– Nå gjelder det å unngå store mager.Det er noen timer siden vi skrevet over autovernet nede i Fjærland. Før det hadde Sigurd og Sander pekt ut en potensiell nedfart i distansen. Gjennom det de færreste av oss kan kalle skiterreng: Brefallet på Bøyabreen.Brefallet begynte akkurat å bade i solskinn da vi stod på parkeringsplassen nede i dalen ved Fjærlandstunnelen. Kastet lys på dagens gjøremål. Planen Sigurd Felde betegnet som «en kul greie», begynte å virke litt vel dramatisk. Det å kjøre på ski mellom de blå klossene på størrelse med rekkehus, hengende langt der oppe i fjellsiden under «hatten» av Jostedalsbreen, var omtrent like fristende som å kjøre baklengs ut Kitzbuhel.  For Bøyabreen er ikke bare full av overraskelser som overhengende is-kolosser og bresprekker, den er også bratt.– Breen har trekt seg tilbake de siste årene og har et kort og bratt brefall. Det gjør at den beveger seg mye raskere enn mange andre breer. På sommeren kan den bevege seg opp til to meter om dagen. Når det raser der oppe, så går rasene ofte helt til bunnen av dalen, sa Pål Gran Kielland, fagansvarlig ved Norsk Bremuseum.Jeg snakket med han på telefonen under research. Han fulgte opp;– Skal dere virkelig opp der og kjøre på ski. Det er ikke å anbefale ...Da jeg fortalte at det var med Sigurd Felde og Sander Buene, ble han straks litt roligere.  De to er tindeveglederne fra Sogndal er ingen lettvektere i fjellverden. Spesielt ikke Sigurd. Han er en av veldig få som har stått på toppen av verdens høyeste vertikale stup, Trango Tower (6 286), i Pakistan. I fjor førstebesteg Sigurd, Jørgen Aamodt og Robert Caspersen også fjellet Pawar Himal (6 621) i Himalaya. Med ski. Vi skulle med andre ord ikke gå i blinde. Så det var bare å senke skuldrene og prøve å holde følge med de to blodtrimmede fjellfantene i egen bakgård. Vi gikk opp en sidedal til Bøyabreen og møtte på det litt mindre brefallet i Vetlebreen. Det måtte krysses. Det er her jeg får høre historien om de store magene.– Det er store kuler i terrenget på en bre. Over en kul strekker breen seg i alle retninger og det er ofte sprekker under snøen, sier Sander.De to forteller om essensen i å lese terrenget på breer. Formasjonene på overflata reflekterer hva som er under. De ser etter konvekse og konkave formasjoner.Konvekse formasjoner danner seg der breen har størst hastighet og press, og der den er brattest. Størst sprekker får en i overgangen mellom platåbre, den flate delen, til de brattere delene. Konkave, eller innhule mage-formasjoner, danner seg der breen beveger seg sakte og tetner til. Der er det som regel tryggest å ferdes.– Det går jo også mye på en feeling du har. En feeling du har opparbeidet deg gjennom mange år. Så du klarer å kjenne igjen formasjoner i terrenget. Ut fra viten om breen og fra kartet kan du også se hvor det er trygt å ferdes - og finne en mulig rute. Du danner deg et bilde i hodet før du går ut. Så får du verifisert det i terrenget. Eller ikke. Da får du mer lære, sier Sigurd.Den læren er tung, tenker jeg når vi beveger oss i sikksakk mellom blå istårn. Forbi skavler og snøhuler som kan romme lokalbussen i Fjærland. Kaotiske og gigantiske formasjoner.Så, plutselig, står vi igjen over fast fjell med snø på. Jeg må se meg rundt når beskjeden kommer. Det ikke lenger er noe risiko for sprekker. Hadde ikke de to guidene visst bedre, kunne jeg trodd vi fortsatt var på Vetlebreen. Dette er ikke lett terreng å legge inn sikkerhetsmargin i. Og når vi er ferdige med å bevege oss over snøbroer, er spørsmålet naturlig;– Har du noen gang falt ned i en bresprekk Sigurd?– Nei. Eller jo, men jeg har alltid stoppet i sekken. Fått slått ut vingene liksom... For å komme oss inn i brefallet på Bøyabreen må vi over Almenipa. Et 1 500 meter høyt fjell som deler de to brearmene. Som årets første topptur, har 1 400 høydemeter i  satt seg i støvlene mine da vi når toppen.Februarsola gir litt ekstra pågangsmot. Josten viser seg fra sitt beste bak oss, og brefallet under oss er utvilsomt et postkort med Fjærlandsfjorden langt der nede i bakgrunnen. Sigurd ser likevel skeptisk ut. – Vi er kanskje litt tidlig ute. Det ideelle er medio mars til medio juni for å ferdes på bre her. Og det må være minimum tre meter snø på breen. Jo lengre ut på våren du kommer, jo tryggere er det når snødekket setter seg og blir mer homogent. Bresprekkene er mest fylte og snødekket mest bærende da. Helt frem til juni, da blir brefallet mer ustabil og farligere i smeltefasen. Så braker det plutselig til i brefallet under oss. En svull på størrelse med et lite hus velter ut og rumler nedover.– Den er for ustabil, men det var jo planen å se hvordan det så ut – for så å ta en avgjørelse om det var trygt, konkluderer ekspertisen.Det blir ingen klager på den beslutningen og vi legger veien ned cirka der vi kom opp.Og selv om de to presiserer at vi absolutt ikke skal anbefale helgesoldater å ta lignende turer, spør jeg om de har noen tips til skikjøringen mellom og over bresprekker når man skal ned et brefall. De har bare et råd:– Kjør fort!