NY UTGAVE: Johanne askim Addes (bildet) artige historie fra Nendaz i Sveits er bittelitt av alt du kan lese om i den nye utgaven av Fri Flyt. Foto: Ida Gunleiksrud

Baksiden av Verbier

Lengsel etter skikjøring som hverdagskost + tre skisultne venner + en miks av tilfeldigheter = Drøye to måneder i skiskoa med Nendaz som lekegrind.

Fri Flyt 129

I årets tjukkeste utgave byr vi blant annet på:

  • Rockestjerna fra Namsos; Merk deg navnet Sebastian Schjerve
  • Oppdal: Endelig tilbake? Eller?
  • Tanner Hall: Tilbake der anklene knakk
  • Verbier: På baksiden ligger Nendaz
  • Lyngen på langs på 30 timer: Les om Vegard Rys vanvittige rekord-tur
  • Jotunheimen: Langtur ra øst til vest
  • Hjørundfjorden rundt: Og å bli hentet ut med helikopter
  • Fra Andermatt til Engelberg: Alpenes nye Haute Route
  • Bildegalleri: Canada på sitt fineste
  • Ski-utveksling: Fra Ål til Alyeska
  • Eirik Sæterøy: Norges nye superstjerne
  • Skitest: feite pudderski, dameski og store toppturski

…og MYE mer i den nye utgaven av fri Flyt som kommer denne uka!

Følelsene er blandet den dagen vi presser oss inn i bilen, en Skoda med alt for mye bagasje. Skal vi virkelig dra herfra nå? Avslutte dette eventyret, når alt vi vil er å bli her, i hvert fall bare noen dager til? Fem centimeter med nysnø har lagt seg på toppene. Sola skinner. Fjellene ruver over landsbyen i Basse-Nendaz, fortsatt snøkledde til tross for sommertemperatur og shorts vær.

Det er 6. april og våren har ankommet bygda for fullt. Skodaen er klar for avreise. Den har rullet mange mil og opplevd mye. Nå står den utenfor leilighetskomplekset vårt med en bulk mer enn når den ankom Nendaz 7.februar 2017 i tett snødriv. Bulken kom som et resultat av en uoppmerksom bulgarer. Han valgte å sikte seg inn på fronten på den parkerte Skodaen i det han skulle passere på glatt føre, og forlot ulykkesstedet uten kontaktinformasjon. Vi klarte til slutt å oppdrive gjerningsmannen. Et møysommelig arbeid når man befinner seg i en fransktalende del av Sveits der engelskkunnskapene er fraværende. Men ved hjelp av google translate og en behjelpelig tolk ordnet alt seg og forsikringen tok seg av utgiftene. Ingen skade skjedd og nå bare en kosmetisk ripe i lakken. Som Skodaen at vi har mange minner, opplevelser og erfaringer knyttet til dette stedet.

Godt over to måneder i Nendaz er over. En tid der hverdagen i grove trekk har handlet om å stå opp, se ut vinduet, ta på ullundertøyet, de sure sokkene, spise frokost, smøre matpakke, dobbeltsjekke skredvarselet, pakke sekken, ta skredsøkeren på, gå ut døren og prøve å rekke bussen som går hver halvtime.

Det tar ti minutter å gå fra leiligheten til bussen. På grunn av noe ulikt tidsbehov har vi ubevisst innarbeidet en rutine der Helene går først, like bak kommer jeg og til slutt etter noe ventetid kommer Ida løpende. Hun rekker som oftest akkurat å klemme seg inn mellom dørene i den ellers stappfulle bussen som forøvrig både jeg og Helene har prøvd å holde igjen til den ikke engelsk talende buss sjåførens store fortvilelse. Det går akkurat hver gang.

– Tourists, mumler han med en sur mine i det Ida slenger skiene sine mot oss og rygger inn.

– Jeg må seriøst skaffe meg nye skisko snart, nå har plasten sprukket opp enda mer, får snart ikke nedi innerstøvelen, sier hun oppgitt og setter de teipa sportsbrillene som har dugget ned på hodet.

– Men jeg fikk de på meg i dag også, heldigvis.

Vi ler og nikker til hverandre, alle er enige i at de signal gule alpinstøvlene til Ida fra skigymnaset snart bør byttes ut. Så står vi der sammenklemt i bussen, svette, trøtte og litt slitne i beina. Helene har tatt av seg til netting ullundertøyet for å unngå heteslag, jeg kan kjenne hvordan den tidligere tørre ulltrøya ikke er tørr lengre og Ida forsøker å åpne alle sluser på den røde skalljakka i håp om litt luft. Bussen er full av skientusiaster i alle fasonger, farger og nasjonaliteter, skientusiaster som gleder seg til å komme ut, ut på ski.

Så åpnes dørene og kampen om frisk luft starter, det er vel den eneste fordelen med å ikke få sitteplass på bussen, nemlig at man blir stående med trynet trykt opp i dørene så når bussen stopper og dørene åpnes faller man naturlig nok først ut, forøvrig et nyttig triks vi har tatt med oss til gondolene. Sist inn og først ut. Det har heldigvis ikke vært slik hele tiden, en kamp om buss setene eller gondolplassene. Vi kunne tatt gondolen rett opp fra Nendaz, det har vi også gjort noen ganger. Men nå vil vi bevege oss opp i området rundt Mont Fort og da er det mer effektivt å ta bussen til Siviez som ligger på 1730 moh i stede for å traversere seg over med et stort antall heiser og nedfarter fra Nendaz som ligger på 1400 moh.

Det var hard kamp om plassene både på bussen og i gondolene de første ukene vi kom hit. Da vi ankom 7. februar viste det seg å være en av de travleste månedene for skisenterene som knyttes sammen i det som kalles «4 Vallées». Sesongkortet gir oss tilgang til alle områdene, så her er lekeplassen stor. med en høydeforskjell som strekker seg fra laveste heis i Bruson på1080 moh til høyeste heispunkt ved Mont Fort på 3330 moh. I mars roet ting seg, vi fikk sitteplass på bussen og luft rundt oss i gondolen. I slutten av mars opplevde vi til og med å være alene på bussen som forøvrig er gratis.

KLAR: Johanne Askim Adde speider ned linja. Foto: Ida Gunleiksrud

Men nå skal vi hjem til Norge igjen. I det vi lukker bildørene, skrur på musikken og kjører nedover de smale svingete fjellveiene fra Nendaz titter jeg opp på raden med fjell langt der oppe.

Bare en time unna ligger det større og mer kjente skistedet Verbier. Hit kan man enkelt komme seg med en kombinasjon av ulike heiser på ski fra Nendaz. Nendaz er sammenlignet med Verbier mindre og noe mer skjermet for turisme. Her finner man ikke posh-faktoren i samme grad men heller den tradisjonelle fjelllandsbyen som har et mangfold av ferieleiligheter.

Da vi ankom i februar, ble vi møtt av en sprudlende sveitsisk dame i leilghetskomplekset.

– I feel so sorry for you, this is the worst winter so far in like five years! sier hun og veiver oss inn i gangen.

Vi ser undrende på hverandre, for utenfor laver det ned med store lette snøkrystaller og det ser ikke ut til at det har tenkt å gi seg med det første.

– Hopefully it will continue to snow, but there is no base so be careful, fortsetter hun i det hun viser oss leiligheten som består av en stue, gang og bad.

Sengene er slått opp langs veggene og kan slås ned når de trengs. Hun overleverer nøklene og ønsker oss lykke til. Vi finner i senere tid ut at vi er heldige med den flislagte rene leiligheten vår da vi verken har teppegulv, teppevegger eller mye smånips noe som tilsynelatende er vanlig å forvente i en typisk sveitsisk ferieleilighet.

En vanlig dag starter med bussturen. Vi kommer oss ut av bussen, ut i frisk luft og skieventyret starter. De første dagene laver snøen ned, men som vi hadde forventet med litt førsjekk på værmeldingen kommer vi akkurat i tide til et av få snøfall så langt denne vinteren i Nendaz. Det medfører ingen base/grunnsåle i snødekket og vi blir fort kjent med det velkjente, internasjonale fenomenet sharks. Det er steiner overalt under det nye snødrysset så her handler det om å lese terrenget godt, hoppe og trekke til seg bena så fort som mulig. Det viser seg at denne utfordringen skal forfølge oss gjennom hele oppholdet i mer eller mindre grad.

VENTESMIL: God stemning mens en venter på heisen for nok en tur. Foto: Johanne Askim Adde

Den første tiden handler alt om å orientere seg. Etter hvert som vi blir mer kjent bruker vi mindre tid på å finne fram. De heisnære områdene blir fort oppkjørt så vi konkluderer raskt med at her må vi bare ta skiene på ryggen og gå. Det gjør vi og blir godt belønnet.

Vi bruker dagene og tillater oss aldri å tenke «nei, den sparer vi til senere, vi har så god tid».Vi får mye fint vær og beveger oss allerede opp til det høyeste heispunktet den første uken.

– Der er Rosablanche, sier Ida og peker fra Mont Fort innover rekken med fjell.

– Mange som går den turen i dag, ja, svarer jeg og betrakter rekken med maur som beveger seg over den tilsynelatende flate breen.

Vi blir enige om å ta på fellene en annen dag, for fine forhold heisnært til å kaste bort tid på tur i dag. Vi tripper sakte og noe utålmodige ned trappen bak et folkehav av skiturister. Flertallet har tenkt seg ut på kanten for å ta et bilde før de svinger eller ploger seg ned den upreparerte skråningen som for øyeblikket har blitt en naturlig kuleløype. Vi skal heldigvis ikke ned der. Det kiler litt ekstra i magen i det vi krysser sperringene som sier «DANGER» og sklir vekk fra folkehavet. Her møter vi et eksponert og massivt landskap utenfor skisenterets grenser. Vi vet at vinden har herjet og at svake lag særlig i nordlig helning kan forekomme. Vi må trå varsomt. Her skal man ikke være på feil sted til feil tid, og vi har lovet oss selv at ingen dumdristigheter skal skje, alle er pliktige til å si i fra, bruke hodet og dele kunnskapen man sitter inne med. For det er mange områder vi beveger oss i som er i overkant mer eksponert enn det vi til hverdags er vant til. Her kan vi omtrent bare skli oss ut fra heisen og plutselig står du der på en rygg og har godt over 40 grader under deg med klipper og dødelige fallsoner. Da må man ha hodet med seg. I starten er det ekstra spennende, men det er rart hvor fort man blir mer komfortabel med brattheten, traverseringen og balanseringen. Desto viktigere å holde på bremsen når fristelsen blir stor.

FINT: Når vær og føre spiller på lag er det fint å være i Nendaz. Foto: Johanne Askim Adde

Vi skrår oss ned fra Mont Fort og beveger oss inn i en av mange mulige nedfarter. Det ser bra ut, enda myk og urørt snø. Det er vestlig helning på flanken som munner ut i en smal renne, godt over 40 grader hele veien her. Vi vurdere snødekket og prater gjennom linjevalget. Ida retter skituppene nedover. Hun forsvinner i en sky av lett hvit snø. Det er ikke bare bra, det er kjempebra. Hun stopper på en trygg plass i bunn av renna. Det er min tur. Adrenalinet pumper litt ekstra i det farten stiger, melkesyra ankommer lårene og skiene surfer sidelengs ned mot det smaleste partiet. Sluffet følger etter, så her må man holde tempoet oppe.

– Woohooo!

Gleden er stor i det jeg skrenser opp en hvit snøsky som treffer Ida midt i fleisen.  Store smil og en obligatorisk highfive over linjevalget deles før turen fortsetter ned mot Lac de Cleuson, en demning i bunn av dalen. Vi må neste stoppe opp i hver sving og se tilbake.

– Se der da, der må vi prøve neste gang, og der og der!

En annen dag, sola skinner og nysnøen dekker fjellene. Vi kaster ikke bort tid i anlegget og sklir rask bort til en anmarsj vi har testet tidligere under noe krevende forhold. Da møtte vi alt fra fokksnø til sløsj og solskare. Karakterbyggende, kaller de det, og vi har hatt en del slike dager innimellom de sjeldne, men verdifulle snøfallene. Men nå har det snødd nye 15 cm og vi vil kjøre en side med utgangspunkt i Mont Fort. Vi er de første til å brøyte spor. Jeg kan merke at gruppa er slitne der vi i stillhet tråkker seg oppover en forholdsvis bratt travers med snø til livet. Vi har gått mye de siste dagene og det kjennes på kroppen. Men viljen og motivasjonene er stor da vi vet at flere høydemeter med urørt puddersnø venter på oss.

– Ja, da var vi oppe, da, sier Helene med et stort smil.

Hun slenger fra seg sekken med skiene, tar på seg skalljakka og drar fram matpakka. Vi finner ly bak en stein og kryper sammen. Så sitter vi der helt alene på fjellet, nyter ei brødskive, en energibar og bare lytter til vinden og fjellets klang.

Øyeblikket er kort, men fint, for nå er vi alle ivrige etter å utnytte den urørte snøen før noen etterslengere følger sporene våre. Det blir store, deilige svinger før vi leker oss nedover i et eldorado av klipper og småkupert terreng.

Noen dager senere kommer mildværet med regn opp til 3000 moh. Store deler av det terrenget vi har kjørt så mange ganger raser helt ned til steinura. Det er merkelig å se, hvordan landskapet endrer seg og hvordan kreftene i naturen regjerer. I sørsidene blir det sløsj. Er man villig til å gå er mulighetene mange og leken fortsetter. 

Vi møtte en del lokale Sveitsere under oppholdet. De sa omtrent det samme:

– Nothing is good, it sucks.

Men til tross for at vi har valgt å reise til Nendaz på et tydeligvis svært dårlig snøår, finner vi hele veien terreng som kan gi oss god skikjøring, og de dagene snøen er svært vanskelig og beina er trøtte tar vi oss en tur i parken eller setter svinger i løypa. Vestlige, østlige, nordlige, sørlige helninger og en variasjon i høydemeter gjør Nendaz til en skiperle som faller godt i smak hos oss alle. Så vi lurer veldig på hvordan det egentlig pleier å være her når de har et bra snøår, da må det jo være helt sykt?

Nå peker altså gps’en i retning Norge. De to månedene med ski som hverdag er over og alpelandskapet forsvinner raskt forbi bilvinduet i det vi suser inn på motorveien. Hjemme venter det unike norske landskapet med forhåpentligvis gode vårskiforhold. Jeg savner allerede livet vi kjører vekk fra, de spisse fjellene og heisen som tar oss rett opp til 3330 moh. Før jeg rekker å si noe, sier Ida det jeg tenker.

– Vi må tilbake hit.

 
 
VIS KOMMENTARFELT
Annonse
Annonse
Annonse