Supervention hadde førpremiere på et utvalg norske kinoer i går (tenk det: skifilm på KINO!), og undertegnede var så heldig så få se storfilmen fra Field i storsalen i Oppdal Kulturhus, hvor lerretet er gigantisk og lyden spilles over kulturhusets PA-anlegg for konserter. Dette borger for en lydopplevelse som er ganske unik, og som svært få kinosaler kan by på.

Først det viktigste: Supervention er en fantastisk skifilm med fantastiske kjørere (strålende Jesper Tjäder og evigunge Even Sigstad skriver seg, nok en gang, inn i skifilmhistorien med VERSALER). I forsøket på å blande sjangrene skifilm og dokumentar har Filip laget en skifilm med en sjeldent god storyline, blandet med shots og vinkler som er helt utrolige, og til slutt: Musikken sitter som et skudd! (Undertegnedes høydepunkt var da INXS dro til med superlåten Mystify fra 1987.)

Det er ikke bare musikken som imponerer på lydsporet i Supervention. Filip & co. har nemlig fått med så mye reallyd. Du hører Eirik Finseth rope «Å nei» (ironisk) til seg selv idet han nettopp har lagt bak seg det mest eksponerte partiet i ei hårete linje i Lyngen, og du hører hetta på Bergansjakka til Anders Backe treffe betongen når han hopper gjennom et slags høl i kulturhuset hjemme i Vikersund. Kan det bli mer nære på? Nei. Backe imponerer stort i filmen forresten. Han var ikke den som fikk mest hype på forhånd, men Backe; du holder koken og vel så det! Og det er umulig å finne et rusmiddel som døyver suget i magen og gåsehuden når Åsmund Thorsen setter utfor revansjelinja på Sunnmøre. For ikke å snakke om når selveste Tom Hilde hopper Lysgårdsbakken ned, med Even Sigstad i hælene.

Bildene er akkurat som i de fire forrige filmene fra Field: Helt fantastiske, nyskapende og gir gåsehud stadig vekk. Kombinasjonen av vanvittige prestasjoner, særlig på rails og jibs, og vinkler, eksponering, slowmo og alt det der er sannsynligvis bedre enn noe jeg har sett før. Supervention er skiporno på sitt aller, aller beste. Sjangersjefene i Matchstick, Sherpas Cinema, Teton Gravity Research og andre bør se Field-filmen og lære. For Field viser at de er skifilmsjangerens beste med Supervention.

Men hvorfor lykkes ikke Supervention som dokumentar? Jo, fordi filmen ikke er virkelig nok. I en dokumentarfilm kan man ikke stikke på heliskiing og framstille det som topptur. Fordi en dokumentarfilm skal dokumentere virkeligheten. I en skifilm er det helt ok, ikke minst ganske vanlig, å late som om heliskiing er topptur. I en dokumentar kan man heller ikke la annonsører, altså sponsorer, få påvirke innholdet i filmen. Det sies at sponsorene ikke har noen innvirkning på hvilke kjørere som er med i Supervention, og det er i så fall et flott unntak fra regelen i skifilmer. Men produktplassering og tette bånd til næringslivet, som er helt vanlig i skifilmer, lar seg uansett ikke kombinere med den redaksjonelle uavhengigheten som kreves av en dokumentar. I en skifilm er dette helt vanlig, og ikke minst en forutsetning for å få laga filmen, at utøvernes sponsorer er med og finansierer produksjonen.

Til slutt vil jeg trekke fram introen: Dessverre legges det noen føringer i introen (om skihistorie) som ikke følges opp senere i filmen, men likevel: Introen på Supervention er den beste skifilmintroen som noensinne er laget. Både idé, prestasjoner, klipping, filming og lyd er så fantastisk bra at introen alene er grunn god nok til å se filmen. Så får det heller være at superduperjibber-i-ypperste-verdensklasse Jesper Tjäder introduseres som «PROFESJONELL SKISKJØRER» og at skikjøringa innimellom drukner litt i forsøket på å gjøre en fantastisk skifilm til en dokumentar (dere må da ha fått med flere enn 4-5 severdige linjer fra de to turene til Lyngen?).

Supervention-traileren finner du her!

NB! Anmeldelsen er basert på kun en titt på filmen! Og terningkastet spares til papirutgaven.

NBB! Fields samarbeidspartner VG har også anmeldt filmen, og skriver blant annet: «Det er frisport, det er risikosport, det er akrobatikk, det er livsfarlig, man slår seg tidvis helseløs; det er toppidrett med sagging!»