tilbake til Øksendalen noen gang?

– Jeg vet ikke. Jeg har hatt så mange fæle følelser i den dalen at jeg tenker det fins mange andre steder i Norge hvor jeg kan dra på ski.

– Hva kunne vært gjort for å unngå ulykken?

– I ettertid ser jeg jo at gutta ikke burde gått for den turen. Men nå har det jo vist seg at det ikke hadde betydning for utfallet.

Undersøkelser i etterkant av ulykken har avslørt at de fire ble tatt i skred på samme sted hvor de skilte lag. Det gikk cirka 10 minutter fra gruppa ble delt til skredet kom. De fire som omkom hadde ikke begynt den planlagte oppstigninga. Der de ble tatt var det nesten flatt, hellinga er blitt målt til 10 grader. Skredet kom fra fjellsiden de hadde tenkt å gå opp.

– De hadde planlagt å ferdes i ei sørvestvendt fjellside, som ligger i le for vinden, hvor det kom et selvutløst skred, på en dag det snødde og temperatur og vind økte. Hva tenker du om det?

– Alle skredkurs sier at ved mye snø og væromslag bør det ringe noen bjeller. Og det gjorde det, vi valgte jo en «dårligværstur» i lett terreng. Men beslutninga om å gå opp der er i beste fall et valg det er lett å kritisere, sier Eirik.

Faregraden dagen før var ifølge varsom.no 2 –moderat- med et tekstvarsel som advarte mot lokale variasjoner og lesider.

– Spilte den varsla faregraden noen rolle for dere?

– Nei. Vi gjorde våre egne vurderinger.

– Har tragedien endret ditt syn på snøskred?

– Ja. Før var skredfare noe du hadde i bakhodet hele tida. Nå er jeg mer redd for hva som kan skje. Og mye mer bevisst på terrenget rundt. Det var jeg ikke før. Før ulykken følte vi oss ganske udødelige etter alpeturen. Skred var noe som forekom som man kan kunne kjøre ifra. Det som skjedde i Øksendalen viser at skred ikke alltid er menneskepåvirket, plutselig kommer det ovenfra og tar deg. Det man må tenke på når man er på tur. Man kan ikke bare tenke på terrenget man tråkker på til enhver tid, man må også huske på det rundt deg, og hva som eventuelt faller ned på deg ved et naturlig utløst skred. De naturlige skredene skjer. 

Ole Simensen ble 28 år, Yngve Dalquist 37, Ola-Inge Drøpping 27 og Øyvind Slørdahl 36 år.

Fri Flyt fulgte ulykken tett da tragedien var et faktum påska i fjor.

MINNESMERKE: I sommer ble denne minneplata ble satt opp i Kannsdalen, der de fire ble funnet omkommet. Foto: Per Simensen