Fri Flyt har testet ski helt siden starten i 1998, men det var i 2007 vi startet med de tekniske målingene slik de gjøres i dag. På disse ti årene har Endre Hals – ansvarlig for de tekniske målingene – testet 1095 skipar.Denne artikkelen sto på trykk i Fri Flyt nummer 122 fra desember 2016. Siden den gang har enda flere ski blitt målt, og en av rekordene er slått - du finner ut hvilken lenger ned i artikkelen. Alle skitestene finner du på skitest.com!– Variasjoner i geometri har det vært hele tida, men med ekstra store variasjoner i 2009. Det året var på en måte episenteret for utviklingen av ski og dermed de tekniske målingene. Da var forvirringa størst, forteller Hals, mens han tegner en graf på ei tavle og sammenligner utviklinga med jordskjelvmålingen i Richters skala.– I perioden 2008 til 2010 finner vi nesten alle de mest ekstreme skiene, både hva form, størrelse og fleks angår. Siden rundt 2010 har skiene blitt likere og likere hverandre. Dette gjelder alle kategorier, legger han til.Hals måler all geometri, vekt og fleks som er relevant for skienes egenskaper. Begge skiene veies uten binding, og variasjoner innenfor 100 gram forskjell på høyre og venstre ski kommenteres ikke i testen.– Vi har opplevd større forskjeller. Vanligst er 0 til 30 gram forskjell, og vi skriver gjennomsnittet av begge skiene. 90 prosent av forskjellen kommer av forskjeller i kjerneveden – derfor er det viktig at den sorteres godt, sier Hals.Svingradius måles på tre steder på hver side av skien - altså seks ganger per ski. Arealet finer man etter måling av lengde, taper og bredde. Men mest unikt i de tekniske målingene er fleksen, eller hvor stive eller myke skiene er.– Ski Flex Index – eller SFI – er en måleenhet for flekskurve, som ble utviklet for 10 år siden, da vi starta de tekniske målingene i skitesten. Litt forenkla kan man si at tallet fem er gjennomsnittet av alle skiene som er målt, forklarer Endre Hals.Han har selv laget maskinen som måler segment for segment etter hverandre på skia, vanligvis seksten målinger per ski. Siden 2007 har Endre målt 16 425 ganger – snowboard ikke medregnet.– Dette er den eneste skalaen i verden hvor ski kan sammenlignes mellom hverandre og i et 10-årig historisk perspektiv, sier Hals, som bruker rundt 30 minutter per par.– Hvorfor var året 2009 så spesielt?– Vel, i tillegg til alle de ekstreme skiene, så skjedde det mye det året, hvor vi også satte rekord i antall ski. Da testa vi 156 par, og hadde også snowboardtest. I år er tallet til sammenligning 105 par. Alle testerne bodde på gården min på Lønset ved Oppdal, og alle skiene sto i stua vår som var smekkfull av ski. Husker jeg sto og målte hele tida, forteller Endre.– Hvordan vil du beskrive ei typisk ski i 2007?– Det var færre lette ski på den tida. Typisk midtbredde var rundt 100 millimeter. Ingen ski hadde rocker, alle hadde spenn. Snittvekt litt over 1 kilo. 4frnt EHP var blant de mest spesielle på den tida, men i dag ville den vært konservativ og forsiktig.– Ja, hva er ei typisk ski nå i 2017?– Ski i dag har alltid et jevnt forhold mellom rocker og taper. 30-50% av skilengden er rocker. Skien med minst rocker i årets test har mer rocker enn skia med mest i 2007. Skiene har blitt mye lettere, snittvekta ligger rundt 0,8 kilo nå - men det er inkludert toppturski, en kategori vi ikke hadde i 2007. Det er også mye mer karbonfiber i konstruksjonene i dag. Innsvingsradius har blitt en del kortere, litt under 20 meter er typisk i dag – men med tupper med taper kan du ha kortere radius, så det hele henger sammen. MANNEN SOM GA ALT Selv om skitester Lars Kristian Haugen knuste kneet i 2014, er det Andreas Amble som har ofret mest for Fri Flyts skitest opp gjennom åra. TEKST: HANS PETTER HVAL Av en eller annen grunn har det som vane å snø hockeyhansker helga før Fri Flyt sin skitest. Og det er bra, for god snø er en fordel når man skal teste feite frikjøringsski. Skitesten starter som regel på mandag, med en vanvittig logistikkoperasjon som innebærer å hente ski fra alle produsentene etter at de er ferdig med sine demoer på arrangementet On Snow på Geilo – en todagers skitestfestival for sportsbutikker og legger grunnlag for innsalget for neste vintersesong. Vi pleier som regel å fylle en kassebil til randen og vel så det, før vi setter kursen mot et eller annet skisenter hvor Yr har opplyst om at det skal snø (se første setning). ÅRET DET VAR SÅ BRATT: Skitester Andreas Amble gikk konsekvent stort og kræsja nesten alltid – ofte med dramatiske skader som resultat. Heldigvis gikk denne 180´en i  Vangslia i Oppdal inn i historien uten besøk på sykestua. Foto: Tore Meirik Det er ingen andre skitestere som har ofret så mye for skitesten som Andreas Amble. Da jeg møtte Andreas for første gang en eller gang midt på 2000-tallet var det i forbindelse med en skade han hadde pådratt seg i forbindelse med skitesting. Jeg tror det var en sprukket milt eller noe i den duren. Seinere, da jeg ble en del av skitest-teamet fulgte Andreas ivrig opp med nye skader og diagnoser på sin CV. Jeg husker spesielt godt en dag i Oppdal, hvor Andreas og snekkerkompis Sindre Klashaugen skulle teste det vi da kalte bc-jibbeski i Vangslia. Etter utallige forsøk på 180 og zero spin ut ei klippe som Andreas for så vidt vel hadde prøv mange nok ganger fra før, endte det først opp med en tur til legevakta med Sindre, så Andreas. På to forskjellige turer. Alt for skitesten. Andre gode minner fra skitesten: – Da Lars-Kristian Haugen brakk beinet på holka i Hemsedal med et par blytunge dynastarski med plastikkdemobindinger. Har aldri syntes så synd på noen i hele mitt liv. Jævelig vondt, jævelige ski, jævelig føre og jævelig sted. – De timelange diskusjonene/kjeftsmellinga mellom Andreas Amble og Endre Hals angående bindingsmonterting. Erlend Sande måtte som regel gå i mellom og være diplomat. – Alle timene jeg har hatt sammen med Endre Hals i skifabrikken hans. Det er mye å lære av verdens mest dedikerte mann. – Henning Reinton sin pasta carbonara i Sogndal  Men mest av alt er skitesten knallhard jobbing. RekordskieneSTIVESTE SKIRory Bushfields promodell fra Nordica, BushyWayne, hadde vi på test i 2015. Selv om en annen modell (Bluehouse The Shoots, se rekorden for tyngste ski) er litt stivere i gjennomsnitt, så er det ingen ski noen sinne som har blitt målt med stivere midtparti enn BushyWayne – stiv midtski og mykere tupper er i det hele tatt ganske uvanlig. Det er på midten fleksen får størst betydning for hvordan skiene fungerer. Bushywayne er både bred og tung, og ble beskrevet slik da testen ble publisert i Fri Flyt nummer 108 fra desember 2014:Stor, tung ski med langt skjær og lite setback. Dette er slett ikke en dårlig ski, men det blir liksom litt for mye av alt. Den er best til å være allsidig, svakest på at den er for tung til å få kjapt med seg. Passer de store frikjørerne. Denne skia krever sin mann. En stiv ski som skal kjøres utenfor løypa, men trenger fart for å manøvreres.MYKESTE SKIFørste utgave av Eric Pollards pudderjibbepromodell fra Line med det treffende navnet E Pollard er det mykeste skia vi noensinne har målt. Året etter kom skia med stivere fleks, og ble umiddelbart testvinner. Men også den rekordmyke versjonen fra 2008 fikk gode skussmål fra testerne i Fri Flyt nummer 51 fra oktober 2007:Eric Pollard vet hva han vil ha. Denne skia er leken som få, og gir en fin kjøreopplevelse på mange typer snø. Faktisk er den ikke umulig i preparert bakke heller, og slett ikke verst i sløsj. Skal du spinne i pudder er det vanskelig å slå denne. Imidlertid har den ikke det ekstra løftet fra smal bakski som du får på K2 Pontoon og Armada ARG, og noen fartsstabil storfjellsdundrer er den ikke. Pollard-skia skårer riktignok ikke 1 i fleks, men det har faktisk skjedd – en eneste gang. Det var på toppturskien Elan Himalaya fra 2013, som fikk målt SFI med tallene 56531. Denne modellen fikk skryt for lettkjørthet og flyt, men alle testerne var enige om at Himalaya er best for lette kjørere. STØRSTE FORSKJELL I SFIStore fleks-variasjoner i samme ski gir utslag på snø, og flere ganger har vi målt ganske voldsomme forskjeller. Vanligvis er variasjonene større i tuppene enn på midten av skien, noe som sannsynligvis henger sammen med at marginene er mindre i endene – her skal det lite forskjell i fresingen av kjernetykkelsen før endringen i fleksen blir ganske stor. Parkskia Scott P3 fra 2009 skiller seg litt ut med SFI 95359, kombinert med stor forskjell i svingradius. Likevel omtales de av testpanelet som ganske vanlige i Fri Flyt nummer 59 fra oktober 2008:Scott P3 føles som en ganske standard parkski. Ikke de mest stabile, grafikken er litt glorete, og den føles litt for enkel. Skien har lite pop og er lite spennende å kjøre på. På den annen side er de lite krevende. Det er en ski som kan passe lette utøvere. Bør ikke kjøpes for korte, du trenger litt lengde for å få stabilitet.Andre ski som har skilt seg ut med variert fleksmønster er Majesty FS Neon fra 2009 (SFI 85357), Dynastar Cham 97  fra 2014 (SFI 11 9654 – stiv bakski var typisk for hele Dynastars Cham-serie) og testvinneren DPS Lotus fra 2014 (SFI 10 5536). En annen kuriositet er for øvrig Jon Olsson Pro fra 2010, som ble karakterisert som veldig stiv. Men fleksmålinga avslørte en SFI på relativt beskjedne 33245.TYNGSTE KONSTRUKSJONI Fri Flyts skitest måler vi alltid egenvekten, og måler den i gram per kvadratcentimeter. Dette forteller ikke hva skiene veier, men det forteller hvor lett eller tung konstruksjonen er, og gir mulighet til å sammenligne vekta på alle ski, uavhengig av lengde og kategori. Den tyngste skikonstruksjonen vi noensinne har målt er frikjøringsskia Head Monster 103 fra 2009. Skiens konstruksjon er omtrent dobbelt så tung som de letteste toppturskiene vi har målt. Slik ble de beskrevet i Fri Flyt nummer 60, fra november 2008:Monster 103 føles umiddelbart spesiell med den lave tuppen og lange svingradien. Den ligger rolig og fint på underlaget, spesielt i preparert bakke. Bra kantgrep og fartsstabilitet. Men samtidig er den veldig langsvingt, svingradien er så lang at den mister lekenhet og snert i preparert bakke. Utenfor løypa fungerer den greit, men den lave tuppen inngir ikke tillit, og flyten er ikke som de beste. Dette er en ski for deg som vil ha lite innsving og høy fart. På andreplass i kampen om høyest egenvekt finner vi superspesielle Bluehouse The Shoots fra 2010 (1,27 g/cm2) og på tredjeplass Stöckli Stormrider XXL fra 2008 (1,26 g/cm2).TYNGSTE TOTALVEKTBluehouse the Shoots ble testet i 2010, og er en av de mest ekstreme skiene vi har prøvd. De er ikke bare ekstremt stive, men også ekstremt tunge – noe som selvsagt henger sammen. Skien kom kun i 191 centimeter, og vekta var hele 3130 gram. Verken fleksen eller vekta slo særlig godt an hos testpanelet, som omtalte modellen slik i Fri Flyt nummer 67 fra oktober i 2009:Ærlig talt, The Shoots er vrange og tunge ski. Fartsstabile? Ja visst, men til hvilken pris? Lekenhet er et totalt fremmedord, her gjelder det bare å henge med og bruke det du har av styrke og teknikk til å forsøke å få dem til å gå den retningen du ønsker. Gode skikjørere vil mestre også disse, men vi mener The Shoots gjør skikjøring unødvendig vanskelig. Men det virker som solid håndverk. Er du blant dem som føler du hittil ikke har fått tak i ski som er stive nok, kan dette være tingen. Bluehouse skis holdt for øvrig til i Utah, og de avviklet driften i 2016.Den nest tyngste skia vi har testet er Nordica Bushywayne (ja, de med fleksrekorden) og de svære pudderplankene Nordica JahLove fra 2008 (2977 gram).LETTESTE KONSTRUKSJONDe siste årene har toppturski kommet for fullt i testen, og skiene blir både lettere og bedre for hvert år som går. To ski deler førsteplassen for denne rekorden, ett par fra forrige vinter og ett par fra i år. Völkl VTA 88 Lite fra 2016 satte rekord da vi testet dem i fjor, men i år ble denne rekorden tangert av Dynastar Mythic 87 – som også tok rekorden for letteste totalvekt. Begge modellene veier 0,59 gram per kvadratcentimeter.VTA 88 Lite beskrev vi slik i Fri Flyt 115 fra desember 2015:Disse vil at det skal skje noe, hele tiden, og dermed blir følelsen ganske nervøs etter vår mening. På den annen side er de utvilsomt kvikke og lettsvingte. En så lett ski vil uansett ha noen svakheter når det gjelder fartsstabilitet og kantgrep, men vi tror lengre svingradie og ville gjort dem roligere og mer allsidige. Dynastar Mythic fikk denne omtalen i Fri Flyt 120 fra september 2016:Mythic 87 får skryt for gode egenskaper i lav fart og kortere svinger. Men de er nervøse og ustabile i stor fart. Relativt jevn og myk fleks, og moderat innsving veier til en viss grad opp for kjøreegenskapene du mister i antall gram – de føles ikke like nervøse som superlette ski kan gjøre. Andre superlette skikonstruksjoner vi har målt er Fischer Trans Alp (0,67 gr/cm2), Movement Bond (0,66 gr/cm2), Völkl VTA 80 Lite (0,66 gr/cm2), Movement Alp Tracks LT 100 (0,63 gr/cm2) og Movement Alp Tracks (0,62 gr/cm2).NY REKORD I 2017: Denne skia leser du mer om i toppturtesten i den nye utgaven av Fri Flyt som kommer i postkasser og bladkiosken i disse dager! Her er et hint: BREDESTE MIDTSKIDuret MonstreFat troner alene på toppen av ti år med måling av midtbredde, med vanvittige 177 millimeter. Tuppene på monsterskiene måler hele 202 millimeter. Men disse skiene var så ekstreme og så lite relevante at de ble tatt ut av testen i 2009. Derfor har vi ikke bilder av akkurat den årsmodellen, bildet viser tilsvarende ski med 2013-design. Duret er en fransk skifabrikk som er spesialister på monoski, selv om de lager ski i alle kategorier. Modellen Monstrefat kan med god grunn mistenkes for å være rett og slett to stykk monoski satt sammen til et skipar. På de to neste plassene på bredest-lista finner vi ski fra amerikanske Liberty. Liberty Mutant fra 2012 måler 160-149-151, og Liberty Genome fra samme sesong har målene 170-142-155. 2012 var for øvrig året midtbredden var på sitt største.STØRSTE AREALTesthistoriens bredeste modell, Duret Monstrefat, tar naturlig nok også rekorden for største areal, men blant skiene som faktisk ble testet er det 189 centimeter lange Liberty Genome fra 2012 som tar kaka. De måler 142 på midten, og er litt smalere enn søsteren Mutant, men tuppbredden avgjør totalarealet til Mutantens «fordel». Slik ble Genome omtalt i Fri Flyt 83 fra oktober 2011:Den massive flyten er Genomes store salgsargument. Den forholdsvis korte svingradien høster delte reaksjoner, noen mener den gjør skien vinglete, andre mener dette er hemmeligheten bak gode allroundegenskaper. Libertys storski skårer hakket bedre på svingvilje og lekenhet enn fartsstabilitet. Skal du ha en superbred ski fro de store dagene, er denne blant de som et lett å manøvrere.Liberty Mutant, med helt annen form enn Genome, er den tredje største skia vi har målt. Mutantens areal er 2663 kvadratcentimeter.NB! Begge disse skiene var på trykk i samme utgave – men med en trykkfeil. Mutant sitt areal er oppgitt til 2850 cm2, som altså er feil.HØYESTE BAKTUPPK2 Hellbent fra 2009 er et spesielt skipar på mange måter. Ikke bare er de blant de mykeste vi noensinne har målt, de er også skiparet med størst avvik mellom oppgitt og reell lengde. Ifølge reklamen var disse skiene 189 centimeter, men målingene viste 200 cm fra tupp til tupp. Baktuppen på Hellbent var laga for å holde folk som Pep Fujas og Andy Mahre flytende baklengs i pudder og da måtte hele 10,2 centimeter høy baktupp til. Slik omtalte vi Hellbent i utgave 60 i november 2008:Hellbent hevder seg veldig godt blant kjøreskiene, men to meter ski blir i meste laget for jibberne. Den føles stor, tung og stabil og blir bedre jo dypere snøen er. Men pass på, den digre bakskia kan ta med seg en del tung snø. I preparert bakke fungerer den greit. Den er glimrende også til baklengslandinger, dersom du har nok krefter. K2 er for øvrig glade i høye baktupper, for blant andre modeller som er høyt hevet bak finner vi K2 Pettitor fra 2013 med 93 mm baktupp, Hellbent fra 2011 med 98 mm, og 2011-versjonen av EP Pro fra K2-eier Line, med  baktupp på ni centimeter.HØYESTE SPENNAt Sean Pettit absolutt vil ha smørelomme på skiene sine er overraskende, og i ettertid ble forklaringa at K2 hadde innkjøringsproblemer med fabrikken sin i Kina, og ikke at Sean virkelig ville ha 10 meter spennradius i promodellen sin. Men det har altså Pettitor´n fra 2013, og det passerte ikke ubemerket i skitesten i fri Flyt 92 fra november 2012:Med såpass mye spenn under foten skal du helst veie litt mer enn opphavsmannen for å legge disse svarte plankene på skjær. Henger du med på leken, har du en responsiv og aggressiv råtass som vil krydre skiopplevelsen. Ufattelig enkel å kjøre baklengs i pudder, og har du enda ikke fått opp øya for rygging i løssnøen, så får du det med Sean Pettits promodell. Skal du gi gass i alle fjellets aspekter, droppe klipper og lande forlengs eller baklengs er Pettitor ditt førstevalg. I likhet med Hellbent, hadde for øvrig også Pettitor stort avvik i oppgitt og reell lengde. De ble oppgitt til 194 centimeter, men var bare 189.MINST INNSVINGScott Punisher fra 2015 hadde en uvanlig form med tre mer eller mindre rette sider, som sammen gjorde at skien hadde innsving, men at fram-, bak-, og midtski var relativt rette. Dermed hadde den ene siden av framskien innsvingsradius på en kilometer (og den andre siden 700 meter)! Men skiene med den lengste radiusen i praksis er pudderskia DPS Lotus fra 2010. Denne modellen har svingradius på 120 meter, og breddeforskjellen på midten og endene er minimal. Slik ble den beskrevet i Fri Flyts testrapport i oktober 2009:Lotus er like spesiell å kjøre på som den ser ut. Den er lett å få med seg, og svinger som bare det i løssnø. Men det bør helst være forholdsvis bunnløst. Ikke fordi den er for brei, men fordi den mangler absorberende egenskaper fullstendig. Alle harde slag går rett i støvelen på grunn av de smale og kraftig oppbøyde tuppene. Med en gang den får nok underlag til at snøen absorberer alt blir den veldig morsom. Men dette er nok verken ditt første eller andre skipar. Vekta gjør denne skia til et interessant toppturalternativ for de virkelig store dagene! Andre modeller med lite innsving er 4frnt EHP fra 2007 med 53 meter snittradius og Atomic Big Daddy fra samme år med 60 meter radius. Den største innsvinget vi har målt tilhører dameskien Line Pandora, med 13,8 meter.