INTROJeg står på eggen på Gaustatoppen en kald januardag og føler meg som Mike i Netflix-serien «Stranger Things». Mike balanserer mellom en verden i lyset, og en i mørket. Jeg ser ned Gaustatoppens bakside, B-siden. Denne vestsiden bader i sol, og med sin konkave form og lekne terreng frister den til yppig kjøring. På østsiden ligger «the Upside Down». Skyggenes dal. Konvekse renner med holke og forrædersk vindtransportert snø forsvinner under meg og jeg skimter hårnålssvingene på veien opp til Gaustablikk under skiene. Jeg har alltid tenkt at de som kjører forsiden er tøffere enn de som kjører baksiden.Sjekk vår kjempetest av lette toppturstøvler her! B-SIDEN SPOR 1Første gang jeg var på Gaustatoppen var jeg åtte måneder gammel. Siden har jeg vært der utallige ganger. Under søndagsturene på 90-tallet pleide bror min og jeg å sitte på kanten og kaste stein ned i avgrunnen på vestsiden. Modern var stressa og holdt godt tak i hetta på parkdressen. Fadern gikk mer pedagogisk til verks og fortalte skrekkhistorie om en far og datter som visstnok ramlet utfor en gang på 80-tallet. De ramlet ned hele siden og han beskrev billedlig hvordan armbåndsuret hadde blitt skrapt av armen til datteren under fallet. Jeg så med bekymring på min mest dyrebare eiendel: en digital Casio-klokke. Siden den gang har baksiden hatt en magisk tiltrekningskraft på meg.Les turekspertene i UTE sine tips til din neste langtur!DEBUTALBUMETFørste gangen jeg kjørte baksiden helt ned til Rjukan var jeg ung og særdeles motivert. Jeg var uteksaminert sivilingeniør og feiret overgangen til voksenlivet med friår. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ned via den nordligste bollen. Helt ned. Jeg satt alene i nødbua under tårnet en kald tirsdag i februar og ventet på at skodda skulle slippe. Det gjorde den ikke. Til slutt gikk jeg lei av å vente. Gjennom grauten av skodde fulgte jeg ryggen mot toppen. Den delen gikk fint. Foruten om bror min har jeg ikke hørt om mange som har klart kunststykket å gå i ring på en rygg. Men så ble det enda verre. Jeg skulle jo ned. Jeg holdt meg fast til korset på toppen og myste inn i tåke-grauten. Jeg husker det som en kvalmende gråhvit farge. Skikjøring på GPS er sjeldent spesielt gøy, men jeg skulle ned. Helt ned.LES OGSÅ: Test av ti teleskopstaver for topptur DEBUTEN, del  IIDen nordligste av bollene på vestsiden er furete og ryggene av stein vokser etter hvert som høydemetrene forsvinner. Etter noen hundre høydemeter er jeg omgitt av stein. Over meg har jeg dårlig snø med nervøse skispor. På hver side sint, bratt, svart stein. Og under beina et klippeparti jeg ikke skimter bunnen av. Alt pakket inn i den kvalmende gråhvite tåka. Men jeg skal jo ned. Jeg nedklatrer klippepartiet og kommer meg mer eller mindre helskinnet ned. Mange timer seinere sklir jeg inn på rutebilstasjonen i lyset fra hodelykta. Bak en halvtint frontrute på en utgått Opel Astra venter en god kompis. Han kom rett fra et eventyr på Juvsøyla, og mot hans hårete beretning var ikke min lille skitur så mye å lage oppstyr om. Med årene kommer også visdom, og denne fremgangsmåten anbefales ikke.Slik holder du deg trygg på topptur!GAUSTATOPPEN«Om Tinnsjøen hadde vore saup, og Gaustatoppen vore graut, så hadde ej ikkje varte mett læll» sa Gauta-Jon. Han var nok svær. Både rundt magen og i kjeften. For med sine 1883 meter er Gaustatoppen det nærmeste man kommer skikkelig fjell om man er så uheldig å være bosatt i landets tettest befolkede og minst alpine landsdel, også kalt Østlandet. I 1810 ble Jens Esmark og Christen Smith de første til å sette sine spikerbeslåtte støvler på toppen av Gaustatoppen. Der fikk de gleden av å være de første til å skue ut over 1/6 av den norske delen av det dansk-norske kongeriket. Eventuelt ble de først til å nyte vaskeekte gråhvit gausta-skodde. I årene etter har utallige fulgt i deres fotspor. Med fjellsko og staver, løpesko og pulsmåler, randoski og feller, militærstøvler og AG3, eller stiletthæler og pelskåpe. På 1950-tallet tok NATO ansvar for Gausta-Jon sine skrøner og begynte møysommelig å spise seg inn i fjellet. I dag er Gaustabanen åpen for skifolk og folk flest. Velger du veien ned B-siden får du Norges lengste heisbaserte skitur. Eller heisbaserte topptur om du vil. JANUAROPPTURDet er mye bra å si om internett. En av de er at det gir tilgang til obskure webcams rundt om i landet som gir god indikasjon på om det er verdt å sette seg tre timer i bil for å dra på ski. Vinteren 2017 satt jeg daglig og så på at det regnet på en gammel arbeiderbolig i Rjukan. Det var ingen god vinter for en som ville kjøre ski ned til bygda. 2018 derimot, viste seg å by på et utall muligheter. Jeg grep den første og helt sikkert ikke beste. Sammen med fotograf Anki Grøthe og fast turfølge Erling Magnus dro vi til Gaustablikk en kald helg i januar. Vi hadde satt igjen en bil på rutebilstasjonen på fredag kveld, og i lyset fra hodelyktene går vi fra bilen på parkeringen ved Svineroi lørdag morgen. Det er klart, kaldt og rått. Rimkrystallene rundt kragen på skalljakken glimrer i lyset fra hodelykten. Mørket gir gradvis etter for lyset og plutselig trenger de første rødlige solstrålene seg over horisonten. Soloppgangen på vinterfjellet gir en god og falsk følelse av varme.LES OGSÅ: Siste skanse - om sesongforvirring i JotunheimenOPPTUR, SPOR 2Uvaner er vanskelig å bli kvitt. En av mine uvaner er at jeg alltid undervurderer hvor langt det er igjen til denne toppen. Kanskje er det fordi tårnet på toppen gir inntrykk av å være så nært? Det er rett der oppe liksom. Jeg går i fella hver gang. Kanskje er det derfor det alltid føles ekstra godt å komme opp. Betrakte de finurlige og fine formasjonene av snø plastret til stein og betong. Bøye hodet så langt bak det går for å skule opp på toppen av tårnet. Og å komme seg inn i nødbua før svetten i ullskjorta rekker å fryse seg fast til kroppen. Få på seg tørt, ta en kopp kaffi og diskutere skodde. Om skodda er der, går diskusjonen i når, og om, den kommer til å slippe. Er den ikke der, er man bekymret for om den kommer. Denne dagen er toppen skoddefri, men dævelskapen ligger tjukk i bunn av B-siden. Hvorfor måtte det være skodde der akkurat i dag? Igjen forbanner jeg skodda. Men Anki er gira. Hun liker skyer sier hun. Jeg er sur og sier at skodde ikke er det samme som skyer. Anki lar seg ikke affisere. Hun tar bilde av steiner og matpakken sin og sier at det ser ut som vi er i himmelen når vi er over skyene. Hun har som vanlig rett. NEDTURI motsetning til forsiden, som er kjent for sine karakteristiske renner, er B-siden i all hovedsak dominert av to store boller. Den sørligste av disse er åpenbar for alle som har satt sine skisko på betongtaket ved tårnet. Gitt at man ikke har havnet i unåde hos Gausta-Jon og vært skoddefast på toppen da. Bollen er oversiktlig og innbydende, og terrenget er lekent med steiner, renne-formasjoner og mye boltreplass. Det finnes mange måter å starte sitt B-side-eventyr på. Fra tårnet kan man gå langs ryggen mot toppen og cruise inn i bollen langs furene i fjellet. Alternativt kan man traversere langs ryggen på skikjøreres venstre og få en litt brattere inngang til bollen, eller for den utålmodige: ta sats på betongtaket og rett og slett hoppe i det. Den nordlige bollen er mindre oversiktlig og har tydeligere markerte renner. Det finnes nok mye god skikjøring her også, men etter min noe turbulente debut har jeg holdt meg til den sørlige bollen. NEDTUR, DEL IIVi pakker ned lunsjen og tar av fellene. Jeg har sett meg ut den perfekte starten på denne dagens B-side-eventyr. En relikvie fra Marshallhjelpen. En betongutkrager som peker rett ut i B-siden. Jeg har sett den før, men det har ikke vært nok snø. Det er det nå. Eller. Det er nesten nok snø. Men om jeg går ut litt halvveis til venstre så bør jeg klare å lande i et område på noen kvadrat med nok snø. Jeg har en uvane til. Den gjør seg oftest gjeldene på fjell med mye folk. Når jeg blir gira blir jeg også mistenksom. Jeg skuler på de andre som tusler rundt med ski rundt tårnet. Jeg roper til Anki: er vi klare eller? Han kisen med den nye skredsekken borte ved tårnet ser på meg. Så han linja mi? Hva er det som tar så mye tid a Anki?! Eller den gjengen med breie ski og kule goggles som ser ned B-siden. De skal nok ned her. Faen nå tar de linja mi. Jeg ser ut over betongutkrageren. Det føles som den peker rett til himmels. Under den forsvinner B-siden før den drukner i skodda langt der nede. Jeg kommer til å lande nede i Rjukan. Jeg trøster meg selv med at det er hyggelig på sjukehuset i Rjukan, ble jo tatt godt vare på sist jeg var der. Så kommer jeg på at Høie har lagt ned sjukehuset. Faen. Det hjalp jo ikke på stemningen. «Kjør du», sier Anki rolig. Jeg trekker pusten og staker alt jeg er kar om. Jeg stuper i det. Inn i B-siden. Inn i skodda.LES OGSÅ: Hva sier med og i hjernen i en skredsituasjon?NEDTUR IIIErling kjører fra ryggen mot toppen. Terrenget er lekent og han legger store svinger, forsvinner i sin egen spray og popper på en stein. Erling har også en uvane. Han uler når han kjører. Han hoier og står i. Han har skjegget fullt av snø og ser ut som en unge. Lekegrind. Friminutt for voksne. Etter hvert snevrer bollen seg inn, og på det smaleste er den ikke mer enn 10-15 meter. Vannsig fra bollen skaper en liten issvull omtrent her. Størrelsen avhenger av snømengden, men denne gangen er den et par meter lang. Som ellers i livet går det meste bra med litt fart, men om det skulle gå litt trått kan man bruke kløkt og omgå svullen til venstre. Etter dette åpner terrenget seg igjen og det er fin cruising ned mot vannet. Steinura gir formasjoner og etter hvert treffer vi de første bjørketrærne. De holder godt på snøen, men her flater terrenget ut, så det gjelder å holde farten. BORTTURNede på vannet følger vi skutersporet mot Selstali, ca. 2-3 kilometer i relativt flatt terreng. Jeg er motivert og dropper fellene. Kan ikke kaste bort en god anledning til å øve på skøyteteknikk. På sommerstid og kanskje i påsken serves det rømmegraut på Selstali. I dag er sjappa stengt og jeg klarer ikke la være å tenke på hvor digg det hadde vært med graut når jeg står utenfor med blodsmak i munnen. Fra Selstali peiler vi oss inn på krysset mellom kraftledningene. Det trente kraftlinjeøyet vil kjenne igjen de store 300/420 kV sentralnett-mastene langs kanten ned mot Rjukan, og 132 kV regionalnett-linja inn Gausdalen. Under suset fra lokal vannkraft på vei mot byen hiver vi fellene i sekken og peker skiene ned kraftgaten. Kraftgata har sitt utspring i Såheim kraftverk. Selve kraftverket er en storslått bygning, og er kjent som «Operaen i Rjukan». Kraftstasjonen representerer i likhet med Vemork noe av det fremste innen monumental norsk industriarkitektur. Skikjøringen er heller ikke å forakte.Les om Rondvassbu som utgangspunkt for fine toppturer! SISTESPORETTerrenget under kraftgata er lekent, og er krydret med puter, steiner og småbjørk. Linjene forsvinner under skiene, og det føles som om man skal lande nede i Rjukan på hver eneste take-off. I det kraftgata knekker til høyre er det på tide å stoppe opp. Her har du tre valg. Inn til venstre finnes en rød sti som tar deg relativt komfortabelt ned til rutebilstasjonen. Alternativt kan du bushe hele veien ned ved å sikte halvt venstre. Følger du kraftgata til høyre havner du fort på flogene bak kraftverket. Sistnevnte rute kan best beskrives som noe mellom mixklatring og skikjøring, og anbefales ikke. Som vanlig prøver vi på det første alternativet, men finner ikke stien for bare snø og trær. Vi ender opp med alternativ to. Det tar maks ett minutt før vi er borte fra hverandre. Skogen er tettere enn Gausta-skodda. Her snakker vi first class combat skiing. Granbar i kjeften og rift i Gore-Tex-jakka. Svære klipper som må omgås og ski som fastner i røtter. Jeg spytter granbar og banner når jeg må stavre meg opp for å komme rundt en timeters klippe med rot-landing. Jeg trøster meg med at brettkjørerne har det verre. Dette er telemark terreng. Litt sving, litt gåing. Litt knot, litt opp, litt ned. Litt fart og litt flaks. Jeg ringer Erling og han svarer med banning. Han har ramla ned noe greier og har vondt i en fot. Jeg lar ham holde på litt før jeg forteller at jeg har funnet stien og legger meg på en skeiv gran og nyter blåtimen over Rjukan mens jeg venter. I skumringen sklir vi ned på den nedlagte jernbanen mellom Vemork og Tinnsjøen. Det gamle jernbanesporet, industribyggene og den varme følelsen inni jakka etter kampen mot granskogen gjør at jeg føler meg som en sabotør vel nede fra et vellykket oppdrag. Husk at du som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler fra landevei.no, terrengsykkel.no, friflyt.no, utemagasinet.no og norsk-klatring.no. Dirty details Start: Parkering ved bom Svineroi (930 moh) Slutt: Rjukan rutebilstasjon (300 moh) Opptur: 951 m Nedtur: 1581 m Helning: 30-40 grader Merk: 2-3 km gåing i skuterspor langs Gausdalen før nedkjøringen til Rjukan Husk: Fjellvett, skredvett, kart og solbriller Åpne kartet i ny fane eller nytt vindu for større versjon!