– Fin dag, ikke sant!?
– Det suger! Vel, solen skinner og bakkene er fine og nypreparerte, så man kan vel ikke klage. Men vi har ikke hatt snø på en stund, så alt er oppkjørt, svarer vår heismakker Fernand tørt. Fernand er 73 år og kan allerede se tilbake på 47 skidager av 53 mulige, og vi er bare kommet til 30. januar.
Vi kikker ned på våre egne ski, som endelig er ankommet fra Frankfurt - og en kuleløype som ved forrige snøfall sørget for lykkerus for ambisiøse frikjørere. Små klipper og puteformasjoner ligger strødd nedover i åpent terreng innenfor løyepenettet og ut i skogen.
– Men det er fortsatt mulig å finne noe, hvis dere gidder å gå. Jeg gidder ikke, fortsetter Fernand.
Det er sant som Fernand sier. Alt er oppkjørt innenfor anlegget. Opptil flere ganger. Ikke en myk flekk å oppdrive. Bakkene er fine, men det er tross alt ikke bakkekjøring vi er kommet for, selv om vi tar noen runder i de velpreparerte løypene. Det er på tide å legge en ny plan, og vi tar heisen opp til toppen av Granite Mountain (2075 moh) for å få oversikt. Den kan nåes fra begge sider av fjellet med to heiser som stopper akkurat i tregrensen. Vi kimter en gruppe mennesker på vei ned en flanke på motsatt side. En rygg på siden av anlegget drar seg ut mot en fjellrygg som frister. Vi kikker på kartet og tolker det som en enkel tur. The White Wolf Ridge. Det er åpenbart at vi ikke er gruppe nummer to, for sporene er harde og greie å gå, selv til fots. Etter en halvtime på bena slipper vi oss ned i skogen en plass som virker fin og ukjørt. Men innen vi har rukket å få på smilene, blir vi møtt av en vegg med trær som ikke likner myten om åpen kanadisk skogskjøring. Norefjell blir nevnt blant stygge banneord, og svetten renner i det vi kjemper oss ned fallretningen. Neste gang får vi gjøre hjemmeleksen bedre og finne de mer åpne områdene. For det må jo finnes.
Etter en bedre lunsj og nyjustert blodsukker prøver vi oss på The White Wolf Ridge en gang til. Solen skinner rett inn i nedkjøringen vår, og det er all grunn til å stille seg skeptisk til snøforholdene, men det var lite annet som virker fornuftig. Varmen har visst tatt knekken på alternativet Grey Mountain som ellers byr på 670 høydemeter sørvendt offpist, så det blir Ulvekammen igjen. Denne gangen går vi litt lenger, for i følge kartet synes det å være mer åpent ned her. Det stemmer heldigvis. Snøen er ikke all verden, men jubel blir hørt - og det er ofte et tegn på at folk har det bra. Dessuten slipper vi unna de verste greinene, så da synes de fleste vi kunne reise videre fra Red Mountain med god samvittighet.
Sammen med en vennegjeng på fem andre skiglade herrer reiste Fri Flyt til Canada for å stå på ski i British Colombia og Alberta. Fernie, Red Mountain, Valhalla Catskiing, Whitewater, Revelstoke og Kicking Horse skulle til pers. Ni skidager i hendene på Langley Travel og konseptet «Skiing Around The Rockies». Og på toppen av det hele unnet vi oss en dag med catskiing - det må du bare på skiferie i Canada.
Turen til Canada ble gjort for to vintre tilbake og artikkelen sto på trykk i Fri Flyt # 83. Følg med i fortsettelsen! Hvis du vil holde deg helt oppdatert på reiser, nyheter, tester og ski anbefaler vi å bli abonnent av magasinet Fri Flyt.
RED MOUNTAIN
Gjennomsnittlig snøfall: 750 cm
Høydemeter: 890
Høyeste punkt: 2075 moh
Bunnpunkt: 1185 moh
Terreng: 6.819 mål/dekar
Merkede nedkjøringer: 20
Heiser: 6
Terrengpark: Ja
Catskiing: Ja
Heliskiing: Nei
Pris dagskort: 365 kroner (66 kanadiske dollar)
Nett: Redresort.com
