ALTA 69 grader nord og Finnmarks største by.Base: Langfjordbotn en bra utgångspunkt för att göra skidturer, her kan du leie hus eller hytte. Et dårligere alternativ er å bo inne i Alta på hotell – da blir det mye mer bilkjøring hver dag.Populære toppturfjell: Koppartindsmassivet, Vassnestind, Storelvtinden og Tverrelvstinderna er alle lett å nå fra bil. I tillegg har du området rundt Øksfjordjøkelen, da må du ta ferje fra Øksfjord.Guide: Vi fikk mye god informasjon fra Tore Karlstrøm (Bre og Vandring).Turbeskrivelser: Noen turer fra Finnmark er beskrevet i Fri Flyt-boken «Toppturer i Norge» – en komplett skiguide for området finnes ikke per i dag.Kaffe:Mer hjemmetrivelig kafe enn Langfjordbotns turistinformasjon skal du lete lenge etter. Først ser vi ikke en eneste skikjører på flyet til Alta. Vel framme kommer en gjeng tjukke ulltrøyer fram til bagasjebåndet. Ulltrøyene plukker opp smale langrennsski, svære ryggsekker og pulker. Det er altså slik den vanlige skiløperen ser ute her opp i nord – klar for en flat tur på vidda. Hva gjør vi her med høydemeterønsker og brede rockerski?På E6 fra Alta til Langfjordbotn ser fjellene ganske tamme ut. Toppene er avrundede, bolleformede. Visst skinner fjordarmen på den høyre siden av leiebilen, men hvor er skifjellene? Hvordan blir den her skidresan, egentlig?Vår research foran reisen hadde ikke gitt så bra informasjon. Søkordene «alta and skidåkning» sendte oss til Utah eller til Alta Badia i Dolomittene. Og om vi bare søkte på Alta i Norge fikk vi opp nordlysturisme, hundesledeturisme og laksefisketurisme – i tillegg til noen tilbakeblikk på konflikten rundt utbyggingen av Altaelva på 70-tallet. Så de vil at vi skal komme – enten for å fiske laks eller lenke oss fast. Litt det samme svaret fikk vi hos turistbyrået:– Lofoten, Lyngen og Tamok er de nordnorske toppturdestinasjonene, ikke Alta. Dere kommer til å bli besvikne om dere kommer hit for å kjøre ski.Men det fantes da harde fakta som gjorde at vi trosset internett.For det første: Kartet lyver ikke. Ser man på topografien nordvest for Alta, den delen som ligner mest på en halvøy og liggeri kommunen Loppa, vil hvilken som helst skikjører begynne å drømme.Og for det andre: Et google bildesøk som ga snødekte fjell og klassiske norske fjordarmer i ett og samme bilde. Det eneste som manglet på bildene var skikjørere.Det var her vi kom inn. Det kan hende du som leser dette bor i Alta. Eller er fast gjest. At du ser med skråblikk på oss utlendinger. Men nå vet du kanskje litt mer hvordan det er? Vi ville bare fortelle hvordan det var å komme som utenforstående og hvordan det var for oss å runde Isnestoften der veien vender rett vest. Hele utsikten forandre, fjellene reiser seg opp, står stautere foran fjorden.Kartet hadde ikke løyet denne gangen heller. Skitopper, renner og store gryteformasjoner speiler seg i vinduene på leiebilen. Vi passerer Langfjordbotn, så svinger vi nordover på vei 365. Snart tårner Øvre og Nedre Tverrelvstind opp som to forvokste tvillinger. Vi parkerer bilen et sted der brøyekanten gir oss ritt rom. Når jeg åpner døren og stiger ut i februarkulda er det med en dyp forventning.Rennen på Nedre Tverrelvtind er et hvitt snitt fra toppen av bergveggen og ned  mot dalen. Cirka 500 høydemeter seriøs skikjøring. Hadde det vært for 1000 år siden hadde jeg kanskje stoppet her og brukt tiden på finne på et eventyr om hvordan Tverrelvtind fikk arret sitt. Når vi går innover mot foten av Nedre Tverrelvtind henger det snøi lufta. I blant kommer sola inn og lyser opp snøfillene bakfra, men så forsvinner den like fort igjen bak skyene som blåser over himmelen. Vi går en kort bit gjennom trang skog i slak motbakke, siden videre opp mot selve renna. Det blir brattere og brattere, og ved siden av renna går det snørampe innover i berget en bit til venstre. 500 over oss er toppen av renna. Det er ingen skavl der – ikke som vi kan se. Vi trasker oppover.  Etter en stund legger jeg min nye MacGyver-stav mot snøen og kan lese av brattheten: 35 grader.Vi svetter videre. Snøen er litt vindpakket, men ikke hardere enn at støvlene får godt feste. Ex-Chamonix-boms Johan Engebratt tråkker spor med sine telemarksko, mens Erik Studer, som har noen vintre i Serre Chevalier, gjørt hvert steg enda med tydelig. Så kommer jeg og nyter trappen de har laget.Det er en slitsom tur. Det vanlige, vennlige topptursnakket og spøkene forsvinner. Man hører bare pusten. Det finnes verken energi eller oppmerksomhet til å både klatre og snakke. Alt som høres er tre par støvelplast mot snøen. Steg for steg, meter for meter. De neste dagene med skiturer rundt Langfjordbotn blir ikke fullt så seriøse. En dag tar vi bilen til Riksvei 365s slutt for å ta turen opp på Vassnestind. Det har rykte på seg for å være en værutsatt topp med vindbehandlet snø. Samtidig gir tinden  ekstraordinær utsikt til mot fjordene, havgapet og Trolltindene. Der oppe på Vasssnestind blir vi til dagslyset forsvinner og norlyset tar over himmelen. I dets lys pluss litt sidelys fra månen og hodelykter kjører vi ski ned på kvelden.En annen dag tilbringer vi i Koppartindsmassivet etter råd fra Moonlight-sjef Bjarte Hollevik. Vi starter fra enden av den private vegen som går fra Alteidet inn til gårdene ved Låven. Turen begynner med skog, men oppe over tregrensa ligger en stor gryte som voktes godt av Koppartind, Olderbakkfjellet og Laslettind. Vaktholdet gjør at vinden holdes delvis unna snøen. Gryta er en fantastisk lekeplass der kjøringa er lett-tilgjengelig og mangefasettert.  Rett under selve Koppartind går det ofte skred, men det finnes mange andre, bedre alternativer. Gryta renner ut i et kult parti av små koller og steiner. På vår dag her var snøen akkurat så bra som man drømmer om. Det var den beste skogskjøringen jeg fikk på hele vinteren – og da hadde jeg vært i Japan et par uker tidligere. En av de andre dagene gjør vi et par korte runder blant trærne under Storelvtind, lokalt kalt Hokkaido-skogen, ble vi fortalt.Tilbake til den seriøse dagen. Vi tar en pause halvveis opp renna på Nedre Tverrelvtind. Under en stor stein finner vi le fra den tiltagende vinden. Her kan vi sitte uten å bli kalde og uten å passe for for utglidning. Vann. Kaffe. Brødskive. To hundre høydemeter igjen.Etter pausen går jeg og MacGyver-stavene først. Nå tipper det 40 grader, kanskje 45. Undertøyet er som en blaut klut mot ryggen, i brystet banker hjertet hardt. Lungene fylles og tømmes med luft i rask takt.Vi når det øvre krønet på renna. Det er 3 timer siden vi gikk fra bilen. Toppen på Nedre Tverrelvtind er ikke så topp-ete. Det er flatt, men vi får igjen den utsikten vi har reist så langt for. Marinblåefjorder mot bratte hvite fjell. Over det igjen en lyseblå himmel.Vi står der litt og nyter stillheten. Det blir Johan Engebratt som bryter den.– Sluta glo nu era slöa naturromantiker. Nu ska vi bränna ränna!